Hvem får være storkar?

Situasjonen er som følger: jeg ser en person med en noe uklar kjønnsidentitet ralle rundt på scenen, og føre en konstant

PEER/BITCH

Koreograf: Henriette Pedersen/Nartmanstiftelsen

Dramatiker/dramatist: Runa Borch Skolseg

Utøver: Caisa Stina Forssberg

Lys: Ane Reiersen

Lyd: Vilde Ilkama Nupen

Ytre øre: Katrine Ganer Skaug

Scenografi/kostyme: Olav Ryland Myrtvedt

Assistent scenografi/kostyme: Antti Bjørn

Parykk og sminke: Embla Høyland Skognes

Dramaturg: Oda Radoor

Produsent: Morten Kippe

Black Box teater, premiere 19. oktober 2019

monolog, i en time og et kvarter. Personen, selveste PEER/BITCH, mesker seg i et språklig univers som strekker seg i fra det intellektuelle og skarpe til det populærkulturelle og joviale, og til tider det absurd groteske. En kvadratisk, rød scenografi utgjør både scenegulv og bakvegg, og fungerer som en visuell ramme gjennom hele forestillingen. Kostymet består av 2000-tallets buffalo-sko, en slags eggehvitfarget jump-suit shorts og en rød dressjakke, med feminin v-hals, slik at jeg innimellom øyner en kløft. Håret er kort og bustete. Jeg er innom både den lesbiske stereotypen butch, (ut)definert som en litt for maskulin kvinne i det skeive miljøet, og fenomenet white trash; en estetikk og til dels en tvilsom moralsk holdning, opprinnelig tillagt fattige, hvite amerikanere. Slik oppfatter jeg at karakteren PEER/BITCH sitt kjønnsuttrykk heller i retning av det noe tabu-belagte området kvinnelig maskulinitet.

PEER/BITCH

PEER/BITCHer både tittelen på forestillingen og karakteren på scenen. Det henspiller på skuespillet Peer Gynt (1867) av dramatiker og forfatter Henrik Ibsen, med den flyktige og stormannsgale hovedpersonen ved samme navn. På Black Box sin nettside står det at Pedersen/Skolseg utforsker en strukturell forskjells-behandling når det gjelder hvem som får lov til å oppføre seg som en drittsekk, med henvisning til: «Norgesdramatikkens kanskje mest usympatiske hovedperson.» Karakteren PEER/BITCH vræler fra scenen og nærmest spytter ut teksten, på inn- og utpust, mens publikum humrer og ler, og til tider gapskratter. Det hele foregår til et noe ambient lydbilde, som tilfører situasjonen en ambivalens. Jeg lurer på om jeg skal føle sympati med karakteren PEER/BITCH, som oppfører seg som en tulling, kun fordi hen er kvinne? Bevegelsesmaterialet er enkelt; en stor del av forestillingen befinner utøveren, den svenske skuespilleren Caisa-Stina Forssberg, seg stående midt på scenen, vendt ut mot publikum. Det oppleves insisterende, men i overkant statisk. Måten teksten framføres på tar ikke hensyn til diksjon og jeg hadde ønsket å høre mer av teksten. Jeg blir plutselig redd for at det å skulle spille ut en kvinnelig drittsekk har gått på bekostning av en god forestillingsopplevelse for min del. Men, så kommer det et brudd, der publikum blir bedt om å synge med på country-låta «Take me home, country roads» av den amerikanske låtskriveren og country-artisten John Denver. Jeg overrumples litt, men sitter snart med hendene over hodet og synger, som om jeg var i Halden under innspillingen av det folkekjære TV2-programmet Allsang på Grensen.

Intelligent ralling

Ralling er kanskje ikke et etablert begrep, men betegner en slags lystig utagering som jeg forbinder med norsk bygde(fest)kultur, og som for utenforstående kan virke plump.

I den siste delen av forestillingen befinner Forssberg seg i et liggende og rullende bevegelsesmateriale, innimellom knaskende på rosiner i fra innerlomma, og fortsatt med en del ting hen skulle ha sagt. Da faller karakteren PEER/BITCH mer på plass for meg, også fordi jeg hører teksten bedre, fra dette noe lavere energinivået. På dette tidspunktet opplever jeg at rallingen som strategi blir mer politisk potent, der forholdet mellom kroppsligheten til Forssberg og teksten åpner opp et rom der det intellektuelle får finne sted i en ikke-oppreist og tilsynelatende retningsløs kropp. Fra dette mer slappe og tilgjengelige, fysiske uttrykket treffer de mest sylskarpe, vittige og sårbare observasjonene i teksten meg midt i mellomgulvet; som for eksempel setningen «å tenke i depresjon er som å pisse i motvind.» Slik går forholdet mellom såkalt høy- og lavkultur opp i en høyere (eller lavere) enhet for meg og karakteren PEER/BITCH blir som en gammel venn jeg ønsker å ta opp igjen kontakten med.

Kvinnelig maskulinitet

Foruten henspillingen på karakteren Peer Gynt, er PEER/BITCH, i følge teaterets nettside, et matriarkalsk shout-out til Peer Gyntsom et norsk nasjonalepos. Jeg lurer på hvorfor et matriarkalsk shout-out iscenesettes med en slik skrullethet at det nærmest blir en parodi på stereotypien om kvinnelig galskap? Siden forestillingen har en tydelig feministisk motivasjon, opplever jeg det som problematisk at karakteren PEER/BITCH ikke gis tilstrekkelig rom til å bli tatt på alvor. Etter at jeg kommer hjem, leser jeg det ti siders lange tekst-utdraget fra forestillingen, på teaterets nettside. Det språklige universet nærmest velter over meg, rasende og viltert, som om det nekter å la seg plassere noe sted. Referansemettetheten og detaljrikdommen er som å se flere filmer fra ulike geografiske områder samtidig, og hele tiden med et dirrende og årvåkent subjekt tilstede. Jeg blir nysgjerrig på hvordan det hadde vært å oppleve teksten i forestillingens første del fremført iskaldt og kontrollert, med den største ro, og som en kontrast til tekstens høyfrekvente, energetiske nivå. Slik kunne publikum ha fått høre alt som ble sagt og karakteren PEER/BITCH kunne ha fått en autoritet, som jeg tenker at hen kunne ha nytt godt av. At den første delen (nesten) konsekvent leses som humor av publikum, mistenker jeg at har med møtet mellom arbeiderklasse-referanser og (middelklasse)publikum å gjøre, noe som gir meg en bismak. Jeg kunne heller ønske at karakteren PEER/BITCH lo rått av de stive, passive publikumskroppene våre, trygt plassert i mørket på hver sin stol, og opptatt med å tolke, noe som skjer litt i det hen tar oss i sin hule, allsangsyngende hånd. Det at en kvinne tar kontrollen over en situasjon på denne måten, gjennom handling, ord eller blikk, er en strategi som kunne ha kledd større deler av forestillingen. Med mer (mental) stabilitet og gjennomgående ro, kunne karakteren PEER/BITCH tippet publikum lengre utenfor rammen av det mannlige, heteroseksuelle blikket. Slik kunne også det matriarkalske shout-outet ikke bare handlet om å erstatte en (mannlig) drittsekk med en annen, men heller lagt nye premisser for hvordan man forteller historier, eller herstories, om kvinner (og menn). (Publisert 22.10.2019)