Sår komikk i respatexland

Det er de «enkle» menneskenes liv vi får et innblikk i når Jon Fosses stykke Namnet settes opp på Den Nationale Scene vel 25 år etter det hadde

Namnet

Av Jon Fosse
Regi: Trine Wiggen. Scenografi: Ingrid Tønder. Kostymer: Ane Aasheim. Lysdesign: Tor Endre Kalvenes. Musikk: Lars Vaular
Skuespillere: Ameli Isungset Agbota, Kristian Berg Jåtten, Sissel Ingri Tank-Nielsen, Kristi-Helene Engeberg, Peiman Azipour, Bjørn Willberg Andersen

Den Nationale Scene, premiere 31. januar 2020

urpremiere under Festspillene i Bergen. Regien har Trine Wiggen, som på urpremieren spilte «Jenta» i Kai Johnsens oppsetning, med scenografi av Olav Myrtvedt. I sin regi lar hun stykket utspille seg i en scenografi som minner ikke så rent lite om Lundbys svenskproduserte dukkehus, og som var svært populært på 70- og 80-tallet.

Lite hygge
Scenograf Ingrid Tønder har latt innredningen være sparsommelig, med lyse pastellfargede vegger, ispedd beige vegg-til-vegg gulvtepper og lamper i sen 70-talls-stil. Dette hjemmet befinner seg et godt stykke unna de moderne interiørbutikker som understreker kos, hygge, shabby-chic, blomstergardiner, gullbelagte puter med buddhamotiv eller trebokstaver som utgjør ordet HOME, som er så populært å plassere i vinduskarmer og på peishyller.

Vi er i stedet i respatexland. Mens Jenta i Ameli Isungset Agbotas skikkelse har på seg en gammel t-skjorte med Sex Pistols opprørske slagord «Never Mind The Bollocks» under treningsjakken fra Adidas, har kostymedesigner Ane Aasheim gjort Kristian Berg Jåtten, som spiller Guten, mer striglet i høyhalset genser og vest. Det gjør at når Bjarne kommer inn, i Peiman Azipours skikkelse, så peker hans påkledning i treningsbukse, hettegenser og foret dongerijakke på en forbindelse med Jenta. Søsteren derimot, spilt av Kristi-Helene Engebjerg, fremstår som mer streit, men også mer barnslig, der hun i lys rosa tennisskjorte til stadighet sutter på en kjærlighet på pinne, og som på helt feile tidspunkt lurer på om andre vil ha.

Unødvendig Vaular
Det er altså liten tvil om at vi befinner oss et sted i distrikts-Norge, et sted der de som har blitt igjen har få andre kulturopplevelser enn å gå på butikken for å kjøpe snop eller høre siste nytt på sladderfronten. Sånn sett er stykket tro mot de landskap Jon Fosse gjerne beskriver i sitt forfatterskap, selv om dette er ett av Fosses mest realistiske stykker.
Det dronebaserte lyddesignet til Tor Endre Kalvenes bidrar til å understreke uroen som utspiller seg mellom menneskene. Til slutt spilles en nykomponert låt av bergensrapperen Lars Vaular, men den er så påklistret at den ikke gir stykket et relevant løft, og kunne like gjerne ha vært sløyfet.

Godt fremstilt raseri

Det er altså dette universet de kommer hjem til, guten og jenta, men jeg får ikke inntrykk av at de har vært så langt av gårde, det er neppe slik at de kommer reisende fra storbyer som Berlin, London eller Paris.
I stykket har Trine Wiggen valgt å være tro mot Jon Fosses tekst, og det er i spennet mellom det som blir sagt og det som blir gjort det oppstår interessante øyeblikk. Noen ganger svært såre, andre rent ut sagt komiske på en vond og ekkel måte. Wiggen lar jenta være direkte aggressiv mot guten, når hun freser beskyldningene sine mot ham om at han ikke ville reise sammen med henne. Hun er passiv-aggressiv mot mora, spilt av Sissel Ingrid Tank Nilsen, og parodierer henne på en slik måte at jeg ler.
Samtidig som latteren gjør vondt. Parodieringen oppleves som et uttrykk for et raseri det er vanskelig å bli klok på. Eller kanskje ikke, i og med at det kommer for en dag at mora ikke har fortalt faren, spilt av Bjørn Wilberg Andersen, at datteren er gravid. Dette er jo en av stykkets mange gåter, hvorfor har ikke mora fortalt om det? Wiggen drar stykket i realistisk retning og er tro mot teksten. De voksne er konfliktunnvikende, mor må legge seg nedpå og far må lage seg mat, og i møtet med jentas kjæreste ignorerer de ham flere ganger. Wiggen lar dette spriket mellom hva som blir sagt, og hva man etter vanlige sosiale normer burde si, komme tydelig til uttrykk. Det gjør at vi som er i publikum får kjenne på hvor pinlig og vondt dette er, og hvor en helt vanlig menneskelig måte å reagere på nettopp er å fnise.

Bibelsk komikk?
Men er det lov å le av Fosses karakterer? Dette er jo alvor, dette er jo eksistensielt. Da stykket ble vist for 25 år siden, ble det ikke godt mottatt, men omtalt som kjedelig og nettopp - ufrivillig komisk. Kjedelig er denne versjonen aldri, men komisk er den altså etter min mening. Men jeg er ikke er så sikker på om den er ufrivillig.
Selvsagt er det et spenn mellom det alvor den nye teatersjefen Stefan Larsson legger opp til når han i programmet skriver at det iblant kjennes som han blar i Bibelen når han leser Jon Fosses tekster, og den såre komikk som oppstår når jenta, søsteren og Bjarne ligger og lekeslåss i entreen mens guten står ubekvem i stuen uten å forstå hva som foregår, annet enn at hva det nå enn er, så er han utenfor. I så måte kjente jeg at koblingen mellom Fosses tekster og Bibelen for min del var litt vel over the top. På den andre siden passer denne måten å omtale Fosses litteratur på som hånd i hanske med Fosses egen hang til metafysikk.

Men metafysikken er vanligvis ikke så kompatibel med latteren, som så ofte kobles til spott og narreri. Eller, om vi skal tenke i aristoteliske termer, komedien handler om de som er lavere enn oss, og det lave, mens tragedien handler om de som er bedre enn oss, våre helter og guder. Hvem er så disse menneskene vi får se i dette arbeiderklassescenariet ute i distriktene et sted, som ikke evner å snakke sammen på en ordentlig måte? Er de dårligere mennesker enn oss, enklere enn oss? Det er jo til tider slik at man kan få lyst til å sende dem til samtaleterapeuter hele gjengen, eller reise seg opp i salen og skrike at de må ta seg kraftig sammen. Saken er vel at de er som oss, i de øyeblikk vi er som aller mest usikre. Og fordi vi som publikum har det på avstand, er det lettere å le, selv om vi sjelden ler når vi er midt i slike situasjoner.
Den Fosse-oppsetningen som virkelig fikk meg til å tenke i disse baner, var da Morten Cranner og Bjørn Kolbjørnsen, duoen bak prosjektet Fantomet og Guran spiller klassikere, i 1996 fremførte Nokon kjem til å komme på BIT teatergarasjen, til tross for all fnis og latter. For også da kjente jeg at teksten sto seg, slik jeg mener at Wiggens realistiske tilnærming viser at teksten står seg i dag.
Og er det så galt å le av Fosses dramatikk? Jeg mener nei. Det er forløsende. Den komikken som oppstår i Wiggens oppsetning av Namnet, og som gjerne finnes i andre av Jon Fosses tekster, minner om den som er å finne i populære humorserier som Thomas Gjertsens serie Helt Perfekt, eller de kleine episodene vi kan se i den svenske serien Solsidan. Det er underholdende, men også litt forløsende, eller rensende.
Men det som skiller disse seriene fra Fosses dramatikk er jo at Fosses karakterer fremstår som så kulturfattige, i motsetning til de veletablerte og velfødde karakterene i fjernsynsseriene. Der de kan komme med meningsløs selvbevisst jabbing ikledt terapi- og selvutviklingsspråket, snakker Fosses karakterer om været. Det er mye værsnakk. Til tider blåser det hardt, og man kan jo selvsagt tenke seg at når været utenfor kommenteres, så er det like gjerne det sosiale inneklimaet som kommenteres.
Den frigjørende latteren
Alt dette har Trine Wiggen sørget for at skuespillerne får frem på en måte som gjør at når vi ler, så er det ikke nødvendigvis fordi vi ler av disse hjelpeløse menneskene. Det er kanskje like gjerne fordi vi kjenner oss igjen, i alle fall vi som har måttet delta på et pinlig juleselskap eller to. Og det er fint, og det er godt gjort. Sånn sett tenker jeg at det er presentasjonen av Jon Fosses dramatikk - som så dyp, så «bibelsk», så alvorlig, det er et problem med, ikke Fosses tekster i seg selv. Men jeg undres på hva som hadde skjedd med teksten om scenen hadde vært satt i en herskapelig villa, pyntet med stearinlys og buddhafigurer, HOME-bokstaver stilt opp på peishyllen. Jeg opplever at scenografien kanskje reduserer stykket til å bli et rent realistisk samtidsdrama om folk som ikke har så store ressurser, verken materielt eller intellektuelt. Her knirker det litt for meg. For det er jo ikke slik at det kun er i respatexland man ikke evner å snakke skikkelig sammen. (Publisert 03.02.2020).