Hedda som «fallen engel»

Thomas Ostermeier har gjennom de siste årene posisjonert seg som en av dagens viktigste og mest toneangivende Ibsen-fornyere.

Det er likevel delte meninger både om Nora (Et dukkehjem) fra 2003, og hans nye iscenesettelse av Hedda Gabler.

Begge de to Schaubühne-iscenesettelsene plasserer Ibsen ettertrykkelig i vår egen samtid, men slår også (etter enkeltes oppfatning) billige poeng på bruken av nåtidseffekter, som callinger, laptoper, eller for den saks skyld; tante Julles hatt. En solskjerm av den typen som en 60-årig dame vil tro at får henne til å se «raff» ut, men som får henne til å virke patetisk. Akk. Ungdommen er grusom – særlig den vi finner på Schaubühne am Lehniner

Flere anmeldelser

Platz. Jørgen Tesman snakker i mobil- telefon, Hedda knuser laptopen med Løvborgs manuskript med en hammer – og det nygifte ekteparet har flyttet inn i en villa som ser ut som en nifs parodi, ikke bare på Heddas, men på hele den nåtidige mondene, (tyske) øvre middelklassens «intimitetsskrekk».

Den ene veggen i Jan Pappelbaums scenebilde består av et sammenhengende panoramavindu som vender ut mot terrassen. Møblementet i den digre og golde stuen, består utelukkende av en knivskarp grønn vinkelsofa. Når scenen dreier, og det gjør den ofte, som en cesur mellom scener og akter, projiseres det video på veggene. De viser bilder fra en finere vestkantgate, sett gjennom et filter av vaiende grener og bladverk. Det skaper en akvarieeffekt. Viktigere er likevel det store speilet som henger på skrå over scenen, og som gjør det mulig for publikum å se skuespillerne ovenfra og «gjennom» veggene. Det understre- ker den viktige funksjonen blikket og kikkingen har i stykket. Ikke bare for Hedda, men også for de øvrige rollene:

Livredde Thea, som er på flukt fra et kvelende ekteskap, Løvborg som må holde en fasade av selvkontroll, Brack, som vil smyge seg usett inn i andres ek- teseng, og Tesman – som kanskje ingen ser, men som alle tror at de gjennom- skuer. I forlening med resten av scene- løsningen, kan speilet bringe tanken til et panoptikon, et fengsel av den typen man ofte ser på amerikansk film. Ett av spørsmålene i Hedda Gabler er nettopp personenes muligheter til å bryte med konvensjonene i et borgerlig liv. Og det er dette Thomas Ostermeier betoner.

Ung og cool

I begynnelsen av forestillingen er jeg al- vorlig betenkt. Katharina Schüttler gjør entré som en morgenblek fjortis, kledd i en H&M-aktig knytejakke, og generasjonstypisk i bukser som henger langt nede på hoftene. Hun har en barnslig og tynn stemme og er av utseende blass og anonym.

Men etter åpningsscenen, hvor forventningene så å si nullstilles, gjør Schüttler med største selvfølgelighet rollen til sin. Det eggende ligger i evnen til å vise, med helt minimalistiske virkemidler, hvordan hun overrumples av impulser eller motsetningsfylte begjær.

Følelsen av forakt vises ofte bare som et skyggespill i munnviken. Men med den effekten at man ser hvor dårlig Hedda er i stand til å kontrollere de motstridende følelsene som skyter opp i henne.

Heddas nærmest perfide coolhet og unge alder gir et signal om at hun har kjedet seg bestandig. Schüttler fører også tanken til supermodellen Kate Moss. En av samtidens store ikoner; men som alle vet, er likevel ikke det å være fotogen det samme som å være begavet, eller egentlig usedvanlig. Hedda er ingen Kate Moss, men hun kan være en wannabe i en tid uten andre rollemodeller.

Gjentatte ganger skal Hedda gå fram mot vinduet, hvor regnet siler ned på den andre siden, og stirre tomt ut i luften foran seg. Hun lengter vekk, men – som spillet viser – går hun omkring med en like stor vegg inni seg. Hun har en kjølig, iakttakende intelligens som gjør henne i stand til å analysere, men hun har antagelig ingen indre antenner.

«Å gjøre en forskjell»

Det er en letthet og ironi ved forestil lingen, som likevel er langt mer statisk og tilbakeholdt i formen enn Nora, men som drar i retning av boulevardteatret. I intervjuer har Thomas Ostermeier framhevet Heddas angst for deklassering: «Den som vil forfølge den store kjærligheten i dag, risikerer å havne i Neukölln på et Harz IV-inntektsnivå.» (Neukölln er en av de dårligste bydelene i indre Berlin, med stor arbeidsløshet, mange innvandrere og fattige; Harz IV er en omstridt nedskjæringsreform for den normerte sosialstøtten).

Man kan innvende at middelklassens angst for sosialt fall, som, i følge utta- lelser som dette, skulle være den sentrale tolkningsansatsen til Ostermeier, ikke på noen synlig måte er integrert i forestillingen. Det forestillingen derimot lykkes i, er å vise følelsen av å være overflødig og formålsløs innenfor en sosial verden av potensielt likesinnete. Man klarer ikke å identifisere seg med den, men det finnes heller ingen «world elsewhere».

I løpet av forestillingen skal Hedda skyte i stykker et par blomstervaser, og skremme vettet av assessor Brack. Men når vasene er knust, blir liljene liggende som gravblomster på scenegulvet. Og villaen får dermed også i tiltagende grad preg av å være et gravmæle.

Det mest slående uttrykket for en slik analyse, er slutten. Mens de øvrige sitter i sofaen eller på gulvet og leser Løvborgs notiser, høres et skudd. «Nå har hun vel skutt seg,» sier Jørgen Tesman, hvorpå Brack sier enda mer lattermildt: «Slikt noe gjør man da ikke». Og mens scenen dreier, fortsetter de tre arbeidet, mens baksiden av veggen blottstiller Heddas lik. Hun har etterlatt seg en diger blodpøl på veggen, over lappene til Eilert Løvborg.

Tidens floskel nummer én lyder: Å gjøre en forskjell. Hedda skyter seg, og ingen legger merke til det. Eller: Hedda skyter seg, og verden er den samme. På en perfid måte blir Heddas livsløgner knust. Jeg så en liknende slutt i en på mange måter interessant Hedda Gabler i Bochum (regi: Fritz Stötzner), men føler likevel at Ostermeier motiverer den bedre.

De øvrige skuespillerne flankerer Katharina Schüttler med godt spill, men rollene blir i det store og hele utformet som svar på Heddas forminskende blikk. Lars Eidinger gir med små hint antydninger om den forferdende situasjonen Jørgen Tesman merker han er i: at ekteskapet med Hedda er en forferdelig misforståelse. Kanskje det likevel ligger et element av innsikt i hans latter til slutt? Den andre skuespillerprestasjonen som gjør særlig inntrykk, er Kay Bartholomäus Schulzes Løvborg. Han er på en laidback måte en forskende observatør, også av Hedda; men har altså denne svakheten som gjør at det skal lite til for at han (rent fysiognomisk) forvandler seg til en rennesteinsalkoholiker. Hvilket også forklarer hvor umulig det ville være for Hedda å utsette seg for et slikt kjærlighetsforhold.

Thomas Ostermeiers Hedda Gabler er ganske sikkert en sterk kandidat til Ibsen-festivalen i 2006. Men det er i høyeste grad også hans oppsetning av Byggmester Solness fra Akademietheater/Burgtheater i Wien, med Gert Voss i tittelrollen (se anmeldelse 2/2004). Skulle jeg velge, hadde nok valget falt på den sistnevnte. Men hvorfor ikke invitere dem begge?