Det som ikke snakkes om

Vi er i Finnmark, en gang på 1900-tallet. Året er ubestemt: «kanske 1930, kanske ännu tidigare, kanske 1950, kanske till

Internerad

Av Kathrine Nedrejord

Svensk overs.: Svante Aulis Löwenborg

Regi: Anna Forsell

Musikk: Torgeri Vassvik

Kostyme: Ramona Salo Myrseth

Lys, dramaturgi: Svante Aulis Löwenborg

Film: Per Buhre

Cinnober Teater, Gøteborg

Strømmes 23., 24. og 25.april,kl. 19.00- 23.59. Varighet: 70 minutter.

Lørdag 25. april kl. 13.00, kunstnersamtale. Mer informasjon: https://www.cinnoberteater.com/och

och med senare». På scenen er seks aktører: fem skuespillere i hvite skjorter, og musiker Torgeir Vassvik, som fremkaller en lyd med lett overjordiske toner fra et tynt blåseinstrument. Teksten med tidsplasseringen vises på en skjerm like over scenen, ledpunkter i blått på svart bakgrunn. At den både er spesifikk og langt utstrakt i tid, understreker hardt, men vennlig, hvor lenge ordningen med internatskoler varte. Avstanden i tid er kortere enn vi helt klarer å forstå, nærmere enn det er behagelig.

Selve forestillingen, derimot, må jeg anmelde fra avstand: Cinnober Teater i Gøteborg og den planlagte nypremieren på Kathrine Nedrejords Internerad er korona-rammet, som så mange andre. Uten mulighet for å invitere publikum inn, har de valgt å filme forestillingen for så å legge ut en versjon på YouTube og Vimeo, som kan strømmes fritt tre kvelder denne uken. Premieren var 23. april, og den strømmes i tillegg 24. og 25. april. Oversettelsen til svensk er gjort av Svante Aulis Löwenborg, som også har gjort lys, dramaturgi og er produsent for forestillingen, mens Anna Forsell har regi.

Med vitnesbyrd som utgangspunkt

I Gøteborg er egentlig målgruppen svensk, og programteksten er tydelig tilpasset at dette er et publikum uten særlig stor kunnskap til hvordan fornorskingen foregikk på norsk side av grensen. Samtidig kunne den like godt vært adressert slik til et norsk publikum – for heller ikke her på berget vet den jevne nordmann noe særlig om verken omfang eller utstrekning av fornorskingen, hvor mange barn som gikk gjennom internatskoleordningene, eller hvordan de opplevde det. Skolen var en hoveddel av fornorskingen, bygdeskoler ble nedlagt, og barn ble sendt til sentraliserte internatskoler, hvor samiske og kvenske barn ble nektet å snakke morsmålet sitt. De fikk et hardt møte med den norske skolevirkeligheten og lærere som ofte kom sørfra, mens mange av barna ikke kunne norsk i det hele tatt. Det sier seg selv at det ligger mange traumer i denne historien.

Nedrejords manus tar utgangspunkt i vitnesbyrd fra de som har opplevd norsk assimileringspolitikk på kroppen, og det gir oss fem stemmer: Tre barn, en mor, og en lærer som kom fra sør for å undervise. Stemmene deres flettes inn i hverandre, fem historier som fortelles parallelt i en polyfoni som utspiller seg gjennom et skoleår. Det får frem ulike perspektiver, minner og opplevelser av det som ellers er snakket så lite om.

Poetisk flyt

Temaet er tungt, men i de polyfone fortellingene er ikke Internerad en forestilling som slår deg ned med all ulykken. Teksten har en poetisk drivkraft som er godt ivaretatt i svensk oversettelse, og som gjør at jeg som tilskuer orker å følge dem, orker å bli med og være vitne til det de forteller. Skuespillerne på scenen, Morgana Hyvönen, Mira Andersson, Helena Jansson, Sandro Khafor, og Björn Sällqvist, har i fremførelsen klart å la denne poesien leve; replikkene flyter mellom dem, fra side til side i det hvite scenerommet, hvor de kun har seg selv og musikken som holdepunkter.

Kostymene, designet av Ramona Salo Myrseth, er forseggjorte samtidig som de er enkle. Barnas kostymer har elementer inspirert av kofta uten å være utpreget samiske, og blir en subtil markør av etnisk identitet. Læreren har på seg en drakt med skjørt og jakke som synes å plassere henne et sted tidlig på 1900-tallet, og moren har en blå kjole med et forkle knyttet rundt livet. De hvite skjortene som de har på under, og som blir på forskjellige tidspunkt synlige underveis i forestillingen, er brodert med noen av de setningene de gjentar ofte: han som forsikrer sin eadni, sin mamma, om at han kan veien over fjellet til skolen, for eksempel.

Slik markerer kostymene de ulike skuespillerne som forskjellige karakterer, samtidig som de forblir markører, representanter for noe større og annet enn seg selv, noen få av mange historier som kunne vært fortalt. (Tankene mine går til noen av historiene jeg selv har lest, i det store Samisk Skolehistorie-verket, hvor fire redaktører over en tiårsperiode har gjort et svært viktig dokumentarisk arbeid for å samle slike historier over hele det samiske området på norsk side – og selv dette er bare en brøkdel av alle menneskeskjebnene.)

Livet internert

Handlingen begynner ved at barna reiser hjemmefra; en av dem vil ikke, og roper stadig på sin pappa om at han må bli med. En annen forsikrer sin eadni, sin mamma, om at han kan veien over fjellet. Læreren reiser opp til det eksotiske nord full av eventyrlyst, men møter etter hvert en vegg av vanskeligheter både med språk og mørketid. Moren som har sendt barnet sitt avgårde koker stadig en potet for mye til middag, og sender mange blikk ut av vinduet i et uoppfylt håp om at han skal komme tilbake.

På internatskolen kjenner barna både ensomhet, lengsel og mobbing. Han som er litt halt i foten kalles krøpling. Ordet «lappjävel» fester seg hos minst en av dem. Flere av barna som ikke forstår norsk blir slått, særlig over fingrene. Det er vanskelig å skrive med blå og gule fingre, sier en av dem. Og til jul, når de endelig får dra hjem, er ingenting helt som før. Men ingenting blir helt sagt rett ut; det er bruddstykker, noe som kommer mellom ordene oftere enn rett ut. Det gjelder også andre typer vold og overgrep, alt det som er fortiet, men som likevel gjennom teksten og interaksjonen på scenen er vanskelig å misforstå. Slik tittelen henspiller på, er de ikke bare på internatskole: de er internert.

Lydbildet fra Vassvik – i en sjanger programmet beskriver som progressiv samisk joik – fyller ut mellom scenene, men gir også dybde og driv underveis. Når jentebarnet savner pappaen sin og joiker for å være nærmere ham, joiker også Vassvik med henne, og hun svarer ham med stemmen sin.

Sterkt manus, svakere regi

Selv om manuset er sterkt og skuespillerne har flyt og poetisk rytme i fremførelsen av denne, virker motivasjonen for bevegelsene på scenen mindre tydelige. Det er ikke bare skjermavstanden som er skyld i dette: Noen av grepene – som når de beveger seg med sakte håndbevegelser i sirkel rundt på scenen, eller tre av skuespillerne synker sammen med ryggen mot hverandre, og reiser seg opp synkront med hjelp av hverandres vekt – virker hentet rett ut fra en teatersportøvelse, uten at det har fått en scenisk dybde eller motivasjon hos skuespillerne. Bevegelsene er nok ment å skape variasjon fra de ellers rette linjene i den hvite boksen, men regien har ikke klart å gi det den dybden som trengs.

Internerad gir liv til historier som kjennes aktuelle og til tider blir gripende, men som er bedre egnet for et teaterrom enn til å oppleves på en skjerm. Forestillingen hadde fortjent et større publikum som kunne oppleve den i salen, sammen, og slik bli et utgangspunkt for den typen samtaler i etterkant som gjør seg bedre ansikt til ansikt enn gjennom det digitale.

(Publisert 24.04.2020)