Å Bartleby, å menneske - å teatermaskin!

Bartleby er historien om en høflig mann som en gang på 1830-tallet blir ansatt på et advokatkontor på Wall Street for å kopiere dokumenter.

Bartleby

Basert på Herman Melvilles novelle «Bartleby, the Scrivener: A Story of Wall Street»

Dramatisering og regi: Jonas Corell Petersen

Scenografi: Jonas Corell Petersen og Øyvind Wangensteen

Lysdesign: Øyvind Wangensteen

Lyddesign: Olav Waastad

Teatret Vårt, premiere 25. januar 2020

Historien fortelles i et typisk Melvillesk perspektiv, der det er advokaten selv som erindrer og forteller historien om sin besynderlige nyansatte. Bartleby er en fascinerer skikkelse. En stille mann som utfører sitt arbeid som kopist eksemplarisk. Men i det han blir bedt om å korrekturlese svarer han «jeg foretrekker å la være». Det skal vise seg at Bartleby avslår alle henvendelser med den samme setningen: «Jeg foretrekker å la være». Det driver det lille advokatkontoret og advokaten til vanvidd, men Bartleby fortsetter å avslå. Når han til slutt «foretrekker å la være» å flytte ut, flytter isteden advokaten kontoret sitt og Bartleby fengsles for løsgjengeri. Han tar det så langt at han til slutt dør av sult fordi han «foretrekker å la være» å spise.

Å foretrekke å la være

På vei til Molde føler jeg en ambivalens fordi jeg ikke handlet som Bartleby, og svarte «jeg foretrekker å la være» å anmelde. Sist jeg var på vei til Molde skulle jeg nemlig selv regissere en forestilling ved dette teateret. Men prosjektet strandet da jeg plutselig lå med hjerneslag på Ullevål Sykehus. Forestillingen ble naturlig nok avlyst og mer drama fulgte. Dermed artet mitt gjensyn med Molde seg som en besynderlig Fugl Fønix-operasjon, med det litt kleine det innebærer å være gjenoppstått som kritiker av mine tidligere kollegers arbeid. Det jeg prøver å si er at jeg på ingen måte egentlig er skikket til oppdraget. Nå er du advart. Denne teksten er skrevet av en mann så innsauset i merkelige relasjoner, at mitt syn på forestillingen ikke bør leses som en nøytral smaksdom, men som et ønske om å tenke om og med denne forestillingen.

For jeg klarte ikke la være. Min nysgjerrighet var for stor. For det er bemerkelsesverdig at både Teateret Vårt og Trøndelag Teater har valgt å satse på oppsetninger av Bartleby denne våren. Bemerkelsesverdig fordi man ofte omtaler teateret som handlingens kunst, mens Bartleby er alt annet enn en handlingens mann. Karakteren Bartleby byr på et problem, ikke bare for sine kolleger, men for hvordan vi tenker på mennesket og teaterkunsten. Bartleby er tilsynelatende uten vilje. Hvordan kan man lage en forestilling hvor hovedpersonen ikke vil noe?

Med tau og komikk

Humor dratt ut i det eksistensielle, synes å være svaret i Molde. Scenerommet er strippet for alt av gardiner og unødvendig staffasje. Ned fra taket henger tykke hampetau og på gulvet ligger kveiler av enda mer tau. Mot de trepanelte veggene danner de et vakkert bilde. Men det er også monumentalt. Derfor stålsatte jeg meg for det man kanskje kan kalle en forestilling i sjangeren «filosofisk institusjonsteater». Enkle scenerom, hvor all inndekning strippes, for så å plassere ett eller to symbolske objekter eller materialer på scenen (gjerne scenerøyk eller projeksjon), synes for tiden å være en greie på institusjonsteatrene. Spesielt når det er snakk om produksjoner som har eksistensielle aspirasjoner.

I denne versjonen har Jonas Corell Petersen (ifølge krediteringen) arbeidet uten scenograf. Jeg antar at det betyr at han har tatt kontrollen over rommet sammen med lysdesigner Øyvind Wangensteen. Det er et modig valg. Og jeg opplever at de lykkes med noe mer enn å vise at de følger med på trendene med dette grepet. Kanskje skyldes det at teaterrommet på Plassen i Molde ligner mer på et kommunalt konferansesenter enn et teater når det er ribbet for staffasje. Det er som om scenerommet i seg selv er en fortellermaskin og samtidig et bilde på det mentale rommet handlingen utspiller seg i. Det store rommet og det atmosfæriske lyset sluker nærmest skuespillerne og underbygger deres arketypiske framtoning, som små mennesker i en stor institusjonell maskin.

Det får vi erfare allerede i første scene. Bak en dør langt bak på scenen skriker det som skal vise seg å være Nippers, én av de ansatte i advokatfirmaet, glitrende spilt av Thea Lambrechts Vaulen. «Kom an no hesten. Kom no kjerra, kom so hesten…», roper hun bak en dør, jeg tror nesten i fem minutter. Imens kommer Olav Waastad inn og står bom stille. Smålubben og med glatt sleik, krøller, rutete bukser og noe som ser ut som en usedvanlig varm pels portretterer han advokaten. Han er komisk i framtoningen. En absurd framtoning av en middelaldrende mann blottet for forståelse for de seksuelle undertonene i tablået. Jeg trekker på smilebåndet – for det er ganske morsomt.

Når Nippers kommer inn brytes det hele. En tørr spøk utveksles før Nippers framfører et ekstremt langt slapsticknummer hvor alle elementene i rommet blir tatt i bruk: utslagsvasken, døren til strømskapet, det glatte gulvet, taukveilene. Spillestilen er satt. Den er outrert og absurd. Og slik fortsetter hele første del av forestillingen. Det er ikke bare morsomt, det er ganske trettende også.

Slapstick til vi dør

Jonas Corell Petersens evne til å bruke skuespillerens improvisatoriske kvaliteter i komiske tablåer er tydelig. Papputskjæringen av situasjoner og karakterer gir en interessant lesning og tolkning av teksten. Det er som om de vil gripe essensen i historien. Si alt. Slik som i sekvensene hvor de leser amerikanske forretningskontrakter fra 1800-tallet på snirklete engelsk. Det er et godt bilde på den utrettelige, kjedelige og meningsløse kopieringsjobben som utføres på dette kontoret. Karakterenes baksing med det engelske språket i det store, tomme rommet, og deres insistering på å mestre det, skaper et tragikomisk bilde av det absurde i menneskenes liv.

Det er en dramaturgi som utfordrer. Det er komikk dratt ut i tid til det blir tragisk. Når de ikke helt lykkes opplever jeg at det skyldes at de ikke alltid klarer å gi plass til stilheten mellom slagene og de absurde og fortettede situasjonene. Det er en vanskelig øvelse for skuespillerne, men jeg imponeres av deres insistering på spillestilen. Det er ekspressivt og stort, men krever også mye lytting og musikalitet å få til, og kanskje bidrar premierenervene til at det av og til både oppleves monotont og litt hakkete.

Bartleby – deprimert eller revolusjonær?

Når man lager sceneversjoner av klassiske litterærere verk, er det en fare for at de er så belastet med tolkninger at det kan være vanskelig å treffe et valg omkring hva som skal vektlegges. Når det går nesten en time før Bartleby selv kommer inn på scenen, mistenker jeg at produksjonen delvis har falt i den fellen. De bruker lang tid på å etablere universet, med medarbeidersamtaler, lunsjer, meningsløst arbeid og stadige avbrytelser. Melvilles tekst er full av morsomme betraktninger om arbeid, verdier og moral, og man kan se hvordan disse har tjent som utgangspunkt for å lage morsomme situasjoner av livet i et trivielt advokatkontor hvor meningsløsheten truer under overflaten. Skuespillerleken og prestasjonene til advokaten, Nippers og Turkey (spilt av Patrik Stenseth), blir en metafor for en dynamisk institusjon som har plass til all slags lek, tant og fjas. Ja nesten alt! – bortsett fra stillheten og melankolien Bartleby bringer på scenen.

På den måten blir passiviteten til Bartleby revolusjonerende. Den blir det som det egentlig ikke er plass til på dette kontoret. Potensielt er det et smart grep, som også underbygger paradokset i forestillingens teatrale form. Men sekvensen er lang og sidemannen har allerede rukket å dytte borti kona og si: «I forstår ingenting», når Bartleby endelig kommer på scenen. Formmessig blir første del ganske påståelig teater. Men intellektuelt lar jeg meg fascinere. Det er ikke ofte man ser produksjoner som så tydelig tør å eksperimentere fram en teaterform som virkemiddel til å fortelle noe større om selve teateret – og potensielt også om livene vi lever i dag.

Komedie eller tragedie?

Den langtekkelige starten gir god plass til å etablere advokaten som forestillingens egentlige hovedperson. Jonas Corell Petersen gjøre klokt i å gi advokaten en såpas sentral plass i produksjonen, for det er han som driver historien framover. I novellen blir vi kjent med ham gjennom hans perspektiv. Det er hans historie om Bartleby. I denne versjonen er det det ribbete teaterrommet; tomheten, som gir historien perspektiv. Advokaten fremstår i denne versjonen som en rent handlende figur, ribbet for evne til å male ut sine betraktninger, slik som i novellen. Gjennom en rekke handlinger streker Olav Waastad opp et komisk bilde av advokaten. Hans ekspressive uttrykk og tidvis frenetiske spillestil medfører at han i denne versjonen fremstår som selve motsetningen til Bartleby – en rolle Lars Melsæter Rydjord framfører med stor ro og kontroll. Men stort mer er det egentlig ikke å si om ham. For han er der jo bare, og vil ikke så mye. Ved å kontrastere advokatens aktivitet og Bartlebyes passivitet, fremstår de som de to maskene som symboliserer teateret; komedien og tragedien. Advokaten og Bartleby blir et motsetningspar. Advokaten er liten og lubben, Bartleby mager og høy. Jeg gir dem for den. Poenget er både underfundig og gøy.

Et post-antropologisk formeksperiment

Men min opplevelse, som gammel Melville-fan, er at de også taper noe i framstillingen av advokaten som en slags handlingskunstner. En menneskelighet. Ekspressiviteten og de noe ironiske faktene gjør det vanskelig helt å ha sympati med ham. Visst er advokatens stusslige ytre, voldsomme utbrudd og frenetiske initiativ morsomme, men de er også med på å skape distanse til hvilke motiver som egentlig driver ham. Tidvis er det som om han ikke bryr seg om Bartleby i det hele tatt.

I Melvilles novelle begrunner advokaten sin interesse for Bartleby på så mange ulike måter at man etterhvert lurer på hva som er hans motiv. Kan det være en merkelig form for forelskelse? Dette gjøres det et poeng ut av i forestillingen når advokaten takker for dagen og slukker lyset. Lyset kommer på igjen og det sies farvel (igjen). Lyset slukkes. Når lyset kommer på for siste gang ligger advokaten på fanget til Bartleby. Her er det som om forestillingen begynner å komme i konflikt med sitt eget formspråk. For kompleksiteten i advokatens ønske om å nærme seg Bartleby kommer ikke gjennom i de platte tablåene og situasjonene. Formspråket reduserer Melvilles, riktignok noe omstendelige, forsøk på å beskrive advokatens omtanke og fascinasjon for Bartleby, til en klein seksuell situasjon. Det er en legitim tolkning, men trist. Trist fordi den humanistiske dimensjonen i Melvilles novelle reduseres av formen. Det er som om det ikke er rom for advokatens motsetningsfylte ønske om komme nærmere og forstå Bartleby, samtidig som han gjør alt for å ikke identifisere seg med ham.

Ikke et tekstteater

La det ikke være tvil. Det er ikke Melvilles litterærere kvaliteter som er vektlagt i denne oppsetningen. Det tenker jeg er helt greit. Men når hodet mitt fylles av «panik, pikk, dickpick. Kjør meg opp i langefingeren der… nei jeg mener kjør langfingeren der opp i… ah, ja du forstår. Rompeballe, raspøye, klubbepølse, knipehølet…», så tvinges jeg til å reflektere over språkets plass i denne produksjonen. Teksten er bearbeidet for scenen av Jonas Corell Petersen selv. Basert på hvordan han tidligere har beskrevet sin prosess er det noe som gjøres i tett samarbeid med skuespillerne*. Og det er tydelig at de her blander både framimprovisert språk, utdrag av novellen og noe som det kan virke som de har skrevet selv. Det er ikke helt klart hva som kommer fra hvem. Språket er forenklet, og i begynnelsen av forestillingen av det mer improviserte slaget. Ispedd skrik, gibberish og løse setninger fra originalteksten. Mot slutten av forestillingen har de inkludert noen av de mer finurlige, men også lange, setningene til Melville. Spør du meg, gjør de smart i det.

For til tross for en visuelt slående sekvens hvor tauene faller og scenehuset fylles av røyk, er det å høre advokaten lese fra oppsigelsesbrevet som han finner i lommen på Bartleby (etter at han er død og liket komisk er dyttet over ende), en påminnelse om hvorfor denne historien kanskje fortsatt er viktig å fortelle i dag.

Bartleby sies å komme fra et kontor for ureturnerbar post. Hans tidligere jobb var altså å brenne brev man ikke fant mottaker til. Advokatens plutselige identifisering med hvordan denne jobben må ha tynget Bartleby, er både vakker i sin trivialitet og et komplekst bilde. Det er en stor byrde å være ansvarlig for at så mye kjærlighet, vennskap og informasjon skal forsvinne fra jordens overflate for alltid, reflekterer han. Det blir som om pappfiguren med det innser alt han ikke har tillat seg å være. Eller alt det denne teaterformen ikke lot ham vise at han er. (Publisert 27.01.2020)

Fotnote:

*https://www.nationaltheatret.no/nyheter/siste-nytt/intervju-med-jonas