Takketale for Kulturrådets ærespris 2019

Les også: https://www.kulturradet.no/aeresprisen/vis-artikkel/-/therese-bjorneboe-...

Det er en stor ære og glede å motta denne prisen. Men en forutsetning for at jeg står her i kveld, er naturligvis alle skribentene og bidragsyterne. Mange er her, men langt i fra alle, og de er jo mange som er bosatt utenfor Norge. For til tross for at det heter Norsk Shakespearetidsskrift har tidsskriftet en internasjonal profil og skribenter fra mange land – blant annet Tyskland, Russland og Polen og selvfølgelig Norden. I søknadene til Norsk kulturråd har jeg ofte framhevet at tidsskriftet har fungert som en kritikerskole – og som rekrutteringssted for avisene. Men læringen har i høyeste grad vært gjensidig. Som redaktør har jeg lært utrolig mye av tekstene og av skribentene. Selv om jeg har en akademisk grad, så har egentlig Shakespearetidsskriftet vært mitt universitet. Da jeg ble oppringt om denne prisen, tenkte jeg med en gang på denne talen: Herregud, hvordan unngå selvskryt - òg falsk beskjedenhet? Men det er ikke falsk beskjedenhet når jeg sier at jeg føler meg utrolig privilegert som har fått samarbeide med så mange kloke, morsomme og begavete folk. 

For ett par dager siden fikk jeg tilsendt en anmeldelse av et stykke på Off-Broadway teatret, Public Theatre i New York. Anmeldelsen kom akkurat for sent til å bli med i den utgaven som nå er i trykken. Men jeg vil likevel stanse litt opp ved forestillingen, som jeg selv så i New York for noen uker siden. Stykket A Bright Room Called Day er skrevet av Tony Kushner – mest kjent for Angels in America – da han var college-student, og handler om en gruppe venstreintellektuelle, kommunister og kunstnere, i Berlin i 1932 og 33 - og deres desperasjon når Weimarrepublikken kollapser. Men allerede på et tidlig tidspunkt griper en forfatterkarakter inn og advarer publikum mot å tro at forestillingen kan forandre noe som helst. Til slutt forlater han teatret, og på vei ut sier han; It’s dark outside.

Det var ingen tvil om hva «mørket» representerte. Men jeg ble forvirret av at forfatteren, som helt opplagt var en stand in for Tony Kushner, gjorde en så patetisk figur. Kanskje man måtte høre til kjernepublikummet på Public Theatre, eller være new yorker for å ta til seg budskapet. Men Kushners anklager eller advarsler til publikum om å unngå å henfalle til passivitet eller selvoppslukende depresjon, ga meg en akutt følelse av her og nå, som teater kan få en til å oppleve — og da er det ikke alltid så viktig om en forestilling er «god» eller «dårlig». 

– Du har på en måte tatt samfunnet inn i scenekunsten og brakt scenekunsten ut i samfunnet? Sa Dramatikerforbundets journalist til meg i et intervju nå i helgen. Det gjorde meg rørt, selv om det selvfølgelig større grad enn meg gjelder tidsskriftet. For jeg har inntrykk av at enkelte på en heller negativ måte har oppfatter meg som en kritiker som har på seg politiske briller. Da jeg var kulturredaktør i Klassekampen - som var en forutsetning for at jeg ble redaktør for Shakespearetidsskriftet senere, var jeg opptatt av å bryte forventningene til leserne. Ikke fordi jeg undervurderte dem, men fordi kulturdekningen måtte fornyes. For meg var kommersialiseringen av mediene, etter at partipressen forsvant, den viktigste politiske enkeltsaken. Dette var på midten av 90-tallet. I ettertid har jeg tenkt at noe av motivasjonen bak tidsskriftet var å ta igjen for at jeg ikke satte teaterstoffet på dagsorden, men prioriterte bok- og litteraturstoffet. Da Edvard Hoem spurte om jeg ville redigere et medlemsblad for Det norske Shakespeareselskapet, i 1997/ 98, sa jeg ja - men at jeg ville lage et tidsskrift på samme ambisjonsnivå som de litterære tidsskriftene og Samtiden. Jeg ante ikke hva jeg gikk til. For på den tiden besto Shakespeareselskapet av i underkant av 40 medlemmer - og det var hele «abonnentlisten» (husker jeg rett).

Men de som tror at tidsskriftet har blitt mye bedre med årene, bør lese seg opp. Les anmeldelsene til Henning Hagerup eller den høy-tempererte debatten mellom Kristian Smidt - Nestoren i det norske, akademiske Shakespearemiljøet - og Øyvind Berg om Øyvind Bergs Hamlet-oversettelse. Fokuset på Shakespeare førte til at tidsskriftet la lista høyt, men også til et internasjonalt utsyn. Selv om det var en Shakespeare-boom på den tiden, måtte jeg snart se i øynene at det ikke var en sterk Shakespeare-tradisjon i norsk teater, antallet årlige oppsetninger lite, og at det akademiske miljøet heller ikke var særlig stort. Men det litterære tyngdepunktet i de første årene, bidro til at tidsskriftet fikk en sammensatt lesergruppe, og annerledes profil enn et rent teaterfaglig eller teatervitenskapelig tidsskrift. I 2003 utga vi et nummer om Samtidsdramatikk, som ble et slags veiskille. Men egentlig har jeg alltid laget det jeg selv ville lese, og selv om det har vært mye slit, så har jeg fulgt egne lyster og luner. 

            I 1999 bodde vi noen uker i Budapest. Dag skrev på T. Singer. Der traff vi den ungarsk-svenske regissøren Hilda Hellwig, som satte opp Hans Falladas «Hva nå, lille mann?» på Katoná teatret. Jeg intervjuet henne, og hun snakket om innførselen av rovdyrkapitalisme i et land uten demokratiske tradisjoner. Småborgernes identitet er i fare når det skjer store sosiale og økonomiske endringer, sa Hellwig. Det er også tema for Falladas roman, som handler om angsten for å bli deklassert sosialt, og utspiller seg i Berlin på slutten av 20-tallet. Hvordan presenterer du disse tankene for skuespillerne? spurte jeg. Hun svarte at hun ikke snakket med dem om politikk overhodet, men bare konsentrerte seg om kjærlighetshistorien. Teaterfolk er fortsatt redde for å snakke om politikk. Så hun smuglet altså det politiske innholdet inn i forestillingen ved hjelp av en trojansk hest: Kjærlighetshistorien. Men den kanskje småborgerlige drømmen om den livslange kjærligheten blir fremstilt vakkert i boka, la hun til. Jeg tror ikke at ungarske teaterfolk er (eller var) alene om å være redde for politikk. 

Men på bilturen hjem fra Budapest, stoppet vi i Berlin, og jeg så Arturo Ui på Berliner Ensemble, med Martin Wuttke i hovedrollen og Heiner Müllers regi. Det ble bestemmende for både tidsskriftet og meg, for teatret har blitt en måte å bli kjent med et annet samfunn, mennesker og tysk kultur og historie. Fremfor alt var Volksbühne et valfartssted. Når jeg rundet hjørnet og så det store ØST-skiltet på taket, kjente jeg det å boble i kroppen. Andre teatre var også viktige, spesielt fordi det var så tydelige posisjoner i Berlins teaterverden den gangen. Det er det dessverre mindre av nå. Et annet omdreiningspunkt var festivalen Theatertreffen. 

I dag er festivalpublikum like internasjonalt som Berlin, men på den tiden hørte jeg verken norske eller svenske stemmer i salen. Selv om jeg aldri har sloss for å bli teaterkritiker - det har heller vært som om omstendighetene ville det sånn - så har jeg virkelig kjempet for å få på stoff om teateroppsetninger utenfor Norge på trykk i norske aviser. En viktig årsak til det, er Jon Fosse. Da Fosse opplevde et internasjonalt gjennombrudd, rundt årtusenskiftet, sendte ikke avisene teaterkritikerne ut for å skrive. Bergens Tidene var et unntak, som dekket et par av de engelske oppsetningene. Men ellers kunne det virke som om holdningen i norske kulturredaksjoner var at hadde man sett et stykke av Fosse, ja så hadde man sett det. For en som var nyfrelst på tysk regiteater virket det som en rød klut. Og slik ble det et prosjekt å reise og se, og å lese seg opp på alle anmeldelsene. Jeg skrev om Fosse på europeiske scener i Samtiden, for jeg tenkte at det var viktig å ikke bare nå ut til teaterfolket. Og i Klassekampen, og forsøkte å få leserne til å føle hvordan det var å være tilstede i salen. 

I Berlin fikk jeg en fast anmelder i Thomas Irmer. Som redaktør har jeg måttet gi slipp på mine egne hjertebarn. Selv om det ikke alltid har vært lett. Men man bedrar seg selv hvis man ikke anerkjenner at verden er større enn en selv (eller Norge), og at andre kan mer, eller kan gjøre det minst like bra. For egen del, har det vært av uvurderlig betydning å møte og intervjue en rekke regissører og skuespillere, eller en kapasitet som Frank Castorfs dramaturg Carl Hegemann. 

Blant høydepunktene i tidsskriftet, vil jeg fremheve intervjuet med Elfriede Jelinek om Ulrike Maria Stuart, som jeg anmeldte da det ble uroppført i regi av Nicolas Stemann. Omdreiningspunktet for Jelinek var det forspilte venstrepolitiske prosjektet, og Ulrike Meinhof og Gudrund Ensslin som innbilte historiske subjekt, eller selvoppnevnte dronninger, i motsetning til Elisabeth I og Maria Stuart som var det av fødsel. RAF, og deres politiske anarkisme hadde lite med venstresiden å gjøre, sier Jelinek. «En venstrepolitikk fordrer først og fremst ydmykhet.» I Nicolas Stemanns oppsetning av Ulrike Maria Stuart, forholdt han seg konsekvent til RAF eller Baader-Meinhof- som et mediefenomen. Men han trakk også Jelinek og en annen østerriksk feminist inn, i en diskusjon om feminisme kalt Vagina-dialogene. Og duskene ble spilt av Ensslin- og Meinhof-skuespillerinnene. På høyde med Jelineks egne sarkasmer. 

Hos Castrof er det også lag på lag med referanser og selvreferanser, som når han utleverer seg selv og det hvite mannlige kunstnergeniet, i Faust. Avslutningsforestillingen og sjefskonflikten på Volksbühne var for meg verdenshistorie. Men intervjuet Frank Raddatz gjorde med Volksbühne-scenograf Bert Neumann, sammen med nekrologen til Vegard Vinge og Ida Müller, er noe av det fineste og tristeste fra disse tiårene. Samarbeidet med Raddatz har fortsatt. Mens tidsskriftet har fulgt Vinge og Müller i flere år før Et dukkehjem» på Hausmania eller Vildanden i Bergen. Da jeg prøvde å få kuratoren Thomas Oberender til å se Vildanden på Festspillene i Bergen (2009), og sa at de var Volksbühne-inspirerte, bråstoppet han. For i Tyskland fins det haugevis med Castorf-kopister. Heldigvis gikk han på forestillingen likevel, og han har skrevet et fint essay om samarbeidet med dem i Berlin-Reinickendorf, i et eget festskrift-bilag etter at Kulturrådet hadde var fratatt dem Basisstøtten. En annen utgave jeg vil fremheve spesielt, er nummer 4 fra 2015, hvor Valborg Frøysnes intervjuer skuespillere og teaterfolk i New York om raseskillene i amerikansk teater. Det hele startet med at hun enkelt og naivt spurte en kritiker i New York Times om hvorfor det amerikanske teaterpublikummet var så hvitt? Anmelderen flakket med blikket, og spurte om det ikke var sånn i Norge -? Samtalen tok fort slutt. Men Frøysnes kom til meg med intervjuutskrifter som kunne fylt et helt nummer. Og kanskje de burde vært dobbelt så lange som de tilslutt ble? 

Jeg håper at Norsk Shakespearetidsskrift kan leses som idéhistorie, samtidig som det dokumenterer de viktigste utviklingstrekkene i norsk og internasjonalt teater fra de siste 21 årene. Regiteatret, den flamske bølgen, det postdramatiske teatret, det nye dokumentarteatret, Ibsenprisene — og en rekke forskjellige kunstnerskap. Og noe av det jeg er mest glad for, er at så mange teaterfolk har skrevet i tidsskriftet, og at noen av dem også føler et slags eierskap til det. Det redaksjonelle arbeidet har likevel vært veldig en-til-en, i form av mailutvekslinger mellom meg og de enkelte bidragsyterne. Noen ganger har det tatt et år å ferdigstille en tekst. Men nå føles det på mange måter som tidsskriftet går inn i en ny tid. Utvidelsen med nettpublisering, og ikke minst den nye satsningen på dans og dansekritikk, forutsetter et mer kollektivt redaksjonelt ansvar. Vi har fått en egen fagredaktør for dansestoffet, Venke Sortland. Det tror jeg vil føre til mange spennende faglige diskusjoner, men også til at nye og yngre stemmer slipper til. Samtidig som den tradisjonelle yrkeskritikeren (dessverre) er i ferd med å forsvinne, er det stadig flere scenekunstnere, og dansere som vil skrive. De tidligere ganske bastante skillene mellom kunstnerisk praksis og akademia er borte, og - heldigvis -også de gjensidige fordommene.

Det følger penger med denne prisen, og selv om jeg har sagt at de vil gå til pensjonskassen min, så ønsker jeg også å la noe gå til en fest- og faglig påfyll-konto. For det må jo være gøy! Til slutt vil jeg takke Dag, som har avfunnet seg med mine arbeidstider og gjort det mulig å jobbe for knapper og glansbilder. Og sin aldri har latt det være tvil om at tidsskriftet er viktig. (Publisert 12.12.2019)