Spastisk fantastisk technodans

Første gang jeg så en danseforestilling der danserne hadde forskjellige fysiske funksjonsbegrensninger var Doris Uhlich med Michael Turinsky i

Every Body Electric

Koreograf: Doris Uhlich.

Dramaturgi: Elisabeth Schack.

Utøvere: Adil Embaby, Thomas Richter, Vera Rosner-Nógel.

Lys, rom: Gerald Pappenberger.

DJ: Boris Kopeinig.

Kostym: Zarah Brandl. Feedback: Yoshie Maruoka, Theresa Rauter.

Produksjon: Margot Wehinger, Theresa Rauter.

Internasjonal distribusjon: Something Great.

Co-produksjon: Tanzquartier (Wien), Schauspiel (Leipzig), insert (Theaterverein).

Black Box teater, 25. januar 2020

Ravemachine under Oktoberdans i Bergen 2018. I Ravemachine ble en spastisk danseperformance, utført av Uhlich, forsøksvis likestilt med de naturlige kroppslige rykningene til medutøver Turinsky. I motsetning til Turinsky har Uhlichs kropp tilsynelatende ingen fysiske funksjonsbegrensninger. Forestillingen mottok i 2017* Nestroy Special Award. Også den andre gangen jeg ser en danseforestilling i Norge der danserne har ulik fysisk funksjonsevne er Uhlich fellesnevneren. Every Body Electric er også en prisbelønnet forestilling som har vakt stor internasjonal oppmerksomhet, og som utfordrer de tre utøverne med ulike fysiske funksjonsbegrensninger både fysisk og følelsesmessig. Every Body Electric bevegde seg i grenselandet mellom burleskshow og opprør, og var Black Box teaters åpningsforestilling for vårsesongen. Det skaper en forventning om at vi denne våren vil få se flere forestillinger som tar opp temaer som sosiale normer, kropp og stigmatisering i dagens samfunn.
Et bredt følelsesregister

Danseutøverne Thomas Richter, Vera Rosner-Nógel og Adil Embaby i Every Body Electric er alle tre rullestolbrukere. Richter og Rosner-Nógels funksjonsnedsettelse ligger – fra hva jeg kunne se – i benene deres og deres begrensende evne til å gå. Embaby på sin side har ingen ben. I forestillingens første sekvens fungerte rullestolene som forlengelser av deres kropper. Bevegelsene startet med små rykninger som etterhvert ble større og mer ekspressive. Utøverne rullet rundt på scenegulvet i ulike formasjoner som viste de mulighetene stolene ga dem. En duett mellom Richter og Rosner-Nógel utspilte seg. I og med at publikum var plassert på tre sider – og utøverne utførte små bevegelser nærme publikum på én side – måtte jeg vente til de kom til den siden jeg satt på for å se hva de gjorde. Det vekslet mellom å danse nærme og tett inntil publikum og sentrert på scenegulvet. Forestillingen var til up-beat technomusikk, og kroppene deres var nærmest alltid i bevegelse i en eller annen form. Spastiske rykninger ble brukt som et gjentagende utgangspunkt i løpet av forestillingen.

Utøverne forlot etterhvert rullestolene, som en form for løsrivelse, og krabbet eller dro seg rundt på gulvet. Rosner-Nógel begynte blant annet å twerke (dans bestående av rumperisting som kommer fra det engelske ordet «twerking») ved å støtte seg på rullestolen sin, for så å twerke liggende på magen på gulvet. Vi fikk se hvordan alle hadde hver sine teknikker for å bevege seg av og på stolene sine. Uttrykket var lett, morsom, lekende og til tider sensuelt. Da Embaby utførte sin solo fikk forestillingen imidlertid et mer alvorlig stemningsleie. Det ble heist ned en krok fra taket som Embaby festet rullestolen sin på. Da rullestolen ble heist opp, ble det stille en lang stund. Embaby selv befant seg rett under stolen, i ro, og stirret ned på gulvet. Han støttet seg med armene for å holde seg oppreist. Gråt han? Eller var det bare snufsing? Stillheten i lyd og bevegelse manifesterte en følelse av total avsondrethet.

Fra alvoret til komiske opptrinn

I kontrast til den foregående tristessen var vi i neste scene tilbake i det lekende. Rosner-Nógel kom naken ut på gulvet med utslått bølgete hår og smilte som en forførerisk nymfe. Hun utførte striptease-lignende dans ved å riste på kroppen. Det kunne minne om burleskshow – passende nok ettersom sjangeren har som formål å snu sosiale normer på hodet. Richter kom i bar overkropp, og hadde en tydelig stor mage som han brukte til å skape komikk gjennom å riste på magefettet. Rullestolene og bruken av dem ble også endevendt. Hjulene og forskjellige deler ble tatt fra hverandre. På et tidspunkt tok Richter sin rullestol på hodet og ristet på den slik at støttehjulene roterte som små propeller. Rosner-Nógel brettet sammen rullestolen og gjorde den om til en minikarusell ved at hjulene var plassert på en slik måte at hun kunne sette seg oppå og snurre seg selv rundt.

I enda større grad enn i teateret definerer dans kroppen som et performativt objekt. Både nasjonalt og internasjonalt har vi i mange år sett eksempler på dansere som protesterer mot den klassiske kroppen – en stereotypisk (funksjonsfrisk) idealkropp, som ikke ligner en vanlig hverdagskropp. I Every Body Electric protesterte utøverne mot deres egne kroppslige begrensninger, samtidig som de gjorde opprør mot sin egen avhengighet av rullestolen. Bruken av komikk og selvironi var med på å bryte publikums «nistirring» på hva utøverne gjorde og deres fysiske funksjonsbegrensninger, noe som gjorde at man i større grad kunne ta inn deres personlighet. Every Body Electric kunne ha bikket i retning av et «freak-show», men fordi utøvernes kropper ikke ble fratatt muligheten til å være estetiske objekter i kraft av å være nettopp uvanlige, unnlot forestillingen å bli det. (Publisert 29.01.220)

Fotnote:

*BBT skriver på sine nettsider at prisen ble tildelt i 2016. Ifølge utdelingsvideo på YouTube skjedde dette i 2017: https://www.youtube.com/watch?v­ObFRu_5D4lk&feature­youtu.be