Virkningsfull enkelhet

Cleos fremtid er et prosjekt av fjortenårige Cleo Højholdt og hennes far Jeppe Kristensen, og de kaller det performance-samtaler. I løpet av fem

Cleos fremtid

Performance-samtaler

Med: Cleo Højholdt
Regi: Jeppe Kristensen
Scenografi: Pelle Brage
Kostyme: Sille Højholdt
Video: Anne-May Fossnes
Produksjon: Theis Irgens
Produksjonsassistenter: Julian Folde, Heidrun Sangvik, Fredrik Tønder Tørmoen, Kamilla Antonsen

Kristiansand Kunsthall, 14. – 18. januar 2020

kvelder skal Cleo møte fem ulike eksperter som skal diskutere, utforske og snakke om hvordan verden og hennes fremtid vil se ut når hun blir voksen. Denne teksten er basert på den første visningen.

En monologisk åpning

Inne i utstillingsområdene i Kristiansand Kunsthall møter vi Cleo. Hun står midt blant tilsynelatende tilfeldige gjenstander som er spredt rundt på gulvet. En utstoppet falk. Et halvbrent dukkehus. Marshmallows i en skål. Tomater. Pute. Reagensrør. Hun sier hei til publikum mens vi setter oss, smiler og ønsker oss velkommen med blikket. Bak henne er det to stoler, en stor, svart masse av plast som ligger henslengt på gulvet, og en rund globus som det projiseres abstrakte bilder på. Ellers er rommet hvitt. Når alle har satt seg introduserer hun seg selv og forteller at tingene på gulvet representerer ting hun er redd for skal skje i fremtiden, ting som har betydd mye for henne hittil i livet, ting hun håper på skal skje og ting hun er usikker på. Hun plukker opp én og én gjenstand og forteller hva de representerer og legger dem i ulike kategorier. En stabel med bøker blir lagt i kategorien som har betydd mye for henne (hestebøker, til hennes mors skuffelse), mobiltelefonen blir lagt i kategorien hun er bekymret for (tenk om alle blir gående med øya konstant festa på mobilen), en barbieliknende dukke blir lagt i kategorien om håp – håpet om at kvinner over hele verden får like rettigheter som menn. Åpningen er levende og ryddig. Jeg blir interessert i å høre mer om hva hun tenker om livet sitt og fremtiden – det er en kombinasjon av at jeg projiserer mitt yngre jeg inn i Cleo, og at jeg blir imponert over at denne fjortenåringen eier rommet og historiene sine så godt.

Talk Show-form

Når alle gjenstandene er sortert, påpeker hun at hun har flest ting i kategorien om håp. Men at det er mye hun lurer på. Hun har derfor invitert noen med seg for muligens å gi henne noen svar. Hun inviterer opp sin første gjest på scenen med en enkel gest, og den monologiske formen hun har etablert blir raskt forvandlet til en intervju-setting som kan minne om et talk show. Hun setter den utstoppede falken ved siden av stolene og hun tilbyr dagens gjest en kopp te når han kommer på scenen. Han avslår tilbudet mens han setter seg ned, og Cleo tar opp noen hvite kort som om å være tv-vert er noe av det mest naturlige i verden. Det er Einar Duenger Bøhn som har entret scenen, professor i filosofi og dagens fremtidsekspert. Han har for øvrig akkurat gitt ut en bok titulert Meningen med livet. Etter en kort introduksjon begynner Cleo å stille spørsmål fra de hvite kortene sine.

Imponerende Cleo

Jeg må innrømme at jeg var spent på hvordan Cleo, som er såpass ung, skulle lede denne samtalen. Med utgangspunkt i gjenstandene Cleo hadde kategorisert, stilte hun blant annet spørsmål om hva filosofen tenkte om mulig fremtidig terror og hvordan roboter tar over jobbene til menneskene. Det var stort sett filosofen som hadde ordet, spesielt da han hang seg opp i sin egen frykt for at mobiltelefonen var den største utfordringen Cleos generasjon har – at en glemmer å gjøre det en egentlig ønsker fordi en blir distrahert av alt en smarttelefon kan tilby. Men det hindret ikke Cleo fra å grave etter konkrete svar på hva en kan gjøre for å bedre sin fremtid – selv om det kan være vanskelig å bli konkret i møte med en filosof. Den lille aldersskepsisen jeg hadde i begynnelsen ble lagt død av en intervjuer som var avslappet, nysgjerrig, forberedt og reflektert mens hun lyttet og stilte oppfølgingsspørsmål. Det var noe med den talk show-liknende formen som var snudd på hodet. En fjorten år gammel jente intervjuet en voksen mann. Dette var på hennes premisser.

Fra Cleos perspektiv

Det var ikke noe overraskende i spørsmålene eller svarene som kom under samtalen – vi har hørt det før. Frykten for teknologi, terror og den generelle usikkerheten om fremtiden. Allikevel lyttet jeg med interesse og nysgjerrighet, for jeg blir tvunget til å se på spørsmålene med Cleos øyne. Og selv om spørsmålene har blitt hørt før, så betyr ikke det at de ikke bør bli stilt, eller at vi som voksne ikke lurer på det samme. Men å få det fra fjortenårige Cleo legger jo til et perspektiv vi kanskje må være mer bevisste som voksne: Da Cleo spurte om hva hennes generasjon kunne gjøre for å hindre at hennes bekymringer ble en realitet, svarte filosofen (jeg parafraserer fritt) at hun måtte bruke ressursene hun hadde for å forhindre at nettopp det skal skje. Og det var slik jeg mener at performance-samtalen oppfordret meg til refleksjon. Jeg kunne ikke unngå å tenke på hva jeg gjør for Cleos generasjon, eller min egen fremtid. Da Cleo sjekket hvor mye skjermtid hun gjennomsnittlig hadde brukt på sin smarttelefon forrige uke (ca. 3 timer hver dag) , fikk hun meg til å sjekke det samme da jeg kom hjem (ca. 4 t hver dag).

Plastinstallasjon

Avslutningsvis gikk hun bort til den svære plastmassen i bakgrunn. Det begynte å blåse seg opp som et hoppeslott. Massen veltet over den utstoppede falken som stod ved siden av stolene og Cleo utbrøt «Ja, fremtiden er hard!» til latter fra publikum. Hun hentet «ikke en romdrakt, men en tid-drakt» og tok den på seg og ba Einar skrive to ting hun skulle ta med seg inn i fremtiden på en liten plate. «Fokus» og «konsentrasjon» ble skrevet på den og festet på drakten. Cleo takket av Einar og stod alene igjen på scenen, mens den sorte massen hadde vokst seg til en enorm plastinstallasjon. Med tid-drakten og en romhjelm på hodet takket hun for seg og gikk inn i fremtiden – inn i den sorte plastmassen som nå fylte halve scenerommet. En liten del av meg lurte på hva fokus og konsentrasjon skal hjelpe henne med når fremtiden blir visualisert som noe så massivt og mørkt.

Vår fremtid

Performance-konseptet er enkelt, men virkningsfullt. Jeppe Kristensen har tidligere vært med i kompaniet Fix&Foxy hvor det har vært gjennomgående i prosjektene å iscenesette alminnelige mennesker som blir direkte berørt av problemstillingene de vil undersøke. Cleos fremtid er ikke noe unntak. Og det at de iscenesatte samtalene minner om et talk show er heller ikke noe som avviker fra Jeppes estetikk – populærkultur har blitt flittig undersøkt i hans tidligere prosjekter med kompaniet. Performancen har en fastsatt dramaturgi. Det uforutsigbare elementet ligger der ved at en ny ekspert kommer hver kveld. I kombinasjon med at Cleo er fjorten år og ikke førti, er dette virkningsfulle grep som pirrer min nysgjerrighet og gjør at jeg ønsker å komme tilbake for å se hvilke svar Cleo får om sin, og vår, fremtid. (Publisert 16.01.2020)