Digitale scener - kommet for å bli

Forrige lørdag rapporterte vi om situasjonen i Storbritannia, hvor Boris Johnson – så sent som dagen i forveien, altså fredag 20. mars – beordret teatrene stengt. Da hadde allerede Londons teaterdistrikt West End besluttet seg for å stenge, i likhet med Broadway og teatrene i en rekke europeiske land.

Som vi har skrevet om tidligere, har teatrene skapt sine egne «krisepakker» som svar på avlyste forestillinger og nedstengte saler. Vi har omtalt en rekke av Schaubühnes strømminger av forestillinger fra arkivet. Fra og med 2. april vil The National Theatre i London strømme forestillinger, som kommer til å være tilgjengelige for publikum fra torsdag til torsdag hver uke – for å nevne noe. Her hjemme var Det Norske Teatret tidlig ute, med en strømming av forestillingen Solaris korrigert, med Ane Dahl Torp og Sjur Miljeteig. Vi anmeldte den digitale versjonen (som fortsatt er tilgjengelig på teatrets hjemmesider) lørdag 22. mars, og ifølge Elin Lindberg fungerte «premieren på Det Norske Teatret si strøyming av Solaris korrigert frå 2015 (…) ikkje heilt som live-hending, men likevel er filmatiseringa av oppsetjinga vel så god som teaterframsyninga.» (http://shakespearetidsskrift.no/2020/03/teater-i-koronaens-tid).

Frem fra arkivet

Nå følger flere teatre Det Norske Teatrets eksempel. Mandag blir det anledning til å se Begynnelser, som er et samarbeid mellom kompaniet De Utvalgte, Trøndelag Teater, forfatteren Carl Frode Tiller og bandet Motorpsycho. Teatersjef ved Trøndelag Teater, Elisabeth Hansen sier til Norsk Shakespearetidsskrift at teatret ikke har besluttet om de skal strømme øvrige arkivopptak, men at de er i ferd med å gå igjennom arkivet. Hun utdyper:

– Siden opptakene er gjort som dokumentasjon av forestillingene, representerer de ikke forestillingene på tilstrekkelig vis (i den grad opptak overhodet kan gjøre det). Om vi velger å dele disse, vil de i så fall kontekstualiseres, eksempelvis med fokus på en regissørs kunstnerskap. Elisabeth Hansen legger til at teatret utover det vil lage innhold som egner seg på den digitale scenen, som for eksempel lesninger.

Nationaltheatrets Hanne Tømta svarer pr epost at teatret «jobber på spreng for å lage en digital scene, med alt fra morsomme stunts til innslag til ettertanke.» Hun legger til at «Den kompliserte rettighetsstrukturen i norsk teater har vært en brems for å få fart i digital formidling av scenekunsten, men flere ønsker å bidra her nå – og det gleder meg og gir oss pågangsmot til å få på plass nye løsninger for publikum.»

Tilstander av unntak

Et kompani som har «fått på plass løsninger» er Transiteatret-Bergen. I kveld strømmer de forestillingen Tilstander av unntak, som i utgangspunktet er tilrettelagt for å kunne vises både digitalt og live på teaterscenen. Forestillingen hadde premiere under Festspillene i Nord-Norge (Harstad) i fjor sommer, men ble anmeldt på dette nettstedet av Charlotte Myrbråten, som til samme tid så den på skjerm i Bergen. Tilstander av unntak er en rekonstruksjon av hendelser ettermiddagen 22. juli 2011. Vi spurte regissør Tore Vagn Lid om å utdype bakgrunnen for forestillingskonseptet fra 2019.

– Tilstander av unntak er skapt for digital publisering. Hvordan startet det? Var det innholdet/ tema som bestemte formatet?

– Tilstander av unntak er både undertittelen på en konkret forestilling og et overordnet program for Transiteatret-Bergens flerårige prosjektperiode. Utgangspunkt er en mistanke eller hypotese; unntakstilstanden som et politisk og eksistensielt nullpunkt. Og videre; finnes det en dramaturgi for unntakstilstanden i utvidet forstand? For meg er arbeidet også knyttet opp mot et forskningsprosjekt som jeg startet som del av et Hölderlin-professorat i dramaturgi ved Goethe-universitetet i Frankfurt am Main i 2018 og som ser ut til å ende opp i et nytt bokprosjekt. Ett av seminarene mine i Frankfurt het «Unntakstilstandens dramaturgi» og ble møtepunkt mellom kunstnerisk og akademisk research og mellom universitetet og Transiteatret-Bergen. Sentralt her stod 22.07.11.og de første forsøkene på en «proaktiv» rekonstruksjon av de 3 timene, 8 minuttene og 38 sekundene det tok et menneske å sprenge et regjeringsbygg og å gjennomføre et attentat på en politisk ungdomsleir.

– Hva tror du koronakrisen vil ha å si for framtidig bruk av digitale plattformer/ scener?

– Jeg tror at det som alle egentlig har visst, men kunstnerisk ikke har tatt inn over seg, nå er blitt innlysende; nemlig at det sosiale rommet som det digitale nettet har utviklet siden slutten av 90-tallet er blitt et rom som også scenekunsten må forholde seg til og gjøre til sitt. Transiteatret-Bergen har i flere år arbeidet med dette grunnleggende spørsmålet: Hva betyr det nå egentlig å være sammen – og samtidig. Både Highway Hypnosis (2017) og 03.08.38 Tilstander av unntak (2018-20) forsøker å gi noen kunstneriske svar på disse digitale/analoge spørsmålene.

Formatets utfordringer

– Hvilke fordeler og problemer byr det digitale formatet på?

– Samtidig frykter jeg nå at teatrene – i epidemitiden – heller enn å stille grunnleggende dramaturgiske spørsmål om tid, sted og spill, på nytt, ender med å tilrettelegge for passive visnings-format av «streamet teater». Prosjektet 03.08.38 Tilstander av unntak er nettopp ikke en forestilling overført til nettet i etterkant, men har online-formatet som sitt dramatiske og dramaturgiske utgangspunkt: Det henger nøye sammen med den moderne unntakstilstanden som fenomen, som noe som skjer i blurete grensesnitt mellom det digitale og det analoge. Altså et nytt mellomrom hvor fysisk isolasjon og hyper-kommunikasjon vever mennesker, historier og sannheter sammen på nye måter. 22.07.11 var ett av de første virkelige eksemplene på dette fenomenet: Mennesker følger ikke bare hendelser i «sanntid», men de som følger forandrer – med sine meldinger, sine bilder og delinger – disse hendelsene. Samtidig var – og er – det nasjonale traumet 22.07.11 nettopp et nasjonalt og ikke et lokalt eller regionalt traume; det hører ikke hjemme i Oslo eller i Bergen, men har sitt nedslagsfelt over hele landet. Ikke minst derfor opprettet vi eksperimentet med det vi kalte «lytteposter», hvor forestillingen – via det digitale – ble spilt på flere samtidige scener ulike steder, og hvor disse scenene også spilte (og sang) sammen på samme tid.

Frem fra arkivet

For et par uker siden kom nyheten om at årets utgave av den tyske festivalen Theatertreffen (1.-19. mai) er avlyst. Det samme vil formodentlig skje med flere festivaler på forsommeren – og (kanskje) i sommer. Her på nettstedet har vi dekket flere av forestillingene, spesielt det mest omfattende programmet, nemlig alle arkivforestillingene som strømmes av Schaubühne am Lehniner Platz i Berlin. Serien startet med En folkefiende lørdag 21. mars, og i uka som gikk har det vært anledning til å se både Die Mutter (1970) Botho Strauss Schlusschor, Peer Gynt-oppsetningen til Peter Stein fra 1971, Thomas Ostermeiers Hedda Gabler fra 2005, m.fl. Strømmingene vil fortsette med nye titler hver dag helt til midten av april. Når vi her på nettstedet publiserer forhåndsomtaler eller anmeldelser og intervjuer fra vårt arkiv, skyldes det ikke at vi mener at strømming er et fullgodt alternativ til teater i live-format. Men det er flere grunner til at denne serien fortjener oppmerksomhet. Den ene er at mange av produksjonene er av stor teaterhistorisk interesse. Den andre at de forestillingene som blir strømmet nettopp ikke bare er filmet som dokumentasjon, men regissert for fjernsyn, eller som fjernsynsteater. En av årsakene til at det foreligger så mange gode tv-opptak, er trolig nettopp festivalen Theatertreffen. Den går av stabelen hvert år i Berlin, og omfatter de ti mest “bemerkelsesverdige” tyskspråklige oppsetningene de to siste sesongene. Men på grunn av stor rift om billettene, samt hensyn til publikum i andre deler av Tyskland, pleier det å bli vist 3-4 forestillinger på tv-kanalene 3Sat og ZDF. Dette innebærer at de ligger på et helt annet kvalitetsnivå enn opptak som har som hovedformål kun å dokumentere en oppsetning. Så her gjelder det, som teatersjef Elisabeth Hansen er inne på, å balansere pragmatiske og profesjonelle krav i en tid hvor teatrene etter beste evne forsøker å opprettholde sin posisjon som sosialt møtested. (Publisert 29.03.2020)