Småstor ståhei i Trondheim
(Trondheim): Første akt spilles i foajéen på Trøndelag Teater. Publikum står og småprater med hverandre, da Borachio brått står i inngangsdøra og roper høyt HALLO, går inn i folkemengden, sier hallo til høyre og venstre, før plutselig Leonato roper fra galleriet over oss og spør Hva nytt? og ståheien er i gang.
Publisert
Sist oppdatert
William Shakespeares stykke Much Ado About Nothing fra 1598 eller 1599, er på en gang en enkel og en komplisert komedie om løgn, bedrag og
Stor ståhei for ingenting
Oversettelse: André Bjerke
Regi: Runar Hodne
Scenografi: Serge von Arx
Kostymerdesign: Maria Gyllenhof
Lysdesign: Andreas Fuchs
Lyddesign: Eskild Johansen Næss
Maskør: Ingeborg Hopshaug
Dramaturg: Kristoffer Spender
Trøndelag Teater, Hovedscenen, premiere 16. november, 2019
sladder. Don Pedro kommer med sine ynglinger Benedikt og Claudio og sin halvbror (og skurken) Don Juan, på besøk til Messina og Leonato, dattera Hero og niesen Beatrice. Teksten er sentrert om tre gjennomførte bedrag. Det første bedraget er godhjerta, når de støtt kranglende Beatrice og Benedikt med lureri blir fortalt om den andres hemmelige forelskelse, slik at begge brått blir forelska i hverandre. Det andre bedraget er i svik og hat, når Claudio og Don Pedro blir lurt av Don Juan til å tro at den vordende bruden Hero er utro mot Claudio og bryllupet avlyses. Det tredje løgnen er når munken Francis, Leonato, Beatrice og Benedikt forteller alle at Hero døde av beskyldningene mot henne, en løgn for å få fram sannheten om sviket mot Hero. Much Ado About Nothing er et over fire hundre år gammelt skuespill, men fortsatt en svært morsom tekst, full av intriger, dårskap, kjærlighet, flørting og seksuelle hentydninger, og selvfølgelig sladder og løgner i alle avskygninger.
Alderdommelig oversettelse
Trøndelag Teater har valgt å spille med André Bjerkes femti år gamle oversettelse. Det er ikke et godt valg. Bjerke er uten tvil en elegant pennefører, men jeg synes ikke det er en god oversettelse. Det kan skyldes at han har hatt en mer forsiktig tilnærming til tekstens erotikk og sanselighet, eller at oversettelsen er fra en svunnen tid, fra den pietistisk småborgerlige offentligheten i 1969. Jeg opplever Bjerkes Stor Ståhei for ingenting som tam, blek og tilbakeholden, der Shakespeare er mye direkte og lekende. Det alderdommelige preget ved Bjerkes riksmålsoversettelse har dessverre smittet over på Runar Hodnes oppsetning. Jeg mener Trøndelag Teater virkelig burde spandert på seg, og publikum, en ny oversettelse av Much Ado About Nothing, en som er mer aktuell for det 21. århundret.
Fra ståhei i foajéen til ståhei på scenen
Etter første akten i foajéen blir publikum geleidet inn på hovedscenen gjennom alle bakgangene og over scenen og inn til salen. Der sitter skuespillerne spredd i benkene og tar imot oss. Scenen er naken, med store hauger hvite stoffer på scenegulvet og den svarte bakveggen, som heises opp og ned etter behov. Skuespillerne bruker store mengder papir som veier, bekker, sverd og kniver, masker og kranser, flere instrumenter, og som skjul for hverandres intriger. Denne scenografien funger svært godt på scenen. Kostymene er fargerike med hint av klovneri og commedia dell’arte og ansiktssminken er tilvarende outrert. Og musikken er moderne diskoaktig når festlighetene tar til.
Bruk av teksten
Teksten har blitt skåret ned, som vanlig er på teatrene, men her slik at et sentralt element er blitt borte: De komiske konstablene som hos Shakespeares fanger tjeneren Borachio, etterat han skryter av ugjerningen han utførte for sin herre og betalingen han fikk, er kuttet helt ut. Det medfører at Don Juans svik blir tonet ned. Det bedraget som er sentrum hos Shakespeare og skaper den store konflikten i skuespillet blir altså kraftig redusert. Andre aktive handlinger i teksten blir skåret ned på til fordel for de lengre statiske samtalene. Jeg opplever at forestillingen som helhet blir svekket av dette. Runar Hodne kunne med Stor ståhei for ingenting valgt et mer direkte og sanselig spill, men ender opp noe blek og blodfattig.
Gode skuespillere
At mannsrollene Leonato og Don Juan blir spilt av kvinner burde være uproblematisk i vår tid. Derfor skjønner jeg ikke nødvendigheten av at Leonato blir gjort til kvinnerolle. Hildegunn Eggen gjør en god Leonato, men rollefiguren blir ikke bedre som mor i stedet for far til Hero. For samtidig blir Don Juan kalt Don Pedros bror gjennom forestillingen, uten at det svekker forståelsen vår av Ingrid Unnur Giævers rollefigur.
De store sceneprestasjonene på Trøndelag Teater finnes i de sentrale rollene til Kenneth Homstads Benedikt, Mari Hauge Einbus Beatrice, Ragne Grandes Hero og Mira Dyrnes Askelunds Margaret. De utviser stor spilleglede og komikk, puster liv til forestillingen og blir Shakespeares fremste ambassadører for den komiske ståheien på Trøndelag Teater. (Publisert 18.11.2019)
