Teppefall i Storbritannia

Så gikk det som det måtte. Etter at England først hadde en helt annen tilnærming til den verdensomspennende koronakrisen, der de ønsket å satse på eksponering og flokkimmunitet heller enn nedstengninger og isolasjon, har de nå kommet diltende etter resten av Europa. Restriksjonene de nå innfører ligner mer og mer på de som Norge tok i bruk for litt over en uke siden.

West End og Broadway

Men da statsminister Boris Johnson den 20. mars beordret alle restauranter, puber og teatre til å stenge på dagen, hadde noen allerede tatt saken i egne hender. 16. mars gikk Society of London Theatre (SOLT) ut med nyheten om at de stengte ned hovedstadens teaterdistrikt West End. Foreningen UK Theatre kom samtidig med meldingen om at de stengte sine 300 teatre landet over. Når det nå blir forbudt for alle scener i Storbritannia å drifte som normalt vil dette ha en dramatisk innvirkning på landets rundt 1300 teatre.

I Norge var man tidlig ute: den 11. mars avlyste Nationaltheatret og Det Norske Teatret alle sine forestillinger ut uken i samråd med Folkehelseinstituttet. Dagen etter la regjeringen frem sine restriksjoner, som blant annet betød at alle landets teatre ble stengt på ubestemt tid. Samme dag stengte også Broadway i New York dørene for publikum. I England gikk livet derimot sin vante gang, til tross for at åtte briter til da hadde mistet livet som følge av koronaviruset. Det skulle ta ytterligere noen dager før også Storbritannia begynte å stramme inn regelverket.

I forkant av pressekonferansen der Johnson beordret nedstengningen av alle landets teatre – en avgjørelse han selv kalte «hjerteskjærende» – hadde både jurister og interesseorganisasjoner kritisert regjeringen for ikke å gå hardt nok ut. Johnson hadde i første omgang kun kommet med en «sterk anbefaling» om ikke å besøke kinoer, teatre eller utesteder, og ifølge The Stage reagerte flere på hvordan denne uklare formuleringen i verste fall kunne føre til tap av forsikringspenger og mulig kompensasjon hvis teatrene selv valgte å stenge før det ble pålagt ved lov.

I går, den 20. mars gikk derfor Johnson ut og gjorde det klart at alle Storbritannias teatre måtte stenge på dagen. Som en naturlig følge av dette stupte forhåndssalget av billetter med 92 prosent, og flere engelske teatre strever nå med å holde seg flytende. Publikum blir bedt om å ikke søke om refusjon for kansellerte forestillinger, men heller donere billettprisen og i noen tilfeller folkefinansiere fremtidige oppsetninger. Flere teatre i London er ikke statlig finansiert og er derfor avhengige av donorer.

Frilanserne

Johnsons regjering har senere blitt kritisert for at deres økonomiske krisepakke til arbeidslivet ikke omfatter frilansere i stor nok grad. Der arbeidere i fast jobb vil få 80 prosent av lønna dekket av staten hvis ikke arbeidsgiver kan betale, blir frilansere heller bedt om å søke Universal Credit, noe som i praksis betyr at de vil gå på sykelønn i månedene som kommer. Krisepakken ble presentert 20. mars, og selv om fagforeningene Equity og BECTU (Broadcasting, Entertainment, Communications and Theatre Union) har lagt press på den britiske regjeringen er det fremdeles usikkert om det vil komme tillegg ment å omfatte freelancearbeidere og andre i kreative sektorer.

Strømming

Da det først ble kjent at teatrene i Storbritannia stengte ned dukket det raskt opp en mengde alternativer til de kansellerte liveforestillingene. Kritikere og dramatikere anbefalte teaterstykker i bokform, mens flere engelske skuespillere gikk sammen om å fremføre korte tekster på digitale plattformer. Papatango Theatre Company, som arbeider med å oppdage nye dramatikere, har satt til side 2000 pund og betaler nå for fem minutter lange nyskrevne monologer som skal filmes og distribueres gratis på nettet. National Theatre er allerede kjent for å kringkaste forestillinger til kinoer rundt om i verden, gjennom sitt mangeårige initiative National Theatre Live, og teaterledelsen vurderer nå å stille sitt imponerende filmarkiv til rådighet for publikum slik at tidligere suksessforestillinger kan bli gjort tilgjengelig for strømming.

Avgjørelsen om å stenge ned skal ifølge regjeringen bli vurdert månedlig, hvilket betyr at Englands teatre tidligst vil kunne åpne dørene igjen i slutten av april. Michael Billington, Storbritannias kanskje mest fremtredende teaterkritiker, skrev en kommentar i The Guardian 19. mars der han sørget over tapet av det sosiale miljøet rundt teateret, og løftet frem teatermediets evne til å «omorganisere vår bevissthet». Billington, som har vært anmelder for Guardian siden 1971, håpet innstendig at nedstengningen ikke ville vare så altfor lenge: «Dette er den kunstformen som får oss til å føle oss akutt menneskelige. Vi kommer til å trenge den mer enn noen gang.» (Publisert 21.03.2020).