Klinisk og tørt

Det er en god ting at Malersalen på Nationaltheatret kan brukes til å prøve ut nye kunstneriske prosjekter, eller vise verk som utfordrer

Hunder

Av Vibeke Tandberg

Regissør: Runar Hodne

Komponist: Lars Petter Hagen

Scenograf: Vibeke Tandberg

Kostymedesigner: Michael Olestad

Lysdesigner: Ellen Ruge

Maskør: Terje Rødsjø

Dramaturg: Rania Broud

Nationaltheatret, Malersalen, urpremiere fredag 10. januar 2020

teaterbegrepet. Hunder utfordrer ikke den tradisjonelle teaterformen noe særlig – kanskje kunne den gjort det i større grad?

Palmeskog

Det er ikke sikkert at Malersalen er nymalt, men den virker slik når vi kommer inn. Den ser fresh ut. På golvet er det plassert massevis av grønne palmeplanter i forskjellige størrelser. Dette er det eneste scenografiske elementet. Det blir enhetlig og rent. Fargene i Kams (Henriette Marø) kostyme matcher lekkert de grønne plantene. Plantene står i plastpotter og ser ut som om de er nyinnkjøpte fra Plantasjen. De er masseproduserte og kommer her til å representere mer en villet monokultur enn levende natur. Det er både vakkert og illevarslende.

Et par et sted

Skuespillerne, Henriette Marø og Sigurd Myhre er i rommet når vi kommer inn. De vandrer rundt blant plantene og sitter litt her og der. De framstår som et par, Kam og Mak, og etablerer snart et punkt over hodene på oss i publikum der det er noe levende de forholder seg til. Det er noe lite som nesten blir skjult av gresset. Er det et menneske? Det refereres til som et menneske av og til. Noen ganger kjønner teksten dette individet og det blir kalt «hun», andre ganger «det». Paret forholder seg til dette vesenet på avstand. Det er et snev av uhygge her, midt i idyllen, men den kunne gjerne fått mer plass. Dialogen er noen steder bygd opp som monologer som bryter inn i hverandre. Mak og Kam lytter ikke til hverandre, men fortsetter ufortrødent på sin egen monolog. Marø og Myhre jobber musikalsk og presist med teksten, timingen er god.

Et par et annet sted

Teksten veksler mellom å være på stedet med paret, det uidentifiserte objektet (en ufo?) og palmebuskene og på et fly. På flyet er Marø en flyvertinne – eller kabinbesetning som det vel heter i dag, Myhre er passasjer. Er de på vei til eller fra New York? De forteller at de har sex på flytoalettet og at «du» blir unnfanget der. Flyvertinnen gjør sine flyvertinne-ting, hun presenterer sikkerhetsrutinene slik de blir presentert på fly. Hun forteller detaljert om flyvertinnepåkledningen sin. Sikkerhetsrutinepresentasjonen blir et frampek, flyet kommer til å styrte. Albatrosser kommer inn i alle flymotorene. Motorene stopper og flyet brenner før det treffer bakken. Fælt. Flyvertinnen forteller om hvordan nylonstrømpene smelter inn i huden, om hvordan håret tar fyr, om hvordan hun brenner opp. Marø som flyvertinne forteller rolig uten panikk. Det er klinisk og saklig. Det er jo grusomt, hvorfor blir vi ikke berørt?

Flatt

Handlingen veksler mellom paret på bakken og paret i lufta. Mot slutten legger Mak (Myhre) palmeplantene flatt ned på golvet. Han gjør det kjærlig og forsiktig, det blir som en slags dans. Men det er en fare når palmene blir lagt flatt. Teksten er nokså flat og nå er det ingen steder å gjemme seg. Tidligere i forestillinga kunne skuespillerne bruke dybden i rommet som plantene skapte til å skape liv på scenen, nå etter plantefall blir det vanskeligere. Stykket varer bare en time, men slutten oppleves lang og noe treg.

Det er helt sikkert mange meninger om Tandbergs tekst. Noen vil sikkert synes at den er utmerket og spennende. Den er absolutt fantasifull og det er snev av spenning i kontrasten mellom det groteske og det tilforlatelig hverdagslige, men språket er mange steder veldig klinisk og tørt.

Spennende kunstnerskap

Vibeke Tandberg har et svært spennende kunstnerskap. De iscenesatte og manipulerte fotoene hennes er formidable verk. Spillet med identitet og grensene for identitet som flere av verkene tematiserer er slående. En favoritt er nok serien med bryllupsbilder fra serien Til døden skiller oss ad fra 1993. Dette blir av mange sett på som et nøkkelverk i norsk konseptuelt fotografi. De iscenesatte fotoene i serien Aftermath fra 1994 der hun framstår som hvitkledd helsearbeider i afrikanske omgivelser, har også en kritikk i seg som er sylskarp. Det er slike skarpskodde grep jeg savner i Tandbergs tekst. Kanskje kan det komme etter hvert? Kanskje Tandberg selv skulle prøvd seg med iscenesettelse?