Er vi sterke nok?

Hvordan går det for seg når to disiplinerte og erfarne dansere utfordrer sin balanse, og forsøker å vise hva det vil si å ikke være frisk? I

Precarryus

Koreografi og utøvere: Igor Shyshko og Tale Dolven

Scenografi: Katleen Vinck
Dramaturgi: Sara Jansen

Kostymedesign: Heide Vanderieck

Lyddesign: Gabel Eiben

Lysdesign: Caroline Mathieu

Kunstnerisk rådgiver: Marc Vanrunxt

Musikk: Stine Janvin, Stian Westerhus

Produksjon: Kunst/Werk

Arbeidsopphold: STUK, workspacebrussels, Tou Scene, Rosas, RAS

Urpremiere 26. november 2019 STUCK, Belgia
Norgespremiere 29. januar 2020 Sandnes kulturhus

programteksten til forestillingen Precarryus, skrevet av dramaturg Sara Jansen, går det frem at i tillegg til å utforske en «konstant tilstand av ustabilitet», er dansekunstnerne interessert i hva det vil si å ta vare på «noen som opplever smerte». Tenkes dette som fysisk smerte i den fysiske kroppen, eller psykisk lidelse/smerte som manifesterer seg kroppslig?

Dørene til Liten sal i Sandnes kulturhus åpner ikke før forestillingen starter, og mens 80 publikummere skal finne seg et sete er Dolven og Shyshko allerede i gang på den hverdagslig opplyste scenen. Behersket, men avslappet gjentar de den samme sekvensen flere ganger: De går noen skritt, for så å stoppe opp og kikke rundt i rommet som om de venter på en perrong. På scenen står fire smale, omtrent to meter lange stolper stilt usymmetrisk opp. Disse markerer ytterpunktene i rommet danserne beveger seg innenfor. Det går en stund før man skjønner at plingelyden som kommer med ujevne mellomrom er en del av forestillingen, og ettersom setene fylles opp kommer de oftere og oftere.

Innen døren lukkes har dansere, i samme avslappede stil, omarrangert alle fire stolper samtidig som lyset har blitt sterkere. Ikledd hovedsakelig jordnære farger, hun i en vid, brun, t-skjorte, pastellrosa shorts og lyseblå knestrømper, han i en lårlang, ettersittende militærgrønn t-skjorte og en stram shorts i blått, står danserne ved hvert sitt ytterpunkt og beveger overkroppene sine forsiktig. Bortsett fra det ene plinget i ny og ne, er det helt, helt stille, og det er bare så vidt man hører danserne puste. Balanseleken er i gang. I sekvensen som følger, står danserne lenge på hvert sted og løfter prøvende på ett bein av gangen. Hun utforsker bakoverbøyninger og tvister, mens han har et mer rykkete bevegelsesspråk. Noen ganger er bevegelsene også synkrone, noe som blir mer og mer synlig etter hvert som bevegelsene vokser og lydbildet forsterkes med en tung, rytmisk bass.

Tosomhet

En av Precarryus mest lyriske sekvenser er når duoen lager et lite, kvadratisk rom med stolpene, mens lyset blir varmere og lydbildet vokser til et heftig nivå. Sakte og seigt utforsker de sine egne balansepunkt ved å la seg støttes av den andre. På ett tidspunkt er hun den hjelpen sin langstrakte partner kan løftes opp av, og på et annet utfører de en duett hvor kraften hos dem begge gjør at hennes høyre fot så vidt løftes av gulvet.

Alle bevegelser gjøres så sakte og detaljert at man virkelig får øynene opp for kraften i det å holde noen oppe, både forhvor mye styrke som faktisk trengs og hva man sammen kan oppnå med riktig støtte. Det er ikke bare det at de støtter seg til og lener seg på hverandre, det gjøres jo hele tiden i forskjellige danseformer, men graden av omsorg det gjøres med er rett og slett rørende. Man ser den rå muskelkraften i bein og armer, hvordan til og med fingrene jobber når hele håndflaten presses mot den andres kropp. Medmenneskekjærlighet strømmer ut av hennes mimikk når hun gnurer ansiktet sitt støttende på hans overkropp.

I det pipelyden skifter karakter, forlates «det trygge» rommet skapt av søylene og påfølgende sekvens gir rom for absurditet og humor, men også den er utført med varme og omtanke. Den russiske surrealistforfatteren og -dramatikeren Daniil Kharms (1905-1942) nevnes i programteksten som inspirasjonskilde, og dette kommer vellykket frem i en sekvens hvor hun drar opp t-skjorten hans og knytter den slik at magen hans vises, for deretter å tørke svetten av ansiktet hans med sin egen t-skjorte. De bruker også hverandres kroppsdeler som speil for å fikse håret, og fremfører en aburdist-inspirert dialog mot hverandres kroppsdeler, med replikker som:
- I removed a spear from my head today

- Put it back

- No, I won’t

- Well then don’t

Å forsones med det uvante

Lydbildet endrer seg igjen og en gitarlyd kommer inn; nå tas hele scenerommet i bruk og danserne forflytter seg med store skritt og raske vendinger – hele tiden med en utfordrende tilnærming til sin egen balanse. Idet scenerommet brått går i svart slår hun aggressivt og nærmest fandenivoldsk ned en stolpe hun går forbi. Nå lekes det mer med lyset og lyden blir rotete og vrengt, bevegelsene blir stakkato før de går over i store, nærmest svevende og seige forflytninger. Som for å svare på mitt innledende spørsmål kan det nå virke som vi er vitne til den mentale belastningen av sykdom og smerte, hvordan den rammede forsoner seg med sin nye virkelighet.

Mot avslutningen utføres en sekvens som kan ses som en forsterkning av, og påminnelse om, Shyshko og Dolvens intensjon med Precarryus. Han står foran henne, de holder hender med utstrakte armer. Hun holder ham oppe ved hjelp av sine utstrakte armer når han setter seg ned i 90 grader, for deretter å flytte beina lenger og lenger ut til hele kroppen er strak. Fra det utgangspunktet tar han imot henne når hun lener seg fremover, mens han langsomt setter seg ned i sittestilling igjen. Kun er håndflatene kontaktpunkt, og de beveger seg slik sakte og kontrollert fremover, og det er rått, sterkt og poetisk.

Med ryggen vendt til publikum går de avslutningsvis side ved side mot bakveggen. De stopper opp, lener seg plutselig mot hverandre. På veien vipper hun den ene stolpen ned mens han holder henne, det samme gjentas med en annen stolpe og pipelyden fra begynnelsen av forestillingen kommer, uregelmessig, tilbake. Lyset kaster skygger av paret på bakveggen, og dempes like sakte som paret beveger seg støttende til hverandre i stillhet.

Slående naturlig og jordnært

Tittelen Precarryus refererer til flere ting, blant annet selve prefikset pre, midtdelen av ordet carry og suffikset us, altså: før vi bæres. Duetten inneholder flere sekvenser der danserne nøye forbereder og konsentrerer seg om den forestående bæringen av sin partners vekt. Dette belyses også i programteksten: «Man prøver å finne stabilitet og balanse, før man faktisk løfter og fysisk støtter den andre». I samme tekst sikter dramaturgen også til tittelens ordspill med det norske ordet prekær: Noe som er vanskelig, usikkert eller pinlig. Snarere enn å vise hvordan følelsen av det prekære i vårt samfunn preger danserne, synes den engelske betydningen av precarious å være fremtredende. Blant annet betyr ordet at man er avhengig av en annens vilje. Viljen danserne viser til å holde hverandre oppe er i aller høyeste grad til stede, og denne viljen til omsorg for hverandre kommer naturlig for mennesker i balanse. I så måte blir den innledende utfordringen av egen balanse litt tynn og langtekkelig, i forhold til resten av forestillingen hvor bevegelsesspråket både viser større oppfinnsomhet og det flotte samspillet danserne imellom drar tilskuerne inn i handlingen.

Både Dolven og Shyshko er erfarne dansere som blant annet har jobbet i det anerkjente belgiske kompaniet Rosas i flere år. Det merkes at det er to trygge utøvere, trygge både i sine kunstnerkropper og til hverandre. Bevegelsesvokabularet ser ut til å komme naturlig til dem og er behersket uten å være stivt, og det er en utypisk danserisk stil i og med at de ikke utforsker en danserisk balanse, men deres balanse generelt. Allikevel er det heller ikke i hovedsak hverdagslige bevegelser, da de har gått ned på detaljnivå av hvordan for eksempel et løft utføres. Det er mer som «slow-motion», og jeg fascineres av hvordan nærstudiet av de to kroppene, spesielt i duettene, beveger seg finjustert og alvorlig uten å virke satt og kjedsommelig, som om de faktisk utfører sekvensene for første gang.

Dolven er også en erfaren koreograf som har vist sine produksjoner både her i Norge og internasjonalt. Precarryus er helstøpt: I alt fra kostymer og scenerommet til bevegelsesvokabular minnes vi på dragningen mot det jordnære, det som tar imot deg. Dramaturgien, samt en enkel men høyst effektfull lysbruk og scenografi, spennende lydbilde og en særdeles sterk tilstedeværelse fra danserne, underbygger forestillingens intensjon på en lavmælt men allikevel insisterende måte. Å bryte opp forestillingen med den absurde sekvensen er vågalt med tanke på avstanden tematisk og at den kommer overraskende på etter den intime og saktegående duetten. Det oppleves allikevel som en effektfull oppbrytning og merkelig nok som en parallell til hvor absurde vendinger livet plutselig kan ta. Humoren som kommer frem bryter opp det langsomme tempoet, men nærheten mellom danserne og omtanken for hverandre som vist i duettene kommer nå frem gjennom tekst og mer hverdagslige bevegelser.

Duetten vekker følelser om den omsorgsevnen og styrken vi mennesker bør ha inni oss for å ta vare på hverandre. Vi blir påminnet om viktigheten av å våge å både lene oss på hverandre og ta imot når medmennesker mister balansen.