Uten motstand

Amfiscenen på Nationaltheatret er rigget som et klassisk talkshow- eller tv-quiz-studio: Tre svarte stoler på skrå vendt mot publikum, én ensom stol

Menneske, kjære menneske

Dikt av: Nils-Øyvind Haagensen
Musikk av: Erlend Ropstad
Regissør og scenograf: Anders T. Andersen
Lysdesign: Øyvind Wangensteen
Kostyme: Mette Welle Jacobsen
Dramaturg: Rania Broud
Nationaltheatret, Amfisceve, sett 18. februar 2020

vendt motsatt vei. De svarte bakveggene er nakne. De fire skuespillerne er kledd i halvformelle, mørke klær og joggesko, og kommer én etter én gående inn i halvmørket på scenen. Rockemusiker Erlend Ropstad, som vanligvis for det meste opptrer med fullt band - framfører her sangene sine alene, og akkompagnerer seg selv kun på piano og gitar. Alle utøverne opplyses med enkle spotlighter.

Regissør Anders T. Andersen har tydelig søkt det nakne, nedstrippede for sin nyeste forestilling Menneske, kjære menneske, hvor manus er satt sammen utelukkende av Nils-Øivind Haagensens dikt og Erlend Ropstads låter. Her skal ord og musikk stå i sentrum. Det tar en stund før det treffer.

Likhetene

Andersen har altså ønsket å utforske slektskapet mellom Ropstad og Haagensens tekster. Jeg kjente dessverre ikke så godt til Ropstads kunstnerskap fra før, men gjennom tekstene han framfører på scenen virker «jeg-personene» nokså like de jeg kjenner fra flere av Haagensens dikt: De er sårbare, ømme, kåte og sultne. Flere av tekstene til begge handler om hverdagsscener i parforhold, flere er politisk ladede, de er ofte preget av en slags upretensiøs muntlighet.

Men det tar lang tid før dette overlappende blir tydelig for meg. Hele første del er det som om sanger og dikt eksisterer uavhengig av hverandre. Noen dikt framføres, og avløses så av en sang, om og om igjen. Ofte kjedes også Haagensens dikt sammen uten pause i mellom. Da mister de noe av sin selvstendige styrke, og framføringen oppleves som et teppe av tekst.

Men enkelte ganger blir effekten sterk, som når ett av Haagensens mest kjente dikt, «Sånn», skrevet som en reaksjon på terroraksjonen i moskeen i Bærum, liksom sniker seg inn i en slik lang tekstkjede framført av skuespillerne:

SÅNN

du vet
hvordan du
kopper hendene
når du
hvis du
plutselig
kommer over
og må frakte til sikkerhet
en skadet fugleunge?

Både dersom man kjenner eller ikke kjenner dette diktet, står kraften i det ekstra ut når det framføres så tilbakeholdent som her. Det tjener diktets opprinnelige temperament. Samtidig er det som de lavmælte, frontale henvendelsene fra skuespillerne henvender seg direkte til den enkelte i publikum, ikke til oss som gruppe, eller som rockearena. Det er tidvis altså både kraftfullt og intimt.

Pratsomt

Skuespillerne Andrine Sæther, Liv Bernhoft Osa, Erland Bakker og Trond Espen Seim er på scenen konstant, sammen med musiker Ropstad. De fire skuespillerne jobber godt med å forsterke dynamikken i diktene til Haagensen. Noen ganger tydeliggjør fordelingen av diktstrofene mellom skuespillerne diktenes blandede følelser, eller så blir det tydelig hvordan setningene får forskjellig betydning når de framføres av skuespillere med forskjellig kjønn. Men ofte blir det enten deklamerende eller pratsomt.

Haagensens tekster blir altså framført av skuespillerne, mens Ropstad framfører sine tekster som seg selv (eller sin scene-persona «Erlend Ropstad»). Dette forsterker det parallelle inntrykket ved forestillingen. Selve kjernen er jo å sette de to kunstnerskapene, som begge befatter seg med tekst, sammen på scenen. Men jeg tror forestillinga hadde tjent på at dette forholdet ble utforsket mer. Hva om Ropstad fremførte Haagensens dikt, hva om skuespillerne også framførte Ropstads sanger, etc.? Jeg tror at helheten slik ville blitt større enn summen av enkeltelementene.

Assosiativt

Her er det som sagt ingen overbyggende fortelling. Men utover i forestillinga griper og glir Haagensen og Ropstads tekster mer over i hverandre, i et slags assosiativt forløp der den ene tanken tar den neste, som i en søvnig samtale mellom to nære venner som har kjent hverandre så lenge at samtaleforløpene liksom får sin egen, interne logikk.

Etter hvert dempes altså det parallelle mellom de to hovedkomponentene dikt og sanger, og det hele oppleves mer organisk. Men da blir det også mer innadvendt, som en ekskluderende kompisprat. Og noen ganger oppleves det påklistret: etter framføring av ett av Haagensens dikt som blant annet handler om Shakespeare som brenner sine brev, går det over i en sang fra Ropstad som også handler om å brenne brev.

Andre ganger fungerer det bedre. Haagensens «Takkebrev» – kanskje ett av hans mest «likte og delte», hvor forbitrelsen over den politiske offentligheten merkes i de sarkastiske takkeutsagnene – blir lest opp nøkternt, av én skuespiller, Erland Bakker, mens han holder diktsamlinga i hendene. Når dette avløses av Ropstads rasende framføring av sin sang «Vi henter de om natta» fungerer det som en forløsning av den tilbakeholdte harmen som Bakker uttrykker i sin lesning.

Når Liv Bernhoft Osa leser opp et dikt om å føle seg alene og isolert i verden, står hun alene på scenen – bokstavelig talt: De andre skuespillerne stirrer olmt på henne fra skyggene. Osa lager en følelsesladet monolog ut av diktet, der hun står lut og tar seg nervøst til munnen. Midtveis går Ropstad, som akkompagnerer diktet med åpne gitarakkorder, og stiller seg ved siden av henne. Osa blir da mindre nervøs i bevegelsene, men så går Ropstad vekk fra henne, og hun står igjen alene og sårbar på scenen. Enkle sceniske grep med nokså stor emosjonell effekt.

Hvilken motivasjon?

På tross av slike fine enkeltscener, savner jeg en tydelig kunstnerisk motivasjon utover den opprinnelige ideen ved oppsetningen.

Spørsmålene er mange: Hvorfor utnyttes ikke tv-studio-oppsettet på scenen mer? Hvorfor står alle skuespillerne i ro og ser mot Ropstad hver gang han framfører en sang? Det gir et inntrykk av at han liksom alltid får «siste ordet», som om de lytter andektig til en predikant. Menneske, kjære menneske lider under en litt for stor fascinasjon for de to kunstnerne Haagensen og Ropstad, som jo er godt etablerte og vel så det innen sine felt. Hva tilfører det å sette dem på en teaterscene?

Mer motstand og mer utforsking av materialet hadde skapt en mer utfordrende teateropplevelse. (Publisert 22.02.2020)