En flodbølge av intensjoner

Den brasilianske koreografen Lia Rodrigues har skapt sitt første verk for Carte Blanche. Rodrigues har lang fartstid i samtidsdansfeltet. Blant annet

har hun bygget opp sitt eget kompani, Lia Rodrigues Companhia de Danças, startet festivalen Panorama Festival og åpnet et kunstsenter i Maré-favelaen i Rio de Janeiro, Centro de Artes da Maré. Hun har tidligere vært innom Norge på Dansens Hus i 2017, og i Bergen under Oktoberdans i 2006.

Bølgen bryter

Forestillingen åpner i en storm av søppel. Danserne kommer inn på scenen, bærende på en masse skrap, som plastpresenninger, et hagebord, en kjegle, falske blomster og plastrør, som de i et effektivt og intensivt blaff av bevegelse klarer å spre over hele scenen. Siden blir dekorasjonen av søppel liggende langs med veggene i rommet som en konstant visuell bakgrunnsstøy, som om det var skyldt i land av en stor bølge.

Forestillingen Nororoca er en gjenskaping av et tidligere prosjekt med Rodrigues sitt eget kompani – Pororoca (2009). Det originale navnet betegner et naturfenomen som oppstår når elvevannet fra Amazonas møter havet i det som i programmet beskrives som en tidvis voldsom men også skjør prosess. Koreografens programtekst trekker linjer fra dette fenomenet og over til det sosiale og kulturelle møtet med Carte Blanche.

Kanskje er det denne sosiale brytningen som stadig gjentar seg i ulike tagninger på scenen? Gjentatte ganger møtes danserne i en linje som strekker seg bakover midt på scenegulvet, hvor de inngår i noen mangefasetterte møter, to og to. De klemmer, drar, løfter og gnikker, i et vitalt kaos med referanser til et hav av kroppslige praksiser som folkedans, gateleker, lekeslåssing, parringslek, sving og salsa.

Et ærlig rom

Forestillingen veksler mellom perioder med mye bevegelse og perioder med tilnærmet stillstand. Det er dansernes gjøren og laden som står i sentrum. Vi hører kun lyden av danserne som jobber, samt noen vokale utbrudd. Forestillingen har ingen innspilt musikk eller lyd. Lyset er også enkelt. Det skifter sjelden, og lyser rommet demokratisk opp ovenfra. Det ser ut som om kostymene er tilfeldig sammenrasket, bestående av velbrukt sports- eller sommertøy i farger som ikke har noen indre logikk. Som om de er arvet. Rommet fremstår som enkelt og ærlig.

Nororoca gjemmer seg ikke i effektmakeri men understreker heller møtet mellom menneskene. I høyt tempo presenteres vi for et vitalt kaos av kropper, intensjoner og relasjoner. Mellom småroping, hoing og bjeffing skrus plutselig sjarmen på hos en og annen, og vi utsettes for noen glimtvise sekunders publikumsfrieri, et øyeblikks oppvisning av for eksempel salsa, eller et utbrudd på et for meg fremmed språk.

Den høye aktiviteten og det store mangfoldet gjør periodene av stillhet kjærkomne. Noen av dem fremstår som pussige stilleben, for eksempel ett hvor ensemblet fryser i uensartede løft med mange ben i været. I en annen rolig sekvens utforsker to av danserne stillferdig hverandres ansikt med nennsomme fingre, mens resten av kompaniet ligger strødd rundt på scenen og nynner forsiktig på hver sin ugjenkjennelige melodi. Det er et vell av ulike episoder som utspiller seg, men selv om innslagene er veldig ulike, så oppleves de likevel som deler av en boblende, sydende helhet.

I to av scenene bygger kompaniet opp noen tydeligere bilder. Det ene er oppbyggingen av en kakofonisk jungel av dyrelyder som stiger opp fra gruppen, og det andre er et slags oppstilt gruppebilde hvor høyst skiftende stemninger og følelser kommer til uttrykk i ansiktene til danserne. Assosiasjonen til menneskene som dyr er gjennomgående. Vi er de koordinerte flokkdyrene. Følelsesstyrte og målrettet kravler vi over og rundt hverandre. På bekostning av hverandre og på grunn av hverandre klatrer vi og tar oss frem, eller skyves bak i køen.

 Den ærlige kroppen

Det er som om forestillingen inneholder tusenvis av episoder, møter, relasjoner og hendelser. Livets uoversiktelighet spilles av foran oss i høy hastighet, både gjenkjennelig og helt fremmed. Jeg tenker at kanskje de har lykkes i å fange essensen av favelaen? I samme sekund som tanken slår meg, blir det tydelig at det like godt kan være mine egne forestillinger og fordommer jeg får i fleisen. At jeg vel så gjerne ser det jeg tror jeg blir presentert for. En uoversiktlig gruppe mennesker som lever livene sine tett sammen, og som har lite materiell velstand. Et samfunn som hovedsakelig har hverandre som ressurser, muligheter og motstandere. Danserne er stablet oppå hverandre, kjempende, støttende, støtende, knuffende. Den blir sterk, men også sliten, den som til enhver tid har så mange å bryne seg på.

Det jeg setter mest pris på i denne forestillingen er ærligheten i det kroppslige. Måten de møter hverandre på fysisk. Alt av dytt og knuff er reelle fysiske anstrengelser. Det er intensjoner og retninger som brytes mot hverandre. Særlig tydelig, nydelig og brutalt blir dette i et par situasjoner hvor en av de kvinnelige danserne drar med seg en av mennene etter hestehalen hans. I teateret har man utviklet en rekke fiffige teknikker for at ting skal se ut som slåsskamper, uten faktisk å være det. Teaterlugging foregår typisk på den måten at den som blir lugget, tar tak med sin egen hånd rundt håndleddet på den som lugger. Slik har den som blir lugget i virkeligheten kontroll på luggingen. Så ikke her. I denne stormen av viljer og levende liv er luggingen høyst reell. Danserne tar uredde med seg hele kroppen når de vil noe med den andre. De fremstår som hele, tydelige og nesten dyriske, i det at viljen, retningen og planene den enkelte har går i direkte konfrontasjon med andre.

Kulturutveksling

Carte Blanche omtaler prosjektet som en kulturutveksling mellom nord og sør. Danser Caroline Ecklys tekst i programmet om besøket i favelaen er interessant lesning om en verden langt unna vår.  Danserisk er Nororoca solid håndverk. Det er også og et godt rom for refleksjon, tross høyt tempo og at inntrykkene er mange og uensartede. Jeg kunne sikkert hatt en interessant samtale om forestillingen med en danser fra favelaen. Men hvordan formidler jeg disse innsikten til den neste farmasøyten jeg møter? Hvordan skal rektor eller håndballtreneren forstå dette? Det er et slags paradoks at en forestilling som er både internasjonal og tverrkulturell, samtidig befinner seg innenfor sin egen kultur-sfære – samtidskunsten. Jeg frykter at samtidskunstnerne står hverandre nærmere på tvers av landegrenser, enn det kunstnerne gjør overfor egen lokalbefolkning.

Spesielt påfallende blir dette i en sekvens hvor det ser ut som alle forsøker «å ha seg» med alle, men uten nødvendige basiskunnskaper om seksuelt samkvem. Flere i publikum fniser litt av dette umulige og abstraherte gruppejukket, mens diverse skrev gnikkes mot armhuler, klaskes mot en rygg, og det generelt ristes, herjes, klapses og grafses. Jeg setter pris på uhøytideligheten i scenen, men kjenner også på en avstand og en følelse av å ha mistet lesebrillene på gulvet. Er opplevelsen for uvante seere i hovedsak et grensesprengende snålt og alternativt mas med armer og bein? Kan de se nyansene og sette pris på den ærlige kroppslige inngangen? Ser de våre fellesmenneskelige begrensninger og mulighetene vi har som kropper sammen? Hva vi gjør og er for og med hverandre? Eller ser de bare en haug med underholdende raringer som utfolder seg på dyrisk vis med jukk og gnikk? Antagelig er det umulig for meg å vite noe om dette, all den tid jeg har flere lag med kunstlesebriller sittende fast mellom meg og verket.

Jeg vurderer det slik at den faglige integriteten i høyeste grad er intakt i denne forestillingen. Selvsagt kan ikke en forestilling alene bygge bro fra smal samtidskunst til et bredt publikum, det ville være å forvente for mye. Carte Blanche er like fullt i en spesiell situasjon, ettersom de er flaggskipet i norsk samtidsdans og skal ha troverdighet innad i miljøet, samtidig som de må kunne legitimere de millionene av skattekroner som årlig tilflyter dem. Kanskje er kulturutveksling innenfor og utenfor samtidsdansen minst like viktig som den mellom nord og sør. For tankene og kunnskapen som formidles kan være til berikelse for mange. Bak Nororocas gnikking og show skimter vi en historie om hvilke ressurser og hindringer vi har potensiale til å være for våre medmennesker. (Publisert 12.03.2020. Oppdatert 08.04.2020)