På egne premisser

Begrepet ”noble savage”, eller edel villmann, går tilbake til 1600-tallet, men så lenge det dominerende media-bildet fremstiller svarthet som eksotisk,

Noble savage

Koreografi og konsept: Sonya Lindfors

Utøvere: Esete Sutinen, Amira Khalifa, Julian Owusu, Deogracias Masomi, Ima Iduozee, Sonya Lindfors

Lysdesign: Erno Aaltonen

Lyddesign: Jussi Matikainen

Musikk: Erno Aaltonen og Jussi Matikainen

Videodesign: Laura Jantunen og Timo Wright

Rekvisitter: Aino Koski

Kostyme: Sanna Levo

Dramaturgisk støtte: Maryam Abdulakarim

Språk brukt i forestillingen: engelsk, twi og lingala

Bærum kulturhus, 23.oktober 2019

fascinerende og truende, får det, i følge Lindfors’ nettside, stadig leve videre.* Forestillingen rammes inn av historien om Pocahontas, som var en ung prinsesse iblant Amerikas urbefolkning og som ble kidnappet av engelske nybyggere, men som gjennom Disneys versjon fra 1995 fortelles som en historie om en hvit heltedåd. Historien om Pochahontas fungerer mer som et bakteppe, og et bilde på, hvit, vestlig historiefortelling. Det å knytte seg til en velkjent historie på denne måten og skrive den om, gjør at jeg kan se for meg hvordan historien om Pochahontas kunne ha blitt fortalt mer sannferdig, samtidig som jeg får innblikk i utøverne sin relasjon til historien, og det den betyr for dem, her og nå.

Forestillingen spilles kun en gang, og det er utsolgt. Når jeg kommer inn i rommet, ser jeg at det er satt opp et v-formet amfi på scenen. Jeg leter etter en plass, og passerer en person som nynner tilforlatelig, og går ut ifra at det er en utøver. Jeg setter meg og ser flere utøvere vandre tilforlatelig, mens de følger med på publikum. Lyset er sterkt grønt, og en stor hvit flate, som reflekterer det grønne, er hengt opp på bakre vegg. På scenen er det slått opp tre telt og en campingstol. Utøverne har på seg romslige klær i jordfarger, svart og hvitt; en baggy bukse, en svart pelskåpe, en leopard-tights, en jakke med cowboy-aktige frynser, et mønstrete teppe over skuldrene, nike-sko, adidas-sko og en genser med tallet 53 på. Et noe ambient lydlandskap går mens røyk siver rundt på scenen, en beveger seg som om hen øver på en dans og en sitter på campingstolen og snakker med seg selv. Så tar en utøver en mikrofon og sier at protagonisten har entret scenen, hvorpå alle utøverne, både menn og kvinner, introduserer seg med: ”Jeg er Pochahontas”. En utøver fører en humoristisk monolog; om en brun mann som gjør brune ting og kun refererer til andre brune mennesker, mens han tripper rundt barbent. Utøverne Esete Sutinen, Amira Khalifa, Julian Owusu, Deogracias Masomi, Ima Iduozee og Lindfors selv, beveger seg mykt inn og ut av ulike stiler og bevegelsesspråk. Det veksles sømløst mellom individuelle og felles aktiviteter, mens lyd akkompagnerer det som skjer til enhver tid, i et spennifra det ambiente til det rytmiske. I en del danses det ulike urbane dansestiler, både individuelt og synkront, til en svært fengende beat, og utøverne veksler mellom å henvende seg til publikum og til hverandre. En mannlig og en kvinnelig utøver danser duett til låta ”Colours of the wind”, som ble skrevet av de amerikanske komponistene Alan Menken og Stephen Schwartz og som ble brukt i Disneys film, og som nå synges av den ene utøveren fra en av balkongene høyt over publikum. Paret benytter seg av patosfylte elementer fra moderne dans,som løft, og mimer parodisk det å padle i kano sammen. Den tilforlatelige lettheten i utøvelsen, og de komiske og teatralske grepene, oppleves raust og lekent, og samtidig hverdagslig. Gjennom tekst og bevegelse bys det på mange ulike historier, både konkrete og mer abstrakte, som gir meg en opplevelse av at Lindfors, i samarbeid med utøverne, har greid å skape sitt helt egne univers, på egne premisser.

White face, rock og terapi

Utover i forestillingen iscenesettes mer åpenbare, samfunnskritiske situasjoner: En person i romdrakt stiller seg på midten av scenen, mens en annen spør om hvor han kommer ifra og sier at han ser annerledes og eksotisk ut. Personen tar av seg hode-kuppelen og avdekker et hvitt ansikt. Den andre utøveren, som er svart, spør om han kan ta på håret hans, som tydelig refererer til den motsatte situasjonen; hvite menneskers (nedlatende) ønske om å ta på svarte menneskers hår. Bildet er effektivt, og publikum ler. Det skjer også et sceneskift, der det svarte scenegulvet erstattes med en hvit dansematte, og der tre utøvere har malt seg hvite i ansiktet, i en såkalt white face. Mens black facerefererer til en lang, rasistisk underholdningstradisjon, er white face, eller whiting up, en politisk strategi som kan utfordre rasifiserte hierarkier ved å plassere antatte markører for hvithet på svarte kropper. En av utøverne går sakte inn på scenen med en sekk på ryggen, mens en annen kommer inn med en hvit kube (!) i hendene som plasseres overdrevent forsiktig i det ene hjørnet, mens den tredje utøveren markerer ytterkantene av det hvite gulvet. Så tar den første utøveren opp en mac fra sekken og spiller av en musikkvideo som de blir stående og se overdrevent entusiastisk på, for så å gjøre en synkron bevegelsessekvens, som kan leses som en kommentar til hvite (danseres?) appropriering av svart dans/kultur gjennom internett. En hvit mann går inn på scenen med en elektronisk gitar og spiller en rockeversjon av den amerikanske hip-hop artisten Kendrick Lamars ”Bitch, don’t kill my vibe” fra albumet Good Kid, M.A.A.D City(2012), noe som også kan leses som en kommentar til appropriasjon, og denne gangen til den mangeårige tradisjonen at hvite approprierer svart musikk. Det er både morsomt og ganske vondt å se på, i det den hvite gitaristen spiller litt foremosjonelt og litt forlenge. I forestillingens siste del iscenesettes en terapi-situasjon mellom Pochahontas og John Smith, der sistnevnte må svare på hvorfor han kidnappet Pochahontas. Smith svarer at han gjorde henne en tjeneste og at han mente det godt, og reagerer både med å gråte og å avbryte terapeuten når han opplever ubehag. Denne situasjonen synliggjør for meg relasjonelle problematikker knyttet til konsept som white saviourism; det at hvite ”hjelper” ikke-hvite på en måte der de selv kommer best ut av det, og white fragility; det at hvite blir emosjonelle når de blir konfrontert med sin hvithet, og dermed (igjen) retter fokuset mot seg selv. Smith blir slik et bilde på hvordan en kolonialistisk arv kan vise seg i et enkeltmenneske, der han oppfatter handlingene sine som legitime, selv om de er gale. Tydeligheten i dette bildet er ganske pinlig og jeg tenker at mange flere enn de som er tilstede i Bærum kulturhus akkurat nå burde se det.Noble Savageer en forestilling som for meg fungerer både på et sanselig og et intellektuelt nivå. Gjennom en strøm av finurligheter og absurditeter, i hele én time og førti minutter, gir Lindfors og utøverne av seg selv, samtidig som de nok risikerer å utfordre enkelte i publikum.

Hvithet i en norsk, dansekunstnerisk sammenheng

Hvithet adresseres, etter min mening, sjeldent og nærmest aldri, i en norsk sammenheng. Kritiske hvithetsstudier er et tverrfaglig fagfelt med utspring i USA, der hvithet identifiseres som en sosial konstruksjon, og der målet er å synliggjøre strukturer som reproduserer hvit overlegenhetsideologi, som gjerne manifesterer seg som rasisme. Lindfors adresserer dette, både gjennom forestillinger som Noble Savage, den aktivistisk-kunstneriske plattformen UrbanApai Helsinki, og i antologien Blackness & the Postmodern(2018), som hun har vært redaktør for. I forordet til antologien skriver hun om hvordan postmodernismen, som er kjent for sin dekonstruksjon av de store, moderne narrativene, unngikk å dekonstruere hvitheten i disse narrativene. Hun legger vekt på hvithet som en norm og et ideologisk felt, som favner om og tar eierskap til verdier og kvaliteter som likhet, demokrati, sivilisasjon, utdanning, intelligens og skjønnhet. Dette, mener Lindfors, har fått store og dyptgående konsekvenser, både for konseptet vårt om kunst og for (de eksklusive) strukturene i kunstfeltet. For eksempel blir kunst som ikke har sitt utspring i den (hvite) vestlige kanon oppfattet som kulturelt, symbolsk, arkaisk, naiv, eksotisk, energisk og primitiv, ifølge Lindfors. Hun stiller seg også kritisk til hvordan forestillinger som tematiserer svarthet, inkludert hennes egne, er blitt en del av dagens dansekunst-marked, samtidig som institusjonene som viser kunsten forblir uendret. Slik etterlyser Lindfors en strukturell endring av dansekunstfeltet, i en mer interseksjonell retning. I tilfelle årets CODA-festival, har både forestillinger av ikke-hvit karakter og fagprogrammet blitt satset offensivt på. Heldagsseminaret ”Untaming traditions” ble holdt på Riksscenen, der temaet var forholdet mellom tradisjon og nyskapning, som ble kuratert av koreografene Mia Habib, Sudesh Adhana og Elle Sofe Sara, i tillegg til at forestillingen Missing in Actionav Habib ble vist, hele fjorten år etter sin premiere. På Dansens Hus ble forestillingen AND SO YOU SEE… OUR HONOURABLE BLUE SKY AND EVER ENDURING SUN… CAN ONLY BE CONSUMED SLICE BY SLICE…av koreografen Robyn Orlin (ZA), med utøver Albert Silindokuhle Ibokwe Khoza, vist*. Workshopen ”Decolonializing dance critique” foregikk på Skatten og ble holdt av kunstner Bojana Jankovic og akademiker Diana Damian Martin fra Critical Interruptions; kuratert av kritikerne Hild Borchgrevink og Anette Therese Pettersen. Lindfors’ forestilling/samling We should all be dreaming, laget i samarbeid med forfatteren og aktivisten Maryan Abdulkarim, (FI) ble vist på Mekverk. I tillegg ble seminaret ”Hip hop on the stage” holdt, samt samtalen ”The importance of identity in art”, initiert av koreografene Solveig Styve Holte, Ann-Christin Kongsness og Venke Marie Sortland. Slik viser CODA-festivalen et ønske om å bidra til å løfte samtaler og diskusjoner rundt ulike kunstuttrykk og, på sikt, de-nøytralisere både (vestlig) kanon og den hvite kroppen. Med en slik inkluderende profil kan CODA-festivalen bli en festival med en tydelig politisk brodd fremover. (Publisert 29.10.2019).