Noder uten forbindelser?

Scene- og billedkunstner Helle Siljeholm har tidligere hatt andre prosjekter under tematittelen Nodes, og senest på Teaterhuset Avant Gardens siste

NODES: Naboskap

Kunstnerisk ledelse: Helle Siljeholm

Casting, tekstarbeid, gjennomføring: Tobias Liljedahl, Martin Palmer, Helle Siljeholm, Hilde Pytkowski, Kai Johnsen

Scenografi: Ibrahim Abdulkader og Helle Siljeholm

Lyddesign: Ivar Djurhuus

Lysdesign: Tobias Leira

Algoritmer: Ask V. Brean

Modellbileier/fører: Terje Visnes

Dramaturg: Kai Johnsen

Produsent: Guro Vrålstad

Co-produsent: Rosendal Teater

Rosendal Teater, Sal 1. Premiere 23. januar 2020

forestilling, NODES: Avant Fini, før flyttingen til Rosendal. NODES: Naboskap er den andre delen av dette prosjektet. Første delen så fra fortiden fram mot avslutningen av et teater, og andre delen vil undersøke det nye teatrets naboskap og muligheter i en annen bydel.

Naboskap som skulptur og lyd

I Sal 1 kommer publikum inn til et nesten helt mørkt og røyklagt rom. Vi står mot veggen nærmest inngangene og skimter så vidt konturer av konstruksjoner på andre siden av gulvet. Etter en stund blir det helt mørkt og vi hører fuglekvitter over høyttalerne. Så en bil som kjører forbi. Så stemmer. Først én stemme, deretter flere og oppå hverandre. En stemme snakker om trusselen om firefelts motorvei gjennom Bakklandet og Østbyen på 60- og 70-tallet, en annen om oppveksten sin på Lademoen, en stemme fra bingolokalet leser opp bokstaver og tall, alt til lyden av fuglekvitter og biler. Det blir en kakafoni når lyset langsomt kommer opp og vi vinkes fram på scenegulvet, inn i konstruksjonene på gulvet og fra taket, til ulike stemmer og betraktninger på ulike steder i rommet. Hver og en av oss finner en plass, lytter litt og beveger seg videre til neste sted og stemme. Et sted i rommet er preget av gamle vinduer, liggende, stående og hengende. Et annet sted er en stor vegg med åpen port, som ligner fasaden til Rosendal Teater, og selvfølgelig med en sykkel parkert ved siden. Det er benker og stoler og tepper å sette seg på. Fra taket henger noe om ligner takmøner. En abstrakt konstruksjon av pinner og tråder heises opp og ned og endrer med det form hele tiden. Skulpturer og stemmer og publikum fyller rommet, skaper og gjenskaper det. Akkurat nå er det fint. Men heretter skjer det ikke så mye mer.

Stemmene fra nabolaget

Femti mennesker fra nabolaget har fortalt historier, kommet med betraktninger om naboskap og nabolag, om forventinger og drømmer om hva et naboskap kan eller bør være. Noen av dem er i salen som publikum. Noen ganger er stemmene oppå hverandre, andre ganger en og en, tydelige stemmer av eldre og unge voksne, foreldre og barn. Til tross for at disse stemmene utgjør en slags sentrum i forestillingen, blir de likevel ikke sentrale. Til det veksles det det for ofte mellom dem, der de oppstår i en rekke lydlag. Jeg opplever at de egentlig ikke får nok scenerom. De levende stemmene blir kontekstsløse eller frakoblet temaet i den statiske scenografien, blant det skulpturelle. Rosendal Teaters rolle som node i naboskapet blir vel dekket gjennom selve teaterforestillingen, men heller ikke mer.

Et tilegnet naboskap og et oppløst fellesskap

Etter rundt tre kvarter kjøres setene i salen fram og vi blir bedt om å sette oss ned der av teaterensemblets hvitkledde scenearbeidere og -teknikere. Disse flytter og omorganiserer elementer til et bord mens det projiseres tekstbilder mot bakteppet og en vegg. På veggen farer et års dagsinformasjon om været på Lademoen og aksjekursene til Salmar og Polar Media. På bakteppet har algoritmer omorganisert ordene fra stemmene til det tilfeldig ugjenkjennelige. Over høyttalerne kommer måltidslyder av bestikk, glass og prat. Og brått kjøres tre modellbiler rundt på gulvet. Denne delen blir et abstrakt og distansert punkt i forestillingen, et skritt bort fra temaet og et fall inn i teknikken. Etterhvert føres glass og musserende inn på scenen, grillen settes i gang og vi inviteres ned igjen til et glass, noe å bite i og småprat, som avslutning på det hele.

Forestillingen framsto innledningsvis som en bevegelig forestilling idet publikum entrer scenen, men etter innledningen oppstår en ubevegelighet, fordi det hele blir bare mer av det samme. Og med det mister tematikken (naboskapet) innholdet sitt og framstår i større og større grad som teknikk eller form. Den enkelte stemmen blir redusert til sitt ene og blir ikke en annen i det fellesskapet et naboskap utgjør, utover sin enslige tilstedeværelse i det tilfeldige kaoset. Men kanskje er et slikt pessimistisk syn er tanken bak?

Hva er forholdet mellom antall kokker og søl?

I løpet av timen før det avsluttende sosiale fellesskapet, forsvinner forestillingen inn i seg selv, eller kanskje ut av fokus. Den slutter å fungere fordi den ikke makter å bevege seg videre etter en god start. Kanskje skyldes det at det er elleve kunstnere bak forestillingen? Det er mange som skal påvirke produksjonen og det virker på meg som at det fører til tematikkens sammenbrudd – mange noder uten forbindelser. NODES: Naboskap greier ikke å ta innover seg og reflektere over sitt selvvalgte tema og det virker som den sitter fast i (den gode) idéen fra innledningen. Men uten utvikling i forestillingen reduseres den idéen bare til en uforløst påstand. Ensemblet erstatter naboskapet med seg selv. Det er som om ensemblet satser på at opplevelsesrommet mellom skulpturer og stemmer skal fylle seg selv i tidens fylde. Som om nodene selv er viktigere enn forbindelsen mellom dem.