Missing in Action: En reise mellom fragmenter av arv og en kaotisk samtid

I begynnelsen

Jeg husker godt en samtale jeg hadde med en fersk uteksaminert Mia Habib våren 2004, det var under et tilfeldig møte i et øvingslokale i Oslo. Hun fortalte at hun holdt på med en soloforestilling som skulle hete Missing in Action. Da jeg ikke forsto tittelen, forklarte hun at setningen hadde dobbel betydning. For det første er forkortelsen av de tre ordene navnet hennes – M.I.A. For det andre er dette krigssjargong som betyr at en soldat eller en offiser har forsvunnet under kamphandlinger og kan være død eller levende.

Det sterkeste inntrykket jeg satt igjen med etter forestillingen, som hadde premiere i 2005, var en usikkerhet man kunne ta og føle på, og hvordan det udefinerbare kunne bæres av en overveldet kropp.

Jeg var da blitt veldig nysgjerrig på kunstneren, som jeg tilfeldigvis hadde møtt gjennom en felles dansevenn mens hun studerte koreografi. På grunn av min egen usikkerhet om hvem jeg var med tanke på etnisitet – og kanskje enda viktigere, hva jeg var i ferd med å bli med tanke på kultur, ble jeg helt slått ut av å diskutere disse tingene med henne, og over paradoksene i hennes bakgrunn. 

Erfaringene fra å følge deler av arbeidet med Missing in Action har hatt betydning for hvordan jeg selv har arbeidet både kunstnerisk og teoretisk i årene som fulgte. Den gangen visste jeg ikke hva selv-etnografisk forskning var. Jeg ante ikke at det, slik filosofen Bell Hooks uttrykker det, kunne komme fra en trang til å ta til motmæle mot makt og til å ta tilbake narrativet om din egen historie, og bruke det som et analytisk verktøy for å forstå sosio-politiske strukturer.Som en slags privilegert tilskuer til forestillingen ble det sådd et frø av nysgjerrighet i meg – hva om det materialet jeg så febrilsk lette etter fantes inne i meg selv? Det er en type nysgjerrighet som er helt essensiell for tilnærmelser som, ved å komme fra selvet men uten å bli fanget av egoet, kan bringe frem refleksjoner med kollektiv relevans. Jeg vil gjerne forstå M.I.A. sett fra disse to utfyllende perspektivene: individet og verden. 

Missing in Action er, slik jeg husker det, en blanding av kropp og følelser med utgangspunkt i selv-etnografisk nysgjerrighet, i sinne og fryktløshet, og i en hel del smerteutholdelse uttrykt hver eneste gang rommet resonnerer lyden av kroppen som møter tregulvet. Men i tillegg til alt dette er det blitt til et politisk budskap det er verdt å gjenta om og om igjen, til det blir historie. For nå, 14 år senere, er Missing in action smertelig relevant.

En M.I.A., en person som er savnet etter kamphandlinger, er et udefinert fravær, et fravær som verken innebærer død eller at man er forlatt. Uavhengig av hva som har skjedd så er ikke kroppen der, og dette tomme rommet åpner for en fragmentering av eksistens. Det blir til glimt av håp og biter av delt erfaring i kroppen og sinnet til de som er etterlatt i usikkerhet – M.I.A.s kjære, de som bærer deres arkiv, deres arv.

I Missing in Action er det som om danseren plukker opp disse fragmentene av arv, samtidig som hun avviser det talte språket som uttrykk for hennes stemme. Hun skjelver. Faller. Reiser seg opp og faller igjen. Lyden som kommer hver gang kroppen lander er så skarp som skår av glass. I denne dansen sameksisterer disse fragmentene i en kropp som er overveldet av motstridende arv. I denne sammenhengen blir fragmentene et middel til å gjenskape historien.

Men, som jeg nevnte i starten, arv og selvet er ikke de eneste viktige dimensjonene i denne forestillingen.

Et vitnemål om fremtiden

Litt over et år før mitt tilfeldige møte med Habib i 2004 var jeg ute i gatene, side ved side ved tusenvis av andre i flere byer over hele verden, og protesterte mot USA og Storbritannias nært forestående invasjon av Irak i kjølvannet av angrepene 11. september 2001. En invasjon basert på et tvilsomt premiss, som senere ble erkjent av den britiske statsministeren Tony Blair, om at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen. Lite visste vi om hvilke konsekvenser den såkalte «krigen mot terror» skulle få for uskyldige mennesker i flere land.

Ideen om muslimer som en felles fiende mot fred og velstand i Vesten, som allerede da var et aktuelt tema i internasjonal politikk, ble intensivert til uutholdelige høyder.

Missing in Actiontar det narrativet og plukker det fra hverandre ved å stille et ubehagelig spørsmål: hva slags kropper plasserer vestlige makter hos sin felles fiende? I forestillingen blir dette spørsmålet spesielt påtrengende gjennom musikken: noe vi tror er et universelt språk blottlegger voldelige barrierer tvunget på visse etniske, religiøse og sosiokulturelle grupper.

Når Missing in Action blir vist i Oslo i oktober 2019, kan sammenhengen det skjer i betraktes som et marerittaktig scenario som har oppstått etter hendelsene i USA og Afghanistan i 2001 og i Irak i 2003. På denne måten er forestillingen ikke bare fortsatt relevant, men den er også blitt et vitnemål for et helt tiår som ennå ikke hadde startet da stykket hadde sin premiere.

Det hatefulle, antimuslimske narrativet med sitt opphav i skrekkpropagandaen om at islam vil overta Europa – konspirasjonen om Eurabia – er blitt forsterket av en debatt skapt for å legitimere og støtte krigen mot terror. Denne debatten tillegger visse kulturer, religioner og land kritikkverdige verdier. Dermed har «terroristen», i motsetning til det vestlige individet, barbarisk oppførsel og laverestående kultur, utdanning og etikk. Vestens felles fiende er usivilisert og ond. Det stilles til og med spørsmålstegn ved deres menneskelighet. Det sagt, så er det et aspekt som ikke må glemmes: fienden er melaninrik.

Disse sidene ved debatten om krigen mot terror har vunnet terreng i de nordiske landene i tiden etter at M.I.A. først ble fremført. Dette ser man for eksempel i den voldelige retorikken til danske og svenske politikere fra ytre høyre. I Norge er det også flere eksempler på dette: den rasistiske nettsiden Document, som tidligere kun var en blogg, har vært aktiv siden 2003. Det er også verdt å ta en titt på historien til organisasjonen Human Rights Service (HRS) som ble grunnlagt i – for et sammentreff – 2001. HRS ble startet under påskudd av å skulle øke bevisstheten om kvinnelig kjønnslemlestelse i muslimske land, for senere å bli en organisasjon ledet av Norges mest islamofobe person. Dette poenget har vært svært omstridt, men dette var grunnlegger Hege Storhaugs egne ord da hun presenterte seg selv for Steve Bannon i forbindelse med hans besøk i Oslo i mai 2019.*

Ikke en gang følgene av terrorangrepene i Oslo og på Utøya 22. juli 2011 har vært nok til å stoppe den økende aggressiviteten fra ytre høyre. Tvert om, det motsatte har skjedd. Systematiske trusler mot overlevende, politikere på venstresiden og melaninrike mennesker, ekko av massemorderens ideologi i andre land som New Zealand, og et nytt attentatforsøk mot en moské i Oslo i august 2019 er noen av utfordringene vi har nesten 18 år etter 11. september.

I Norge ga den islamofobe retorikken etter 22. juli seg uttrykk i en ny mediekanal i 2017: Resett. Med økonomisk støtte fra noen av de rikeste menneskene i landet** har Resett publisert noen av de styggeste angrepene fra såkalte «alternative medier» på identifiserbare individer. En av disse personene er Mia Habib. Da det våren 2018 ble kjent at hun var tildelt fireårig tilskudd fra Kulturrådet, rant Resetts kommentarfelt over av rasistiske og anti-kunstneriske kommentarer. Mange var rettet mot hennes etternavn som angriperne forbandt med arabisk etnisitet, til tross for at Habib har jødisk og norsk bakgrunn. Habib har anmeldt Resett, som i løpet av de nærmeste månedene vil måtte stå til rette for rasistiske lovbrudd.

Sett i lys av et utall perspektiver – kultur, arv, individet, kroppen og den politiske debatten om tilhørighet – er Missing in Action en forestilling hvor de indre lagene blir mer og mer synlige og forståelige etter hvert som tiden går.