Mangfoldslek i høyhastighet

Idet vi kommer inn i Sal 1 er forestillingen allerede i gang. En skikkelse henger i lenker fra taket, hopper opp og ned, mumieaktig tildekket, innsvøpt

EN MUSLIMSK AFRO-JOIK PÅ SVENSK I NORGE

Tekst og konsept: Ibrahim Fazlic

Medvirkende: Stina Ravdna Lorås (same), Maria Sørflaten Agwumaro (afro), Katja Brita Lindeberg (svensk) og Ibrahim Fazlic (muslim).

Kostyme og romdesign: Jenny Hilmo Teig

Maskedesign: Leo Thörn

Teknisk, lys, og romdesign: Svein Inge Nergaard

Dramaturg: Kate Pendry

Produsent: Rose Marie Aker, Ibrahim Fazlic

Co-produsenter: Festspillene i Nord-Norge og Dans i Trøndelag

Rosendal teater, Sal 1, 20. februar 2020

hode, og roper ut påstander, drøftinger om identitet og tilhørighet – «jeg orker ikke tanken på å være alene» – «uten utenforskapet finnes ikke vi». Publikum sitter rundt scenen på fire sider og midt på finnes et rundt, fargerikt teppe, med lys langs kantene. Musikken strømmer ut over høyttalerne og øreproppene virker etter hensikten, før stemmer erstatter musikken med en essayaktig tekst, paleoantropologiske betraktninger om homoninene, de ulike menneskeartene, for et par millioner år siden. Hvordan homo sapiens blir den seirende arten, blir framstilt i små, sarkastiske lydscener om sapiens hang til vold som løsning på angsten i møtet med de andre artenes annerledeshet. Først når sapiens er enerådende, blir blikket rettet mot ulikhetene innenfor arten.

Tilhørighetens uutholdelige letthet

Mens lydscenene spilles av, har de fire aktørene kommet inn i hvert sitt hjørne, på små plattformer eller garderober, der de kan skifte kostymer, ordne sminke, osv. Katja svensken, med to svenske foreldre; Stina samen, som orienterer seg i virkningene etter førslektens fornorskning; Maria afrikaneren, med norsk mor og nigeriansk far; Ibrahim muslimen, født og oppvokst i en muslimsk familie på Melhus – og alle er samtidig norske. Kostymene er utrerte og konstruert etter stereotypiske oppfatninger av kropper og klestyper. Svensken i en slags blågul bunad, samen i et kofteaktig antrekk, afrikaneren i en fargerik folkedrakt med ekstra polstring for rumpe og bryst, og muslimen med kjortel, kufi og en ring av fargete ledninger rundt halsen. Sminken er grotesk og bevegelsene voldsomme. Alt er gjort med teatral overdrivelse.

Tematiske og teatrale ustadigheter

Situasjonene skiftes i stort tempo, replikkene kommer tett, sjangrene er mange, og perspektivene i temaet endrer seg stadig. Svensken (som snakker nordnorsk dialekt) undertrykker samen, muslimen truer med å gjøre mot det norske som det norske gjorde mot samene, at Askeladden blir til Aladdin, og afrikaneren synger white christmas som black christmas. Alle tar sine plasser på scenen i alltid skiftende situasjoner og med uventede vendinger. Plutselig blir kvinnene til hulder, stallo og mamawati, og mot mannen med norsk flagg, skistav og sekk på ryggen. Det danses til afrikansk musikk, balkanmusikk og norsk polka. Det danses uten musikk mens de framsier en prosatekst om tilhørighet utenfor storsamfunnet: «Dette handler ikke om oss, men om dere!»

Nybarokken som teater for det 21. århundre

Barokken med sin overdådige og ornamentale teatrale dybde, med sine sjangerblandinger og metaperspektiver, uttrykt i høye og lave stiler, og med en samtidighet av uttrykk, er den tidsepoken som mest svarer til vår tids oppfatninger av kunstvirkeligheten. Tenker jeg. For jeg er ikke begeistret for begrepet postmodernisme, fordi jeg oppfatter postmodernismen som mye av en idelogi, og rettet mot modernismen med en forenklet fortolkning av hva det moderne er. I sin selvopptatte selvoppfattelse bærer postmodernismen tanken om en slags endelighet i kunsten, den totale friheten til å velge blant former og uttrykk, en amoralsk relativisme, noe som ligner på tankene i Fukuyamas The End of History fra 1992; etter modernismen er postmodernismen den eneste muligheten. Og det er noe som jeg finner dypt reaksjonært.

Ibrahim Fazlics arbeid tenker jeg som en nybarokk forestilling, som velger overflatene så vel som dybden, som skifter sjanger til stadighet, som befinner seg høyt og lavt, som like gjerne anvender gjøgleriet som tragedien og som til stadighet vrir på perspektivene fra det kjente til det uventede. Og alt innenfor temaer som rører ved andre og nye virkeligheter av samfunnet Norge. Dette nybarokke grepet anvendte han også med stort hell i soloforestillingen Prty Lyf i 2018. Som skuespiller og dramatiker er den 26 år gamle Ibrahim Fazlic en spennende og talentfull tilvekst til norsk teater. En muslimsk afro-joik på svensk i Norge hadde premiere ved Festspillene i Nord-Norge 2019, og det er å håpe at flere rundt i landet får se denne forestillingen.

Har de tatt for mye tran?

Jeg satte stor pris på En muslimsk afro-joik på svensk i Norge, med sin allsidighet i innfall og uttrykk og perspektiver. Denne kaskaden av en forestilling kler og passer til mangfoldet i tematikken den tar opp. Men de mange hyppige skiftene i Ibrahim Fazlic’ forestilling, gjør at publikum knapt får puste mellom situasjonene, og ikke riktig får dvele ved noen av dem. Det kastes mot publikum nye inntrykk og uttrykk i stort tempo og uten stans, med stor ungdommelig, utålmodig hast og påståelighet. Ikke bare setter jeg pris på det ekspressive, men jeg ønsker også at forestillinger kan gi rom for refleksjon og ettertanke. Rom til å fordøye inntrykkene.

Det kan selvfølgelig godt hende at denne innvendingen bare skyldes meg, som gubbe og hvit mann med hvitt hår, og som med tiden langsomt mister evnen til å takle ungdommelig, utålmodig hast og påståelighet om disse andre virkelighetene jeg i min oppvekst så lite til. (Publisert 27.02.2020)