Lek med kjønnsroller utfordrer for lite

Å snu verden på hodet for å gjøre den tydeligere, avdekke skjulte mekanismer – og kanskje til og med være en katalysator for endring – er ikke noe

Status Quo

Av Maja Zade

Oversettelse og regi: Audny Chris Holsen

Scenografi og kostymer: Åse Hegrenes

Lysdesign: Haakon Espeland

Lyddesign: Åsmund Skretting Austvoll

Dramaturg: Carl Jørn Johansen

Maskør: Jill Tonje Holter

Intimscenen, Rogaland Teater 31.januar 2020

ukjent grep i kunsten. Heller ikke å leke med kjønnsroller.

Maja Zade – mangeårig dramaturg ved Schaubühne i Berlin og oversetter av moderne dramatikk – kjenner sjølsagt disse grepene godt. I Status Quo bruker hun dem til å gå mannssamfunnet etter i sømmene ved å gi kvinnene makta.

Tre menn møter overmakta

Vi møter Michael (Marko Kanic) i tre ulike versjoner. I et eiendomsmeglerfirma, som apoteklærling, skuespiller ved et teater og etter hvert i privatlivet. Overalt er det kvinner som styrer, og den stakkars mannen møter alle mannssamfunnets hersketeknikker – fra nedlatende omtale og behandling til seksuell trakassering.

Scenografien på Intimscenen består av stort sett bare et dekket bord, noen stoler og lamper og en konstruksjon i to etasjer i enden av et langstrakt smalt scenerom. Alt er holdt i hvitt og svart, det er spartansk og rolig og stjeler ikke oppmerksomhet fra det som foregår på scenen.

Og den oppmerksomheten trenger vi, for her foregår det mye og fort.

Klær skaper sømløse skifter

Mari Strand Ferstad, Mette Arnstad og Marianne Holter spiller de til sammen 14 maktkvinnene Michael møter, mens Svein Solenes framstiller 11 menn hvorav de fleste inntar tradisjonelle kvinneholdninger og -roller.

Handlingen veksler fram og tilbake mellom (minst) fem ulike settinger, hvorav noen henger sammen med en annen, men ikke alle. Skiftene skjer raskt og stort sett sømløst – iblant fra den ene replikken til den andre, og markeres oftest med klær. For eksempel er Marianne Holter eiendomsmegler når hun har dressjakke, apoteker når hun har hvit frakk og hustru når hun har ullgenser.

Det er et fikst grep, som når det er tydelig samtidig som det glir naturlig, hvilket det stort sett gjør, er noe av det beste i forestillingen. Riktignok forstod jeg først da jeg tenkte meg om etterpå at det var eiendomsmegleren som hadde kone, og apoteklærlingen som hadde kjæreste, men det er ikke så viktig, for handlingen i dette stykket henger ikke sammen på den måten.

Som en samling sketsjer

Snarere er Status Quo en samling korte sketsjer som tar for seg de fleste sider av forholdet mellom menn og kvinner i dagens samfunn, men altså snudd på hodet. Her kaller kvinnene Michael konsekvent for Mikke, klapser ham på rumpa og bruker begreper som «helt dronning» og «vaskemann» og gir skuespilleren rollen som «Henrik Gabler».

Her er arbeidsgiveren som i jobbintervjuet spør om Michel har tenkt å få barn, kona som beklager seg over at han har «vondt i hodet» når hun vil ha sex, kjæresten som frir, regissøren som forlanger gjennomsiktige truser på de mannlige skuespillerne, apotekdamen som smører ham inn med fuktighetskrem og truer med sparken når han viser motstand og en lang rekke andre små og store nedverdigende stikk.

Lite utvikling og utfordring

Hovedproblemet er at mye av dette er svært tradisjonelt. Tittelen Status Quo henspiller på stillstand, og her endrer virkelig ingenting seg. Rett nok er det sant at mangt og mye gammelt grums henger med i vårt etterhvert så likestilte samfunn, men det blir liksom ikke nok å stille det vi har hørt mange ganger før, på hodet og vise oss at også kvinner kan oppføre seg som drittsekker.

Når det etterhvert også blir mange, og ganske forslitte, variasjoner over samme tema, samtidig som karakterene ikke utvikler seg en millimeter, men fortsetter som karikaturer av ulike stereotyper i stadig nye settinger, blir det hele rett og slett trettende etter en stund.

Slik virker Status Quo litt gammeldags, trass i at stykket er nesten helt nytt. Det hadde urpremiere på Schaubüne i Berlin i fjor, tidsmessig passende til #MeToo-bevegelsen, men er ifølge Maja Zade i et intervju i den forbindelse, skrevet før dette.

Også den gang bemerket flere kritikere at de mange variasjonene over samme eller lignende temaer gjorde at poengene ble «brukt opp» tidlig i stykket.

Kanskje er det noe med at man vil spenne over for mange vinkler og dermed ikke får boret dypere i noen av dem. Jeg hadde i alle fall ønsket meg noe mer utfordrende og mindre «politisk korrekt» å bryne meg på.

Men også morsomt

Men for all del, Status Quo på Rogaland Teater er også morsomt. Her er en del skarpe, små replikker å glede seg over, særlig når de kommer liksom lett henkastet ut av ingenting. Regissør Audny Chris Holsen tilstreber i det hele tatt en hverdagslig, litt nedpå spillestil som kler materialet godt.

Skuespillerne gjør også sine saker bra. Minespillet mellom de herskende kvinnene er til tider ubetalelig, og her er flere morsomt tegnende typer. Blant andre Mette Arnstad som Magica fra Tryll-lignende teaterregissør, Marianne Holters overgira eiendomsmekler og Svein Solenes «hjemmemann» (for ja, også kvinnerollen får sitt pass påskrevet). Marko Kanic er som den gjennomgående mannen, den eneste som får plass til en liten smule utvikling, og det gjør han bra med små, men effektive virkemidler. (Publisert 01.02.2020)

Status Quo på Rogaland Teater er altså blitt et ok stykke underholdning, men dessverre ikke veldig mye mer enn det.