Sangene om livet

Det er sanger som er godt kjente, radiohits og slagere, Händel og Iggy Pop, som er de bærende elementene i 100 songar på Teater Vestland.

Stykket er Norgespremieren til den tyske dramatikeren Roland Schimmelpfennigs teaterstykke, som handler om menneskeskjebner og livets tilfeldigheter når en terrorhendelse inntreffer en helt vanlig hverdagsmorgen. 

Teater Vestland har for anledningen bygget scenen på Førdehuset om til en black box med sparsommelig scenografi; to par med stoler, et par krakker og en lang, høy boks i pleksiglass, med tittelen på stykket projisert med rød skrift på bakveggen. Det er et grep som bringer publikum tettere på skuespillerne og deres formidling av sangen og historiene. 

Terrorens uvirkelighet

Plottet er like enkelt som det er ugjennomtrengelig: noe har skjedd, et tog har gått opp i flammer like etter at det forlot stasjonen klokken 08.55. Hendelsen flerrer opp en ellers vanlig morgen der folk var på vei til arbeid, til jobbintervju, ute for å kjøpe en bursdagsgave eller i daglige gjøremål. Ifølge programteksten er 100 songar «et rekviem som handlar om døden, men snakkar om livet». Terrorangrepene mot pendlertoget i Madrid i 2004 nevnes som referanse, og at Schimmelpfennig ville bringe menneskene bak drapsstatistikkene og terroren nærmere gjennom de portrettene som tegnes i stykket. 

Stykket handler ikke om hva som har skjedd, hvorfor, eller hvem som (eventuelt) står bak, men om menneskene som befant seg ombord eller i nærheten i de fire små minuttene som ledet opp til dette. Det handler om livet og tilfeldighetene, om kjærligheten, om sex, om meningen med det å eksistere og hvor brått det hele kan ta slutt.

Prologen slår an tonen. Det er så vanskelig, så fjernt, så umulig å snakke om. Så karakterene snakker om alt annet i stedet, først i en kakafoni av ulike stemmer, og så mer samstemt, rytmisk, hvor både karakterer og fortellerstemme veksler mellom de seks skuespillerne på scenen mens handlingen går i bruddstykker fra det ene livet til det neste. Sangene som gikk på radio bryter isen, og blir det første møtet med noe som er felles, noe de kan ta utgangspunkt i for å dele og fortelle om livene sine. 

Musikken som bærende element

Sangene knyttes tett opp til menneskene, både de sangene som svirrer på radioen der alle kan høre dem, og de som siver ut av headset hvor jobbpendlere velger sitt eget lydspor til livet. «Betty Davies’ Eyes», sangen som gikk på radioen i det øyeblikket da alt raknet, er tilfeldigvis favorittsangen til en av karakterene som blir vitne til hendelsen. En pendler hører på Iggy Pops «I am a passenger», en annen på Katie Meluas trendpop. Blikk møtes, noen lytter til andres samtaler, andre sitter i egne tanker med musikk på hodetelefonene. Hud stryker mot hud, enten det er åpent eller mer i det skjulte. En politimann snakker om at han og broren satt hele natten og hørte på Deep Purple sammen, og lot musikken snakke der de tiet. Musikken blir til rom karakterene søker fellesskap i, eller rom der de kan være alene og uttrykke sin indre lengsel.

Sangene er en effektiv og virkningsfull inngang, og i tillegg til å vise til den underliggende tematikken, blir de en inngang til karakterenes følelsesliv. Det er rytmen og musikken som driver forestillingen fremover og spoler den tilbake igjen, slik radioen og musikken som stadig gjentas også blir en tidsloop tilbake til øyeblikkene før, til den tidslommen hvor det forferdelige ennå ikke har inntruffet. 

Veksler mellom roller

Noen av karakterene blir vel forutsigbare, som de sukkersøte studentene på toget, turistene med store sekker og enda større kart som brettes ut oppå de andre passasjerene, eller tenåringsjenta med høy musikk og svarte klær. Men det fungerer likevel, for vi trekkes inn i karakterene og skuespillerne som veksler mellom roller og stemninger, mellom karikering og dypere portretter, humor og alvor. Empatien smitter, slik at den tekstmeldingen hun som har vært utro sitter og skriver blir viktig, selv om vi hele tiden vet at det straks er slutt.

Skuespillerne gestalter flere ulike karakterer underveis, og noen ganger bytter de også slik at én karakter spilles av ulike skuespillere. Det markeres med endringer i kroppsspråk og noen ganger enklere kostymebytter, som når briller, en prestekrage eller jakker som tas av og på. Kostymene og byttene er enkle og hverdagslige, brukt for å markere det mangfoldet av mennesker som er i persongalleriet. Irene Waage spiller kaféarbeideren med humor og varme, en karakter som elsker «Betty Davies’ Eyes» og bare ønsker at noen skal si hun er vakker. Ensemblet har en samstemthet og felles rytme som klarer å bære stadige vekslinger i dynamikk og spillestil. De stadige rollebyttene beherskes særlig godt av Preben Lillebø Rongve og Reidun Melvær Berge, som i likhet med Kyrre Eikås Ottersen var med i Kvinna frå før i 2016 (som var forrige gang daværende Sogn og Fjordande teater satte opp Schimmelpfennigs stykke i Skonseng Naudeers regi. På premierekvelden er det et par steder skuespillerne mister tråden og må hente seg inn igjen, men det er spilt med en letthet som gjør det tilgivelig. 

Her er ingen store sangprestasjoner, men alle synger godt, og nettopp fordi de ikke utmerker seg, så blir også det vanlige i menneskene de gestalter mer troverdig. Samtidig må Idun Losnegård, trekkes frem, for har en nerve i sangen som treffer de ulike rytmene og sinnsstemningene i de ulike karakterene hun spiller. Og når skuespillerne i tur og orden drar en solo a capella, kun med de andre skuespillerne som kor, skaper det en sårbarhet som gir et ekstra lag til resten av det musikalske i forestillingen. 

Dveler ved øyeblikket før 

Hver gang de spoler tilbake, 8.53, 8.51, 8.54, får vi glimt av nye lag i de ulike personenes liv, hvor de har vært før og hvor de var på vei, hva som ledet dem hit før de havnet her på dette tidspunktet. Kvinnen i kaféen lar koppen falle i bakken i det som virker som uendelig mange ganger. Men selve sluttøyeblikket, hva som egentlig har skjedd, det når vi aldri helt frem til. Det er dit ingen av dem vil, og derfor spoler vi hele tiden tilbake til like før, til et punkt hvor det vanskelige ennå ikke har skjedd. Det er som om både publikum og skuespillerne holdes som gissel av sceneteksten: vi vet hvor vi skal, men det er ingen som vil la det fullbyrdes. 

Underveis flettes det inn stadig flere surrealistiske elementer; han som står og ser på toget fra huset sitt rett ved stasjonen, tenker på Sleipner, hesten med åtte ben. Senere ser presten på toget de fire rytterne, som rir like før verden går under, og som er et symbol på apokalypsen fra Johannes’ Åpenbaring. En annen passasjer leser en «bok med arabiske tegn», hvor det islamske fabeldyret Borak[TB2] [RFD3]  er avbildet som en hest med kvinnekropp. Surrealismen er subtil til å begynne med, men det ekstraordinære blir tydeligere utover i stykket, og vikler seg inn i de ordinære menneskelivene. Slik gis det forsøksvis et anslag av noe annet og større, som om stykket vil si at disse menneskeskjebnene har en universell gyldighet. 

På bakveggen projiseres innimellom bilder av mer og mindre grotesk natur, som noen ganger gir en ekstra dybde, og andre ganger virker mer tilfeldig valgt, og uten noen direkte kobling verken til handlingen eller til symbolismen i de ulike lagene. Det blir et lag som forstyrrer en del, mens forestillingen er på sitt beste når den er enkel: En fyrstikk. En fløyte som lyder før toget går fra stasjonen. Den svidde lukten av brent svovel, som kan luktes av dem som sitter på de første publikumsradene. 

At selve øyeblikket som binder dem sammen var en terrorhendelse, er ikke egentlig motivert i sceneteksten. I både struktur og oppbygning minner den meg litt om Jon McGregors debutroman If nobody speaks of remarkable things, hvor mennesker i et søvnig boligstrøk plutselig bindes sammen av å bli vitne til en forferdelig ulykke, en uheldig tilfeldighet med fatale konsekvenser. På samme måte handler ikke 100 songaregentlig om terror eller om å sette et menneskelig ansikt på terrorens ofre – til det er den for fjern fra det som faktisk har skjedd. Snarere er det et stykke som tar utgangspunkt i en ekstrem hendelse for å snakke om livets tilfeldigheter, om hvordan menneskeliv vikles inn i hverandre og om sangene som følger oss gjennom livet.  

Tilfeldighetene som er livet

Tilfeldigheter kaller vi det på bokmål, men på Teater Vestland er sceneteksten oversatt til nynorsk i en rytmisk presis gjendiktning av Tove Bakke. Heldigvis, vil jeg si, for det nynorske tilfelle ligger så mye nærmere det tyske Zufall (som jeg antar det er en oversettelse av): det favner ikke bare tilfeldigheten ved hvem som befant seg på stasjonen den dagen, men også at det øyeblikket er en hendelse, situasjon, noe som skjer. Eit tilfelle, slik livet er en lang rekke hendelser med mer eller mindre tilfeldige og sammenhengende elementer. Tilfelle som ikke går opp i en høyere enhet, samme hvor mye vi ønsker at de skal gjøre det, og samme hvor mange sanger vi nynner i et forsøk på å distrahere oss selv fra meningsløsheten. 

En av karakterene, en prest som er på vei for å begrave et barn, kan stå som et symbol på dette: i sin egen søken etter mening i dette grunnløse, at et barn er dødt, speiles også det meningsløse i at akkurat disse menneskene, på akkurat dette toget, eller de som stod igjen på perrongen, skulle være der de var akkurat da. I Skonseng Nauders regi er 100 songar blitt enkelt og virkningsfullt teater, som bringer publikum tett på menneskeliv og eksistensielle spørsmål når det utenkelige skjer. (Publisert 23.02.2020)