BEWARE OF PITY!

Simon McBurney er en av Storbritannias mest anerkjente frie scenekunstnere. Tidlig på 80-tallet studerte han ved Ecole Jacques Leqoc i Paris. Da

han ble uteksaminert i 1983, startet han sammen med noen av sine studiekamerater Théâtre de Complicite (senere bare Complicite) som siden har vært en svært viktig gruppe i det britiske teatermiljøet. I Complicites arbeider står som oftest devising og ensemblearbeid sentralt, men det er allikevel aldri noen tvil om at McBurney er gruppens ubestridte leder. Gjennom årene har folk kommet og gått, mens McBurney står igjen som selve stammen i kompaniet. Ser man på oversikter over Complicites produksjoner, er det også tydelig at ikke-dramatiske litterære kilder ofte er et viktig inspirasjonsgrunnlag. Tidlige produksjoner inkluderer The Street of Crocodiles (1992) basert på noveller av og livet til den polske forfatteren Bruno Schulz og Foe basert på J. M. Coetzes roman med samme navn. Kompaniets kanskje mest kjente og omtalte produksjon er The Master and Margarita etter Mikhail Bulgakovs roman, regissert av McBurney og produsert sammen med Festival d’Avignon, der den ble spilt i Cour d’Honneur i 2012. Selv har jeg sett én produksjon av Complicite tidligere: The Encounter på the Barbican i 2016. I et maraton av et enmannsshow sto McBurney alene på scenen i over to timer mens han gjenfortalte historien til den amerikanske fotografen Loren McIntyre som gikk seg vill i Amazonas, og levde blant lokalbefolkningen der. Forestillingen var mye omtalt i Storbritannia i fjor, og turnerer i år over hele verden.

Alt dette tatt i betraktning er det kanskje ikke så overraskende at det nettopp er en roman som er utgangspunktet når Simon McBurney nå regisserer ensemblet på Schaubühne Berlin. Ungeduld des Herzens (engelsk tittel: Beware of Pity) av den østerrikske forfatteren Stefan Zweig ble utgitt i 1939. På dette tidspunktet levde Zweig i eksil i England for å unnslippe Hitlers regime i Tyskland og Østerrike. Han flyktet senere videre til Brasil der han på grunn av en dyp depresjon over krigen og hvordan verden utviklet seg, begikk selvmord i 1942. Ungeduld des Herzens er på mange måter Zweigs utforskning av hva medlidenhet er. Handlingen er lagt til de siste månedene før første verdenskrigs utbrudd, og leserens visshet om de ekstreme nedslaktningene i skyttergravene som skal komme danner dermed et slags bakteppe. Vi møter den unge Løytnant Hofmiller som er utstasjonert i en småby i Ungarn. På et ball hos den rike Herr von Kekesfalva begår Hofmiller en tabbe: Han vet ikke at datteren i huset, Edith, er lam fra livet og ned og spør om hun vil danse med ham. Hun bryter ut i gråt, og Hofmiller flykter fra ballet. For å gjøre opp for seg, sender han henne neste dag en bukett roser, og snart besøker han Edith, hennes kusine Illona og Herr von Kekesfalva hver dag. Det han ikke oppdager, er at Edith blir mer og mer forelsket i ham. I stedet gjør han flere dumheter fordi han synes synd på henne: Han forteller henne om en ny kur som kanskje vil gjøre henne frisk (det viser seg senere at den ikke vil fungere), og han lar henne kysse ham en kveld hun er lei seg. Når han endelig forstår sammenhengen, blir Hofmiller desperat. Han ser det som umulig å gifte seg med en lam jente og flykter fra stedet. Hans dårlige samvittighet tvinger ham senere til å returnere, men da er det for sent: Edith har tatt sitt eget liv ved å kaste seg ned fra et tårn.

I McBurneys oppsetting fortelles hele denne historien i detalj. Det er i grunn både overraskende og imponerende hvor mye av romanens handling som er beholdt i den cirka to timer lange forestillingen. Det er imidlertid ikke snakk om en straight dramatisering av romanen. I stedet gjøres det ingen hemmelighet av at det nettopp er en roman som her iscenesettes. Det hele begynner med at en skuespiller forteller litt om Zweig, før han begynner å lese fra begynnelsen av romanen. Både den fysiske boka og teksten i den er altså i høyeste grad eksplisitt til stede på scenen. Dette fortsetter gjennom forestillingen. Skuespillerne ofte sitter plassert rundt små bord eller notestativer på scenen og leser fra romanen i mikrofoner. Dermed er kommenterende fortellerstemmer til stede gjennom hele forestillingen, selv når skuespillerne etter hvert får roller og begynner å spille ut små scener. To skuespillere spiller hele tiden Løytnant Hofmiller – én da han er ung og handlingen utspiller seg, én når han er eldre, som gjenforteller det hele. De andre spiller Edith, Illona, Herr von Kekesfalva, Ediths doktor, Condor, og en rekke mindre roller. Selv når rollene er fordelt på denne måten, er det sjeldent at en dialog utspilles uforstyrret, fordi andre skuespillere ofte kommer inn med små prosakommentarer som fungerer nærmest som sceneanvisninger eller indre monologer. Et annet grep er at en skuespiller ofte leser en rolles replikker i en mikrofon mens en annen skuespiller er til stede fysisk som rollen i scenen. Dette skjer særlig ofte i framstillingen av Edith og bidrar til å gjøre henne annerledes enn de andre figurene vi møter. Skuespillerne viser svært god timing, og teksten flyter lett fra den ene til den andre. Det er nærmest umulig å trekke fram enkeltprestasjoner, fordi det som her er viktig, er hvordan skuespillerne sammen formidler historien til oss. Ingen er på noe tidspunkt alene om noe, men snarere fungerer de som et velsmurt fortellingsmaskineri. Her ser vi dermed i praksis hvor viktig ensemblearbeid er for McBurney. 

Scenerommet er enkelt oppbygd og bidrar med små grep til formidlingen av fortellingen. Bare det aller nødvendigste for å få fram handlingen, er til stede. Et bord kan skyves raskt inn og ut på skinner og fungerer både som middagsbord hos Kekesfalva, bord på den lokale vinstuen og som Ediths yndlingsposisjon i toppen av et tårn på Kekesfalvas gods. Stoler bæres inn og ut ved behov. Bak på scenen er det et slags glassbur som ved å skyves fram og tilbake blant annet fungerer som tog i flere scener der karakterene reiser mellom den lille landsbyen og Wien. På bakveggen projiseres det flere bilder og filmsnutter. Noen stillbilder, som en fullmåne, bidrar til å skape miljøet handlingen foregår i. Andre, som nervøse hender som åpner et brev, sier mer om karakterenes indre liv. Dette scenerommet, i kombinasjon med den flittige bruken av fortellerstemmer, gjør det mulig å fortelle en relativt lang og innviklet handling svært effektivt. 

Ved så effektivt å oversette romanens dramaturgi til scenen, oppnår McBurney ikke bare å formidle romanens handling, men også dens tankegods til oss i publikum. Ofte er utfordringen med å framstille en roman scenisk at man gjennom dramatisk dialog har færre muligheter til å formidle tankestrømmer og filosofiske betraktninger. I romanen Ungeduld des Herzens er det naturligvis ikke bare kjærlighetshistorien Løytnant Hofmiller roter seg opp i, som er viktig, men hvordan denne historien utforsker fenomener som medlidenhet og samvittighet med grusomhetene fra både første og andre verdenskrig sterkt til stede. McBurney makter å overføre denne diskusjonen til scenen. Gjennom hele forestillingen gnager den engelske tittelen meg i hodet: Beware of Pity! På en måte er dette veldig Brechtsk: Jeg ser ikke bare hva karakterene gjør, men tenker over handlingenes konsekvenser og hva som kunne vært gjort annerledes. Samtidig er det viktig å understreke at forestillingen også griper meg sterkt følelsesmessig. Både jeg og damen ved siden av meg på raden gisper flere ganger av hvor skuffende Hofmiller er i sin opptreden overfor Edith. 

Forestillingen avsluttes med at Hofmiller drar for å kjempe ved fronten i første verdenskrig. Han er sterkt berørt av sin rolle i Ediths død, og som han sier: Han frykter ikke lenger sin egen død. Allikevel dør han ikke i krigen. I forestillingens siste bilde står Hofmiller i glassburet bak på scenen mens en rekke bilder flasher over veggen bak ham. Det går så fort at det er vanskelig å se hvert enkelt bilde, men det ser ut til å være en slags kavalkade over lidelse i det 20. århundre. Det eneste bildet som går an å se tydelig, er det siste: en overfylt flyktningebåt på Middelhavet. Dermed trekker McBurney spørsmålene fra Zweigs roman helt inn i vår egen tid. Disse spørsmålene om medlidenhet og samvittighet fra en bok utgitt i det skjebnetunge året 1939 føles ubehagelig nære og relevante i 2017.