Assimileringskvaler

En østkantskole, med sine multietniske ungdommer, street wear og kebabnorsk, er settingen for den halvannen time lange skoletimen som er

Psykt blod

Dramatikere: Nurkan Erpulat & Jens Hilje basert på Jean-Paul Lilienfelds film La Jornée de la jupe.

Regi: Even Torgan

Oversettelse: Nelly Winterhalder

Scenografi og kostyme: Karoline Sundsrud

Lysdesigner: Gard Gitlestad

Parykk/maske: Maria Zahl

Koreografi: Guro Karijord

Kunstnerisk konsulent: Nora Ibrahim

Brageteatret, premiere 31. januar 2020. Sett 7. februar på Vega Scene, Oslo. Norgesturné frem til 27. februar

rammen for Psykt Blod, av den tysk-tyrkiske dramatikeren Nurkan Erpulat og den tyske dramaturgen Jens Hilje. Lærer Sonja, spilt av Mari Maurstad, forteller energisk om dagens leksjon, skuespillet Røverne (Die Räuber, red. anm.) av Friedrich Schiller. Elevene deler ikke den samme entusiasmen; de filmer hverandre på Snapchat, småprater i timen og slåss om penger. Utallige forsøk på å få elevene til å konsentrere seg om fagstoffet, mislykkes, til Sonja griper tak i et skytevåpen, som lå i sekken til eleven Mousa, spilt av William Greni Arnø. Med trussel som pedagogisk virkemiddel, får læreren frem både det beste og verste hos elevene og seg selv.

Migrantkultur som eksportvare

Fascinasjonen for Third Culture Kids og deres ungdomskultur, som balanserer hjemkultur og majoritetskultur, har eksistert lenge i europeisk bevissthet. Klassen (2008), som fulgte livene til elever ved en flerkulturell skole i Paris, ble den første franske filmen til å vinne Gullpalmen på filmfestivalen i Cannes på over 20 år. På hjemmebane har serier som Kasim Bæder, Førstegangstjenesten og 17 (hovedrollen i denne serien er også med i kveld, Mohammed Ali Aden) gjort subkulturer i Groruddalen til en del av mainstream. Ett av de gjenkjennelige trekkene er multietnolekten kebabnorsk. Med sine låneord fra store innvandrergruppers språk, som tyrkisk, arabisk og urdu, samt en alternativ setningsbygning, har kebabnorsken utviklet sitt karakteristiske uttrykk, som preger forestillingen. «Du skylder meg hundre lægs*!», brøler Bastian (Mohammed Ali Aden) til Ferit, spilt av Jhordan Nificent. «Vi respekterer kæber**», konstaterer Ferit, overfor klassekameratene sine. Klasseromsettingen får, sammen med rytmikken, humoren og tempoet til kebabnorsken, stykket til å oppleves virkelighetsnært i denne norske versjonen. Språket til elevene står i sterk kontrast til lærer Sonjas plettfrie østlandsdialekt, det vi kalte å «… prate NRK» når jeg vokste opp på Furuset. Det ligger mye komikk i møtet mellom kebabnorsken og vestkantsdialekten, samtidig som det understreker skiller som deler hovedstaden i sosiale klasser.

«Boka om Oslo er fortellingen om to byer»

Det er et paradoks at et sosialdemokratisk land som Norge har en hovedstad som er såpass klassedelt. Menn øst for Akerselva lever i gjennomsnitt ni år kortere enn de på vestkanten, og Oslo har den største inntektsulikheten i landet. Utviklingen ser heller ikke ut til å gå i riktig retning, da hvert tredje barn i hovedstaden vokser opp i en lavinntektsfamilie. «Realiteten er at det norske samfunnet er i ferd med å bli sterkere klassedelt på etnisk grunnlag», skriver lege og spaltist Mina Adampour (25.3.2017)***, nettopp fordi mange av barna som vokser opp i lavinntektsfamilier har minoritetsbakgrunn. Jeg tolker Sonjas lidenskap for undervisning som uttrykk for en bevissthet om at oddsene går i elevenes disfavør, særlig når hun sier «Dere har ansvar for deres eget liv. Deres eneste sjanse er å være flinke på skolen. Ellers var alt det foreldrene deres ofret bare bortkastet.»

På tross av gode intensjoner, baserer hun seg på fordommer og desinformasjon, som låser elevene til stereotypier. Et eksempel når hun retter våpenet mot Mariam, spilt av Camilla Klaudiussen, og tvinger henne til å ta av seg hijaben, fordi den er undertrykkende. Og hun setter dermed et likhetstegn mellom hijab og tvang. Dessuten gjør hun det uten å ense ironien ved i at hun har satt elevene og Mariam i en gisselsituasjon, og dermed selv bruker tvang til å få henne til å handle mot sin egen vilje

Fordommers farlige potensiale

Det er vanskelig ikke å la seg provosere av Sonjas utsagn, når hun for eksempel omtaler innvandrere generelt som snyltere på staten, hevder at de raner nordmenn og behandler kvinner dårlig. Et eksempel er når Bastian slår Latifa (Ina Svenningdal) på rumpa, etter at Hakim, spilt av Julian Karenga, har snakket om hvor feit den er, og at han vil «kose» med den. Senere i stykket blir to gutter ydmyket av læreren ved at de må fremføre en scene i Røverne med buksene nede. Når alle disse rollene blir spilt av gutter med afrikansk opprinnelse, kan jeg ikke la være å lure på om det skyldes at de er i flertall i stykket, eller om det er fordi de skal bekrefte myten om den seksuelt aggressive innvandrermannen, og den svarte mannen spesielt. Denne stereotypiske fremstillingen av svarte menn har hatt alvorlige konsekvenser. I 1955 ble den 14 år gamle Emmet Till torturert og drept av en rasistisk mobb fordi han plystret på en hvit kvinne. Bildet av hans forslåtte ansikt ble spredd i media og var en utløsende faktor for at borgerrettighetsbevegelsen i USA virkelig skjøt fart. I 2017, 62 år etter mordet på Emmet Till, tilsto kvinnen som hadde beskyldt ham for seksuell trakassering den skjebnesvangre dagen i 1955, at hun hadde løyet.

Alt eller ingenting

I samtale med Ferit, kjefter plutselig lærer Sonja til ham på morsmålet hans, flytende: «Du er tyrker!» Til alles overraskelse, innrømmer lærer Sonja at hun er tyrkisk, og tar av seg den blonde parykken. Stemningen i rommet går fra høystemt og anspent, til mer tilbakelent og forståelsesfull. I kraft av at hun også har minoritetsbakgrunn, blir hun øyeblikkelig enklere å forstå og forholde seg til. I sin søken etter aksept, har hun assimilert seg til norsk kultur og gitt fullstendig avkall på sin egen kulturelle bakgrunn. I sin søken etter suksess, har hun oversett det som kunne gitt henne en nærmere tilknytning til elevene sine.

Refleksjon til ettertanke

I stykkets siste scene, får vi bli med inn i tankestrømmen til karakterene. «Vettu hva jeg gidder ikke lenger å spille stereotypisk innvandrer. Neste gang blir det noe Tarantino…», sier Mariam, og replikken mottas med stor latter i salen. Latifa legger til at hun ikke vil bli slått, men være en ordentlig skuespiller, som selv slår. Det er forfriskende å høre kritiske utsagn om rasialiserte stereotyper. Mens de andre er klare for å gi slipp på å assimileres i norsk kultur, og får følge av Sonja, vil Hasan (spilt av Deniz Koya), tviholde på Schiller-stykket. «Det eneste som funker på denne skolen er scenen. Teaterscenen! Vi spiller teater. Men hva skal jeg bli når vi er ferdig her? En ekte suksessinnvandrer? Eller æresdrapsmann på nyhetene?» Hazan sliter med å finne sin plass i en verden hvor migrantmenn har to valg; å være enten stjerne eller skurk. Samtidig har de andre avfeid dette ultimatumet som det endelige valget for sin identitetsutøvelse. De innser at de har flere muligheter enn to, på å uttrykke sin krysskulturelle bakgrunn på. Å kunne velge uavhengig av stereotypier og forventninger, er den reelle friheten mange med minoritetsbakgrunn lengter etter.

Psykt Blod er presist og troverdig når det gjelder å gjenskape atmosfæren til en livlig østkantskole. For de av oss som har vokst opp i Groruddalen, oppleves stemningen nostalgisK og identitetstematikken gjenkjennbar.

Fotnoter:

*lægs: penger, kroner

** kæber = damer

*** https://www.aftenposten.no/meninger/i/ooaB7/naar-nrk-har-rett-mina-adampour