Nådeløs underholdning
(Bergen): Oppsetningen av «Cabaret» på Den Nationale Scene lykkes i å lage forrykende underholdning. Men vel så viktig er det at regissør Nina Wester evner å løfte frem stykkets alvor.
Publisert
Sist oppdatert
Det er et dampende Berlin Cliff Bradshaw (Kristoffer Sagmo Aalberg) møter når Den Nationale Scene setter opp musikal-klassikeren Cabaret.
Cabaret
Av: Fred Ebb, John Kander og Joe Masteroff
Oversettelse: Ragnar Olsen
Regi: Nina Wester
Scenograf, maske- og kostymedesigner: Daniel Åkerström-Steen
Koreograf: Sofia Södergård
Musikalsk ansvarlig: Helge Lilletvedt
Lysdesigner: Anne Elisabeth Bergendahl
Dramaturger: Anna Berg/Morten Kjerstad
Dansere: Sofia Södergård, Kenny Svensson, Vilde Opeide, Gina Ranheim Bjerkan, Elise Berg-Hansen og Nora Ullert
Musikere: Jan Kåre Hystad, Helge Lilletvedt, Øystein Knaus Fosshagen, Ole Jacob Hystad, Hans Marius Andersen, Halvor Folgerø og Ivar Thormodsæter
Statister: Elias Blichfeldt Mørk og Thomas Brandt.
Med: Ida Holten Worsøe, Eirik del Barco Soleglad, Kjersti Elvik, Kamilla Grønli Hartvig, Kristoffer Sagmo Aalberg, Kristoffer Sagmo Aalberg, Sverre Røssummoen, Jonatan Filip, Elise Berg-Hansen, Sofia Södergård, Nora Ullert, Gina Ranheim Bjerkan, Kenny Svensson og Vilde Opeide.
Den Nationale Scene, premiere 8. februar 2020
Gulvet er blankpolert og knallrødt, veggene er drapert i hvite eller lys rosa gardiner. Folkene på klubben er kledd i tettsittende røde blonder og trange shorts i gull. Midt i rommet har vi, som seg hør og bør, en catwalk som leder inn bak sorte gardiner.
Langs veggene er det plassert bord, slik at hele scenerommet utgjør selve klubben. Og der er det fest. Skikkelig vill og hemningsløs fest-fest. Det er lett å fortape seg i festen, og i showet. Men denne forestillingen er jo faktisk mye mer enn det, og det har regissør Nina Wester virkelig sørget for å vise oss.
Forrykende klubbliv
La det likevel være sagt, så det er gjort. Gjennom hele første akt får vi en heidundrande presentasjon av livet i Berlin på slutten av 30-tallet. Eirik del Barco Soleglad får virkelig vist seg i rollen som konferansieren Emcee. Han utgjør en spennende jokeraktig figur som med maniért stemme ønsker oss velkommen på tekstens ulike språk, akkompagnert av et band som har full trøkk og høyt tempo.
Enda bedre blir det fordi Soleglad er full av akrobatikk som komplementerer forestillingens dyktige dansere. Danser og koreograf Sofia Södergård har virkelig et godt grep om resten av truppen, som består av Kenny Svennsonn, Vilde Opeide, Elise Berg-Hansen, Nora Ullert og Gina Ranheim Bjerkan. Her vrikkes og vris det på rumper, bryster og lår, det smyges og smigres, her er det flørt og tafseri i stort monn.
Mellom hverdag og fest
Her blir Daniel Åkerström-Steen scenografiske valg ekstra virkningsfulle. Vekslingen mellom det hverdagslige og enkle og det overdraperte festlokalet understreker godt den tidsepoken vi reiser til i dette stykket. Den er definitivt et show, men den evner virkelig å formidle datidens dilemma.
Et par stoler, bord og en seng, og dermed har vi også det kummerlige værelset til Fräulein Schneider (Kjersti Elvik). Ved hjelp av et enkelt stoloppsett settes vi på toget på vei fra Paris til Berlin, der Bradshaw treffer den vennlige Ernst Ludwig (Jonatan Filip), som da senere også viser seg å være den hjelpsomme og hyggelige nazisten.
Når nazismen overtar
I seg selv er det altså verdt turen i teateret bare for å få med seg dette showet. Det er fakerten så artig. Men det er neppe alt vi skal ta med oss når vi går hjem etter forestilling. Det merker vi etterhvert.
Plutselig bare faller de store nazi-flaggene ned fra veggene helt på slutten av første akt. Det kommer brått på. Det synes jeg er et helt riktig valg. For selv om mange så tegnene dengang, slik mange ser tegnene på gryende antidemokratiske holdninger i dag, var det vel så mange som ikke egentlig bet seg merke i det. Eller som gjorde gode miner til slett spill for å beholde den gode stemningen. Og for å overleve.
Når alle later som om alt er greit
Spesielt én scene i forestillingen illustrerer dette godt. Vi er på forlovelsesfesten til Fräulein Schneider (Kjersti Elvik) og Herr Schültz (Sverre Røssummoen), alle er glade. Den syvarmede lysestaken er tent, fruktfatet er fullt og paret Cliff Bradshaw (Kristoffer Sagmo Aalberg) og Sally Bowles (Ida Holten Worsøe) har invitert med seg alle vennene hjem for å feire.
Inn kommer den trivelige vennen Ernst Ludwig (Jonatan Filip) for å hente en dokumentmappe Bradshaw har hentet fra Paris, mot betaling, en pengesum han trenger.
Ludwig har hele veien i stykket vært en hjelper og en venn. Det var han som skaffet Bradshaw husvære. Det var han viste frem det saftige Berlin. Og det er han som gir ham noe å leve av, når det å være en festglad og forvirret forfatter fra Amerika ikke betaler seg. Derfor er det helt naturlig at Ludwig inviteres med på festen, og når han etterhvert tar av seg jakken, ser vi at brunskjorten er på. Bradshaw reagerer. Ludwig understreker at han, som alle andre tyskere, først og fremst er glad i landet sitt. Resten av festen synes å gjøre sitt beste for å ignorere realitetene, eller underspille dem. Det er tankevekkende.
De vanskelige valgene
Dette er etter min mening styrken ved denne oppsetningen. Den får godt frem hvordan denne underholdende musikalen også handler om hvor lite motstandyktig det liberale og festglade miljøet i Berlin var i møtet mot nazismens intolerante og antidemokratiske sinnelag. Når alle skal ha det gøy, når alle skal ha det hyggelig, er det ikke så lett å slå hånden av tidligere venner, spesielt ikke når det er den hånden man spiser av.
Når Elvik synger Fräulein Schneiders beinharde konstatering av at det viktigste for henne er å overleve, uansett hva slags regime hun må leve under, sitter den ganske godt i mellomgulvet. Forestillingen får godt frem de dilemma Berlins borgere sto i etterhvert som nazistene festet grepet. Ekstra sårt er det når den godmodige Herr Schultz (Sverre Røssummoen) fremstår som naiv optimist når han til Bradshaw forteller at han ikke vil følge med til Amerika. Javel, så er han jøde. Men han er jo også tysker, ikke sant?
Når nettopp denne musikalen settes opp på Den Nationale Scene denne våren, ligger det selvsagt i kortene at dette kan bli en publikumsmagnet. Vi liker å more oss i Bergen. Men det er altså lagt til rette for, gjennom gode regigrep og godt artisteri, at bergenserne får muligheten til å øve seg på å reflektere over stykkets høyaktuelle problemstilling: Hva ville du gjort? (Publisert 11.02.2020)
