Tilgjorthet og verdighet

Fornedret, men viljesterk. Fornem, men nevrotisk. Fortvilet, men kjærlig. Intelligent, men forfyllet – i det store og hele ganske lost.

En sporvogn til begjær

Av Tennessee Williams

Oversatt av Torstein Bugge Høverstad

Regi: Lars Øyno

Scenografi: John-Kristian Alsaker

Lysdesign: Rolf Christian Egseth

Kostymedesign: Gjøril Bjercke Sæther, Antti Bjørn

Rekvisitør: Antti Bjørn

Maskør: Trude Sneve

Lyddesign: Miguel E.D. Steinsland

Produsent: Claudia Lucacel

Grusomhetens teater, premiere 24.10.19.

Det er ikke uten grunn at Blanche Dubois er kjent som en av tidenes største roller. I Grusomhetens teaters utgave av En sporvogn til begjær klarer Hanne Dieserud som Blanche å vise skjørheten og de indre konfliktene som rir hovedpersonen, og balansere det med en sjarmerende tilgjorthet. Teatersjef og regissør Lars Øynos versjon av Tennessee Williams’ klassiker fremhever hvordan de skjøreste av oss gjerne er de mest elskverdige – og de som gjerne blir mest utsatt for forakt og vold.

Leve ærlig

Pent antrukket i hvit drakt, hansker og hatt oppsøker Blanche Dubois sin søster i et arbeiderstrøk i New Orleans. Blanche og søsteren Stella (Nina Eileen Sponnich) har vokst opp i et overklassemiljø, og Blanche klarer ikke å skjule sin forbløffelse over hvilke fattigslige kår Stella bor i nå. Likeså er hun lite begeistret over Stellas nye mann, den ubehøvlede Stanley Kowalski (Jade Francis Haj). Blanches nærvær truer samholdet mellom ekteparet, noe som gjør at Stanley umiddelbart opptrer fiendtlig mot svigerinnen og legger en plan for hvordan han brutalt kan hevne seg på henne.

I løpet av fortellingen rulles Blanches tragiske forhistorie sakte opp. Hun har måttet stelle for sine døende slektninger. Stor gjeld førte til at hun til slutt mistet slektsgården. En promiskuøs livsstil har kostet henne ansettelsen som engelsklærer. Og hele tiden gnager minnet om hennes unge ektemann, den store kjærligheten, som hun føler hun selv drev i døden (selv om det nok var hans homoseksuelle legning som gjorde ham skjør).

Men Blanche forsøker likevel å holde hodet høyt og leve så ærlig som hun kan – iallfall i hjertet, som hun sier. For utenpå lyver hun så både vi og hun tror på det selv; fordi disse løgnene er så mye mer behagelige enn den uverdige situasjonen hun har havnet i. Her ligger det dypt menneskelige som Grusomhetens teater ikke viker unna.

Mørkt og hverdagslig

Svak ragtime- og jazzmusikk fra radioen, vifter i taket, spritflasker, mørke persienner – alt gir et diskret film noir-preg på Grusomhetens teaters scene. Scenograf John-Kristian Alsaker og rekvisitør Antti Bjørn har skapt en realistisk gjengivelse av en lurvete New Orleans-leilighet fra sent 40-tall.

Sammen med Gjøril Bjercke Sæther har Antti Bjørn også stått for kostymedesign. Selv om klær og fysisk framtoning er viktig for flere i rollegalleriet, er det befriende at Sæther og Bjørn ikke har falt for fristelsen å «gasse seg» i ekstravagant 40-tallsestetikk. Klærne virker naturlige på alle skuespillerne, og når de to kvinnelige hovedrolleinnehaverne steller hår og sminke, oppleves det hverdagslig – som om Dieserud og Sponnich setter opp håret med rundbørster, sløyfer og hårnåler i det daglige.

Dette står i kontrast til Oslo Nyes nylige oppsetning av samme stykke, der fortellingen var satt inn i en mer moderne setting, et New Orleans etter stormen Katarina – for å tydeliggjøre stykkets aktualitet. På Grusomhetens teater er tematikken gjort mer allmenn – «den evige krig mellom poesi og samfunn, natur og sivilisasjon», slik regissør Øyno skriver i programmet.

Og selv om det så klart er urtesigaretter som røykes på scenen, oppleves lufta snart li ke stinn som på en norsk kafé før 2004 – for ikke å snakke om i etterkrigstidens USA.

Et brudd

Fjorårets oppsetning av Grusomhetens teater vakte oppsikt. Det Oslo-baserte kompaniet som har laget de fleste av sine forestillinger i tråd med Antonin Artauds og Jerzy Grotowskis prinsipper om å sette det visuelle og fysiske i hovedsetet, valgte de plutselig å iscenesette en psykologisk-realistisk versjon av klassikeren Hvem er redd for Virginia Woolf.

Og det var overraskende hvor godt de halte Virginia Woolf i land som klassisk tekstteater, på tross av at de andre skuespillerne i truppen ikke hadde mye å stille opp mot Hanne Dieserud. Noen av dem virket nesten stivbeinte i forhold til Dieseruds fortreffelige tolkning av en skikkelig drita Martha.

Intensitet i det tilgjorte

I En sporvogn til begjær er nivået på skuespiller-laget jevnere, men fortsatt er det Dieserud i hovedrollen det er rent umulig å ta øynene fra. På premierekvelden snubler hun riktignok litt ofte i replikkene. Selv om man kan se dette i tråd med Blanches alkoholinntak, tror jeg ikke det har vært intensjonen. De stedene man tydeligst merker at hun strever med å hente inn replikkene forstyrrer det litt, men ikke nok til at hun mister intensiteten i sitt spill.

Og intensiteten ligger i det tilgjorte; at man skjønner at alle de gode minene Blanche setter opp er for å beskytte seg selv, og ideen om seg selv. Likeså med den konstante spritdrikkingen. Men i motsetning til Martha i Hvem er redd for Virginia Wolf?, hvis alkoholtinntak bare gjør henne stadig mer fandenivoldsk, har spriten kortvarig effekt som angstdemper på Blanche. I stedet skjønner vi hvordan det gjør alt verre; hvordan fornedrelsen bare trappes opp.

Farefullt

Nina Eileen Sponnich gjør en fin Stella der hun rives mellom kjærligheten til søsteren og begjæret til Stanley. Blanches beiler Mitch er i Gisle Hass’ skikkelse også likandes i sin begeistring over og klossete tilnærming til Blanche.

Jade Francis Haj gestalter Stanley Kowalski med mye macho kraft. Den fysiske framtoningen, med svulmende overarmsmuskler og svette, tettsittende t-skjorter, minner så klart om Marlon Brandos ikoniske Stanley-figur i Elia Kazans Oscar-vinnende filmatisering av 1951. Det muskuløse okse-aktige uttrykket til Haj signaliserer også helt klart fare satt opp mot Blanche/Dieseruds vevre framtoning. Haj oppleves likevel hakket for lavpannet i sitt spill til at det er lett å forstå Stellas begjær. Her er det også naturlig å sammenligne med Sporvogn til begjær på Oslo Nye, der Nils Jørgen Kaalstad framstilte en mye mer flerdimensjonal Stanley – som dermed både ble lettere å forstå og opplevdes farligere. Slik ble også klassetematikken tydeligere i denne forestillinga.

Men innimellom glimter også han til og viser en ømhet som fargelegger det bøllete.

Grusomhetens teaters spesialområde er forstørrede, ofte ekstreme gester og bevegelsesmønstre, og det siver inn her også. Men i det store og hele støtter det fysiske opp om replikkvekslingen, og i tråd med Artauds ånd er det emosjonelt vekkende. Dette styrkes av hvor tett vi kommer på skuespillerne på Grusomhetens teaters scene på Hausmania. Det er nesten så vi kan kjenne spritdunsten fra Stanley og kameratene når de bruser seg opp i de uthalende pokerlagene. At kroppene kommer så nært viser nyansene i spillet, og sammen med den stadig sterkere sigarettrøyken vi innhylles i skapes en både klaustrofobisk og intim stemning.

Blanche i oss alle

Det er mye humring av Blanches replikker blant publikum på Grusomhetens teater. Jeg håper det er på grunn av gjenkjennelse, ikke bare av det lattervekkende ved framtoningen hennes. For Hanne Dieserud er en Blanche som får fram hvordan vi alle kan bli som og kanskje er som henne. Alle drømmer vel om å kunne skape seg selv og riste av seg angst og skam.

Når Blanche/Dieserud mot slutten lar fantasien og virkeligheten møtes, der hun tar hånden til doktoren fra mentalsykehuset med et «Jeg har alltid måtte stole på vennligheten til fremmede», er det med en avklart ro som gjenreiser verdigheten. (Publisert 27.10.2019. Oppdatert 27.10.2019)