2019: Årets forestilling

Table Top Shakespeare, Forced Entertainment

Apollo, Florentina Holzinger

En av mine beste scenekunstopplevelser i 2019 var på Trøndelag Teater i begynnelsen av februar i fjord, der gjestespillet Table Top Shakespeare av det britiske kompaniet Forced Entertainment ble vist i samarbeid med Teaterhuset Avant Garden. Over en hel uke kunne man se bortimot alle Shakespeares skuespill (36 ulike forestillinger i løpet av ni dager), alle smidd over samme lest: En skuespiller, et bord, og en haug med små krukker, esker, pepperbøsser og vaser som rekvisitter. Jeg fikk bare vært tilstede en kveld, men det er et prosjekt jeg kommer til å huske lenge.

En annen forestilling jeg husker godt fra året som gikk var den Amsterdam-baserte koreografen Florentina Holzingers Apollon som gikk på Black Box teater i slutten av januar. Forestillingen var interessant fordi den fikk meg til ikke bare å reflektere over scenekunst-situasjonens konvensjoner og potensial, men kjenne dette i kroppen – i ett øyeblikk ville jeg snu meg bort og forlate rommet, i neste øyeblikk opplevde jeg et utrolig sterkt fellesskap mellom kvinnene på scenen og oss i salen. 

                Venke Sortland

Mare, Det Norske Teatret

I år har jeg opplevd det fine Landsbyspelet i Reisadalen om den finske innvandringa til Nord-Troms på 1800-tallet som utgangspunkt for den kvænske kulturen og «tre stammersmøtet» mellom samer, nordmenn og kvæner. Og jeg har sett Beaivvás’ og Nationaltheatrets samproduksjon av Kathrine Nedrejords The Human Zoo i Alta – et innenfra-blikk på utstillingene av urfolk i europeiske fornøyelsesparker på 1800-tallet. Det var opplysende teater om underbelyste sider ved Norgeshistorien. Det første med en blanding av lokale krefter og finske skuespillere og folkemusikere. Det andre med skuespillere fra Beaivvás, der særlig Anitta Sukkari utmerka seg med talende, fysisk spill. Forstillingene der minoriteter formidler sin egen historie fra innsida, viser betydningen av ulike «ways of seeing».  

Den største teateropplevelsen var likevel Lisa Lies oppdaterte Medea-variasjon Mare på Det Norske Teatret, med scenografi og kostymedesign av Maja Nilsen og musikk og lyddesign av Magnus Børmark. En rasende Medea (medrivende spilt av Renate Reinsve) avkler Jason som en patriarkatets sønn, som blir «opphissa av bikkjer og oppdratt til å voldta barn». Lisa Lie er en enestående fantasifull, feministisk surrealist for vår tid. Hun lar Medea ta et skikkelig, magisk balletak på Jason. Som om hun styrer ham med en usynlig fjernkontroll, legger hun ham på rygg og lar ham snurre rundt sine edle deler i smerte, mens hun framfører sin rasende anklage mot ham og patriarkatet før og nå, henvendt til publikum: «Barna falt i kanalen sammen med tusenvis av barn som foreldrene var for slitne til å ta vare på. […] Jeg drepte ikke barna. Jeg tok bare konsekvensene av Jasons svik for at du skulle slippe å gjøre det». Slik minte Lisa Lie oss også om teatrets funksjon, hylende morsom og dønn seriøs.

       Wenche Larsen

Det latterlige mørke, Trøndelag Teater

Tittelen beskriver Jonas Corell Petersens forestilling svært presist. Det latterlige mørke var en av de mest latter-, tanke- og urovekkende forestillingene jeg opplevde i 2019. Wolfram Lotz’ stykke er omfattende, episodisk og kronglete. Fortellingen dreier rundt de to soldatene Pellier og Dorsch som seiler dypt inn i Afghanistans «jungel» for å oppspore og ta av dage en tysk oberst som har gått amok. I iscenesettelsen på Trøndelag Teater ble mange forskjellige referanser til den hvite overklassens syn på «de andre» gjennom historien mikset sammen; fra «afrikanske barbarer» og «muslimske kvinneundertrykkere», via urfolk til de Gule Vestene. 

På tross av den dystre tematikken er forestillinga ofte vittig. Det komiske ligger både i skildringen av den hvite manns patetiske arroganse, som peker både på historien og på oss sjøl, i dag, men også i aldeles groteske overdrivelser, som kanskje ikke er så overdrevne når man tenker nærmere etter. 

Midtveis kom en vidunderlig scene som er en av de som sitter sterkest igjen fra teateråret: I mange minutter sitter vi i stummende mørke og omsluttes av Lasse Marhaugs støymusikk. Bare innimellom blafrer det fra lysstoffrør. Scenen minner om Verk Produksjoners apokalyptiske skildring av «sonen» i Stalker. I Det latterlige mørke drives muligens et enda større alvor og følelse av desorientering inn i tilskuerne. 

Det mangfoldige uttrykket i kostymer, tekst og scenografi ga, sammen med skuespillernes outrerte og opplagte spill og de brå skiftene mellom stemning og scenebilder, en befriende opplevelse av noe utvungent og åpent. Forestillinga viser hvordan teateropplevelser kan være en måte å tenke på.

    Hedda Fredly

Trilogien av Jon Fosse, Det Norske Teatret

Det er ikkje heilt lett å velje ut beste oppsetjing i år – for det har vore mange gode, men etter å ha tenkt meg om fell valet på Luk Percevals versjon av Jon Fosses Trilogien på Det Norske Teatret under årets Fossefestival. Det var ei mørk og suggererande framsyning med Gjertrud Jynge i hovudrolla som Ales – ho gjorde ein kjempeprestasjon! Teksten er framifrå og rikhaldig. Percevals regi er vellukka teatral. Det var rett og slett godt teater om det store mørkret i verda og om kjærleiken som held livet oppe. Ei anna god oppsetjing var Jon Fosses Natta syng sine songar i Laurent Chétouanes regi på Nationaltheatret i vår. Ho var mørk og mollstemt, og svært musikalsk, men den underfundige humoren som ofte ligg i Fosses stykke midt i alt det botnlause tragiske kom òg fram. Stykket grev seg djupare og djupare inn i desperasjon og depresjon. Til slutt tar ein fortvila kunstnar livet av seg. 

     Elin Lindberg

Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land, Oslo Nye, Centralteatret

Gjennom en tilsynelatende slepphendt teaterlek av promping, xylofoni og langvarig skriking på en blanding av svensk og Fredrikstads-dialekt, kommer vi etter langt om lenge ut på et helt fantastisk dyp, med helt jævla rå metaforisk og humoristisk kraft. Jeg ble slått rett i bakken jeg, for det er lenge siden jeg har ledd så lenge, undret meg i alvor og tenkt i hendelsesøyeblikket at herregud, dette er jo en liten sceneperle. Det var liksom så foruroligende rent teatralsk også, til disse dager å være. Også klarte de å holde ut, samt holde på oss. Dette «Ole Johan Skjelbred og hans ensemble» ga seg selv en utfordrende oppgave i det å velge en slik litterær og filmatisert klassiker, men snudde allikevel trill rundt på det hele og gjorde den til flytende gull i glass! Skål!

    Ole Petter Ribe

Tilstander av unntak, Transitteatret, Festspillene i Nord-Norge

Tilstander av unntak av Transitteatret, i regi av Tore Vagn Lid, var en föreställning som direktsändes på nätet från Harstad och Festspelen i Nordnorge (även med en direktlänk från en scen i Bergen.) Föreställningen presenterade en återblick på 22 juli 2011 i form av enkelt byggda grafiska illustrationer i tredimiensionella modeller, med ackompanjerande levande musik. Som en dokumentär, musikalisk figurteater. Inspelade ljud, röster, rapporter och kommentarer från media, förstärkte känslan av att vara tillbaka vid tiden för den terror som drabbade Norge denna sommareftermddag 2011. Klockans tickande ner mot föreställningens slut, den tidpunkt då terroristen gick i land på Utøya, förstärkte det tragiska i förloppet.

Att teatern kan vara ett reflektionsrum för en gemensam erfarenhet, i detta fall att påminna om det undantagstillstånd som rådde, är en hörnsten för dess berättigade plats i vårt samhälle. Hur det var att leva i det akuta nuet av osäkerhet, kan teater som inget annat förmedla med sitt eget nu. Transitteatret ville här lansera begreppet Beredskapsteater, en god beskrivning av denna typ av samhällsengagerad scenkonst.

        Svante Aulis Löwenborg

Havboka, Riksteatret/ Nationaltheatret

Raskolnikov, Det Norske Teatret

I et år hvor jeg har sett lite (norsk) teater utenfor Oslo, er det særlig to produksjoner som peker seg ut. Begge er basert på tekster som ikke er skrevet for scenen, og det er jo litt synd, fordi det er en tydelig tendens i tiden at teatrene heller satser på populære og kjente prosatekster eller romaner, enn eldre og ny dramatikk. Når jeg velger å fremheve Ole Anders Tandbergs Havboka og Kjersti Horns Raskolnikov, er det – blant annet – fordi det er så vanskelig å komme med nevnte innvendinger overfor dem. I samarbeid med skuespiller Jan Sælid, som var den som bar forestillingen, i dobbeltrollen som den gamle sjøulken/ Håkjerringa, og tv-reporteren, lykkes Tandberg i å skape et stykke teater som var noe helt annet enn boka, samtidig som han ivaretok spenningsforholdet mellom det leksikalske og det poetiske, som gjorde Morten Strøksnes’ bok til en så stor leseropplevelse. Og endelig: I et år hvor Greta Thunberg ble kåret til Årets navn, føles det enda mer nærliggende å løfte frem en forestilling som slo alarm, samtidig som den snudde opp ned på forventningene til hva politisk opplysningsteater kan være.

 Kjersti Horns iscenesettelse av Raskolnikov på Det Norske Teatret utmerker seg ikke gjennom en tilsvarende original innfallsvinkel til teksten eller romanstoffet. Den forholdt seg tett til romanen, noe som i seg selv er beundringsverdig, i og med at det er en roman med et så stort persongalleri. Cruxet her var ikke (bare) bruken av live video, men at alle scener utspilte seg i værelser, bøttekott, toaletter m.m. på Det Norske Teatret - som betydde at publikum hele veien var klar over at alt var «spill». Mengder med løsskjegg og teaterblod, forhindret likevel ikke tilskuerne fra å sitte på nåler. Og det som fjetret meg var at skuespillerne viste så stor spilleglede. Hva det var som førte til at de løsnet og hadde det så gøy? Det kan jeg bare gjette på. Men at en forestilling som varte i 4, 5 timer, uten pause, og der bare et fåtall av publikum gikk ut i baren, mens de fleste ble sittende i salen i et strekk, må jeg si at imponerte. Det kan kanskje innvendes at underholdningsfaktoren iblant var i overkant høy. Men midt i kostebinderiet av biroller, som var sminket og kostymert på billigste vis, og fremsto som karikaturer (eller feberdrømmer), var Preben Hodnelands rolletolkning av Raskolnikov realistisk. Det er fristende å utrope det til hans livs rolle, men slikt bør man jo være forsiktig med. Prestasjonen hans gjorde det samtidig lett å se gjennom fingrene med noen opplagte lån – som Alexander Scheers opptreden på taket til Volksbühne i Brødrene Karamasov (regi: Castorf), mot Hodnelands balansegang på gelenderet utenfor kantina i 6. etasje til Det Norske Teatret. Sånt må være lov – men en program-tekst som nevnte «innflytelser» hadde vært på sin plass.  

     Therese Bjørneboe

Engelen frå Kubane, Hordaland Teater/ Sof-teater

For min del er årets forestilling egentlig en som hadde premiere i fjor, men som jeg først fikk da den turnerte Sogn og Fjordane i høst; Engelen fra Kobane. Jeg så den i Førde litt over en uke etter at Tyrkia invaderte Nord-Syria og Rojava, og med det hele frihetsprosjektet kurderne har kjempet for i så mange år. Forestillingen, som er en monolog om en ung kvinnes kamp mot IS-soldatene som en del av den kurdiske motstandsbevegelsen (YPG), brakte den abstrakte mediekrigen tett på gjennom én ung kvinnes fortelling. Med en råsterk skuespillerprestasjon fra Madalena Sousa Helly-Hansen gikk den rett inn i sentralnervesystemet mitt og ble sittende der, lenge etter at jeg forlot teatersalen. 

Jeg vil også trekke frem Nordting, som ble invitert til å spilles under åpningsseremonien til Festspillene i Nord-Norge. I Harstad klarte Amund Sjølie Sveen og hans medkunstnere både å terge på seg en anmeldelse fra kommuneoverlegen for spritservering på offentlig sted (den ble senere henlagt), og byens rike for å påpeke nettopp at de er rike. Om det er harstadværingene som er for lettkrenka eller om det peker mot at de med makta ikke liker at noen peker på dem kan man selvsagt spørre om, men det viser i alle fall at den nordnorske kunsten slett ikke har mistet brodden sin. 

           Ragnhild Freng Dale

Via Kanana, Dansens Hus

Forankret i sin rotkultur, personifiserer den sørafrikanske danseforestillingen Via Kanana motstandsdyktighet, i både kroppslig og åndelig forstand. Med danseelementer oppstått i undertrykkelse, som gumboot, viser den de mange måtene svart kunst omgjør overlevelsesmekanismer om til estetiske utrykk. I krysning av dansekunst og aktivisme, skiller Via Kanana seg sterkt ut for meg.

      Grace Tabea Tenga

Gubben og katten, Det Vestnorske Teateret

Har du sett världen, Folkoperan, Stockholm

En av årets beste forestillinger var den stillferdige, lille iscenesettelsen av Gubben og Katten på Det Vestnorske Teatret. Oda Alisøy og Lykke Kristine Moen spilte Gubben og Katten og gikk også uanstrengt inn og ut av rollene som innbyggerne i bygda. En forestilling som satte den enkle og sakte historiefortellingen i sentrum og tilbød ungene en nostalgisk og ettertenksom julefortelling. 

På Folkoperan i Stockholm så jeg musikkteaterforestillingen … Har du sett värdenog ble fullstendig begeistret. Stykket handler om oppbygningen, utviklingen, og fallet til Malmø som industriby spesielt og om det klassedelte samfunnet mer generelt. Forestillingen er bygget opp rundt sanger av Mikael Wiehe, med et massivt symfoniorkester i ryggen. Mange små historier om solidaritet, samhold og kjærlighet utløste store følelser og blir stående som et høydepunkt i teateråret 2019.

       Charlotte Myrbråten    

I väntan på Godot, Dramaten Stockholm

Det unika i Karl Dunérs perfekta regi av Samuel Becketts I väntan på Godot ligger inte i sjålva tolkningen – som är tämligen bokstavstrogen bortsett från strykningar och ett visst framhävande av Estragon – utan i det unika samspelet mellan de båda aktörerna: Johan Ulvessons ivrigt aggressive Vladimir och Jonas Karlssons narcissistiskt återhållne Estragon. De bildar ett perfekt radarpar, ständigt växlande i reaktioner, ständigt bemötande varandras åtbörder. De kan inte lämna varandra; de kan inte skiljas. Som åskådare får man det angenäma intrycket att de uppfinner de välkända rollfigurerna på nytt.

Ulvesson kan sträcka ut lemmarna åt olika håll, ungefär som vissa hebreiska bokstäver, och tar scenen helt i besittning när han sjunger om hunden. Karlsson drar gärna ihop lemmarna till ett utropstecken. Associationerna går till stumfilmens Laurel and Hardy (fastän ingen av aktörerna är fet), Buster Keaton och kanske Chaplin. 

God hjälp har de av Torkel Peterssons brittiskt utstyrde Pozzo med modulerad mörk röst och Per Svenssons vithårige Lucky som för en gångs skull gör Luckys monolog i första akt begriplig.  Men mest etsar sig de välrytmiserade scenerna med de båda huvudpersonerna in action fast: den långa scenen när de byter tre hattar med varandra (Lucky hade ju glömt sin) och framför allt när Vladimir försöker hjälpa Estragon med skorna. Kroppsrörelserna är så välkoreograferade att de blir grafiska.

Kläderna – den ene i grå pösig kavaj och trånga brunrutiga byxor, den andre i tight brunrutig kavaj och illasittande grå byxor, så stora att de går att tappa – byts av rollfigurerna i pausen, men alltid så att det blir fel byxor till fel kavaj. De står alltså i total kontrast till det exakta spelet. Att uppleva denna väntan på Godot är som att lyssna till ett väl framfört musikstycke med fyra stämmor.

                  Roland Lysell

Festen, Le Centquatre, Paris

Fransk audiovisuelt teater er inne en spennende fase, hva angår å eksperimentere med film og video, dog i det frie feltet. Jeg må starte med kompaniet Si vous pouviez lécher mon coeur sin maratonforestilling Joueurs | Mao II | Les Noms på Théâtre d’Odéon, basert på romanene til Don DeLillo, som jeg så i 2018. Tre selvstendige forestillinger som på enkelte dager ble satt opp som en treakter på til sammen ti timer uten pause. Dagen etter våknet jeg med abstinens: Jeg ville se forestillingen en gang til! Der falt jeg pladask for skuespillerpresentasjonene, scenografien, musikken, filmkunsten og hele produksjonsmaskineriets utenomjordiske utholdenhet. I perioder var jeg ikke sikker på om jeg så en prisvinnende film, teaterforestilling eller om jeg var på technokonsert. 

Inntrykkene fra Joueurs | Mao II | Les Noms bar jeg med meg i 2019. Det førte til at jeg frisket opp fransken før jeg besøkte Festival Paris l’été. Festen på Le Centquatre-Paris var en iscenesatt versjon av Thomas Vinterbergs berømte dogmefilm med samme navn. Regissøren Cyril Teste og kompaniet Collectif MxM arbeider ut ifra 7 dogmeregler som de har satt for sine perfomance filmique, og går bl.a. ut på å inkorporere film i en forestilling som skytes, redigeres og produseres i sanntid foran publikum. Merk deg navnene Cyril Teste og Julien Gosselin – to regissører som har bergtatt det franske publikumet.

          Rania Broud

La Forza del destino, Deutsches Oper Berlin

Etter den fabelaktige Ring des Nibelungen i Bayreuth, 2013, har Castorf gjort sin entré i Berlins operaverden med en klassisk Verdi, iscenesatt på hans helt egne premisser. Han leser den spanske historien om en innfødt prins sammen med nåtidige postkoloniale diskurser og video-materiale basert på den italienske forfatteren Curzio Malaparte og tekster fra Heiner Müllers Der Auftrag. Resultatet var en grensesprengende, flerdimensjonal Verdi (scenografi: Aleksandar Denioc), en hybrid mellom opera og taleteater (som var umulig å gjøre i Bayreuth). På tross av rasende protester fra konservative opera-fans, må Castorfs innfallsvinkel til Verdi betraktes som en kunstnerisk utvikling fra collage-regiteater til en opera for i dag og i morgen.

       Thomas Irmer

Nach den letzten Tagen. Ein Spätabend. Ruhr-triennalen

På 1990-tallet var forestillingen Murx den Europäer et gjennombrudd for Christoph Marthaler: som en på samme tid klagende minnesmarkering og kraftfull politisk protest. Med Nach den letzten Tagen. Ein Spätabend tror jeg ringen har sluttet. Enda en gang iscenesetter Marthaler en slags «Den døde klassen» (jeg nevner ikke Tadeusz Kantors legendariske forestilling bare fordi jeg er polsk og fordi jeg forsøker på Kantors verk, men fordi Marthaler selv har innrømmet at han er sterkt influert av dette bestemte verket), ved å virkeliggjøre Heiner Müllers konsept om teatret som «en samtale med de døde».  Igjen er det musikken som gjør denne samtalen mulig, og som gjør forestillingen usedvanlig gripende og genuint universell. Erindringer om fortiden blir til en advarsel mot fremtiden. Jeg håper at det kan bli mulig for publikum i mange ulike europeiske land å se denne forestillingen.

    Anna R. Burzynska

When We Have Sufficiently Tortured Each Other, National Theatre, London

Mary Said What She Said, Théâtre de la Ville, Paris

Två uppsättningar med några av världens främsta skådespelare får dela på titeln Årets bästa 2019. Cate Blanchett och Stephen Dillane gjorde ett mördande precist, erotiskt högspänt rollspel i Martin Crimps nya pjäs When We Have Sufficiently Tortured Each Other på National Theatre i London. Och Isabelle Huppert skapade ett andlöst mångfasetterat porträtt av Maria Stuart i Robert Wilsons stramt stiliserade iscensättning av Darryl Pinckneys monolog Mary Said What She Said, på Théâtre de la Ville i Paris.

    Duon Blanchett-Dillane jonglerade fyra roller mellan sig i Crimps Genet-inspirerade pjäs om dominans och underkastelse mellan man och kvinna. Obesvärat bytte de kön och maktpositioner för att undersöka hot och lockelser i strukturerna av en relation. Skådespelarna var totalt lyhörda gentemot varandra, och infogade sig i Katie Mitchells knivskarpa regi.

    Franska stjärnskådespelerskan Isabelle Huppert brukar säga att hon känner sig absolut fri i Robert Wilsons strikt reglerade iscensättningar. I monologen Mary Said What She Said sprängde Huppert alla gränser för vad en monolog kan vara. I sin kropp fann hon röster, gester och scenerier för varje liten tänkbar nyans av den dödsdömda 1500-talsdrottningens tankar och uttryck, kvällen innan hon ska avrättas genom halshuggning.

    Huppert agerade bortom virtuositet. Hon genomströmmades av Stuarts högmod, rädsla, sarkasmer, sårbarhet, intelligens och hjälplöshet. Hennes gestaltning var inte bara en resa genom Mary Stuarts stormiga liv, den belyste också starka kvinnors utsatta positioner genom historien och in i vår nutid.

    Robert Wilsons regi ställer alltid höga krav på skådespelarnas precision. Med Isabelle Huppert får han allt han kan önska – och mera därtill.

             Theresa Benér

(Publisert 30.12.2019. Oppdfatert 13.12..2019, og 05.01. 2020)