Uten takt og tone

Forestillingsrekken Heim har vært flaggskipet til Det Vestnorske Teateret etter at de flyttet inn til Bergen sentrum fra Stend. I bolker tar de for seg

Heim 3

Av: Frode Grytten, Pedro Carmona-Alvarez, Selma Lønning Aarø, Finn Tokvam, Brynjulf Jung Tjønn, Gunnar Staalesen, Linda Eide, Kristin Auestad Danielsen, Ruth Lillegraven, Claus Sellevoll, Bjarte Hjelmeland og Solrun Toft Iversen.

Regi: Hilde Sol Erdal. Dramaturg: Solrun Toft Iversen. Scenografi og kostyme: Lise Christensen. Lysdesign: Silje Grimstad. Med: Peder Lauvås, Elisabeth Moberg, Sigrid Moldestad, Claus Sellevoll, Anne Wiig

Voksne Herrers Orkester: Harald Dahlstrøm, Steinar Krokstad, Ole Marius Sandberg, Mathias Marstrander

Danseinstruktør: Santino Mirenna

Det Vestnorske Teateret, premiere 11. februar.

ulike tiår, og i del tre er det 1985-1995 som står for tur. Det er ikke helt ulikt konseptet til Statsteateret, som også har en forestillingsrekke som baserer seg på tidsånden i ulike epoker. Men der Statsteateret lager sammenhengende fortellinger, består Heim av en samling mer eller mindre løsrevne scener. Eller sketsjer er vel et riktigere ord i sammenheng med den revyaktige formen, med sanger og danseopptrinn.

Tiåret 1985-1995 gav oss Dirty Dancing og frossenpizza. Det var OL på Lillehammer, Grand Prix, og TV2 ble etablert. Mørkemenn som Ludvig Nessa og Arne Myrdal var på ferde, jappetiden gikk mot slutten og Nordhordlandsbrua kom på plass. Prosjektet er altså en vestlandskrønike som skal si noe om hvem vi er og hvordan vi har blitt sånn.

Kaotisk og usammenhengende

Claus Sellevoll gir innledningsvis liv til en ferjekonduktør som fremstår som et menneske av kjøtt og blod. En hverdagsmorsom tekst, men den har også noe ettertenksomt ved seg, og gir et fint blikk på hvordan tidene endrer seg og hvordan menneskene bare må henge på. Ruth Lillegravens bidrag om ei sliten jordmor på Kvinneklinikken, settes i live på en nedpå og nøktern måte, fint spilt av Sigrid Moldestad og passende fulgt av sangen «This women’s work» av Kate Bush. Bjarte Hjelmelands beskrivelser av hvordan det var å vokse opp som homo i dette tiåret, fungerer også godt på scenen, som med fint samspill mellom Sellevoll og Peder Lauås også er et viktig historisk vitnesbyrd.

Det er altså flere fine ting i forestillingen, men likevel er helhetsinntrykket kaotisk og usammenhengende. Og verre blir det jo lenger ut i forestillingen man kommer.

Hvorfor funker det ikke?

Tekstene ellers er skrevet av flinke folk som Frode Grytten, Pedro Carmona-Alvarez, Selma Lønning Aarø, Finn Tokvam, Brynjulf Jung Tjønn, Gunnar Staalesen, Linda Eide, Kristin Auestad Danielsen, Ruth Lillegraven og Solrun Toft Iversen, som alle bidrar med ett eller flere numre. Men hvorfor fungerer det likevel ikke?

At tekstene og scenene aldri har noe med hverandre å gjøre, er en ting. Ville ikke dette blitt bedre med en overbygning og dramaturgisk sammenheng? Selv når to scener faktisk på et vis henger sammen, som den scenen om jordmora på Kvinneklinikken og en aborthatende prest, så dukker de likevel opp på helt ulike steder i forestillingen.

Tempoet er ofte høyt og skiftene mange. En strammere redigering hadde gjort seg.

Scenerommet er delvis bygget om og en stor og hvit catwalk fyller rommet. Det er en stor bakvegg med dører. Her er det mange gode muligheter som ikke utnyttes, ikke minst til å vise bilder eller filmer fra perioden, eller for å endre stemningene i scenene ved hjelp av lys og projeksjoner.

Musikalsk karaoke

Forestillingen er også et slags musikalsk karaokeshow, der skuespillerne Peder Lauvås, Elisabeth Moberg, Sigrid Moldestad, Claus Sellevoll og Anne Wiig i etterkant av sketsjene bryter ut i sanger fra denne tiden. Alle synger godt, men særlig spennende eller utfordrende er det aldri. «We are the world», «Everyone needs a friend», «What a man», «Færra til Mexico» og mange andre låter virker som om de er plukket vilkårlig ut for å høyne festfaktoren og underbygge tidskoloritten.

Sentimentalitet og nostalgi er altså nøkkelord i Heim, og mye av humoren er basert på rare ting vi hadde i gamledager, som moviebox, gøyale klær med store krager og luftige dressjakker. I forrige episode av Heim var Alexander Kielland-ulykken sentral i et par scener, for å si noe om hvordan landet har vokst frem og hvordan ulykken rammet familier. Det var virkningsfullt og godt teater. Denne gang løftes ikke fortellingen over det elementære og overfladiske, og jeg savner å se mer av færre karakterer. Linda Eides Oppdrag Mottro på samme teater, var også en forestilling som tok sikte på å si noe om dette å være vestlending. Men der Eide klarte å kombinere det morsomme med det lune og lure, finner aldri Heim passformen. Den er for mye på samme tid.

Store sprang

Jeg føler meg til slutt følelsesmessig avstumpet der jeg ikke klarer å henge med og føle med i de voldsomme skiftende i tempo og sinnelag, og alle de nye typene som dukker opp. Avslutningsvis er det ekstra ille. Da hopper vi fra et lettbeint moteshow på Kleppestø senter til det alvorstyngede dødsleiet til en AIDS-syk mann. På noen minutter er scenen igjen en helt annen. Da kommer skuespillerne klossete ut igjen med de karakteristiske vinterdressene fra Lillehammer-OL og prøver å si noe om Metoo-kulturen i TV2 (antageligvis, jeg er jammen ikke sikker).

Det er ikke nødvendigvis fordi tekstene er dårlige eller irrelevante at forestillingen ikke fungerer, men fordi humoren og alvoret slår hverandre fullstendig i hjel. Carmona-Alvarez sin tekst om en politisk engasjerte datter og hennes mor, er i utgangspunktet full av såre undertoner og uuttalte utfordringer. Elisabeth Moberg og Anne Wiig drukner dette fullstendig i totalt overspill, fakter, skrål og sjangling. For virkelig å ta luven av teksten, bryter datteren ut i «Splitter pine» av DumDum Boys til slutt. Det er minst et par scener for mye der «ung jentes åttitalls-begjær» tematiseres, og Moldestad, Wiig og Moberg i tur og orden drømmer om en deilig mann. Enten det er Leonard Cohen eller en ung kjekkas i byen.

Skuespillerne hopper inn og ut av roller, gjerne bare noen minutter av gangen, før de skal inn i en ny. De ender som oftest opp som sjablonger og typer, og bare unntaksvis er det tid nok til å la rollen utvikle seg.

Forestillingen insisterer på at den sier noe viktig og smart om vår nære fortid, men er samtidig publikumsfrieri av enkleste sort. Kombinasjonen fungerer dårlig når tekstene ikke snakker sammen og drar i samme retning. (Publisert 13.02.2020)