Gjerne mer feil!

Scenekunsten er inne i en omveltende tid. Mange tenker at løsningen er å spille på lag med den ekstrem-digitaliserte

Slaget om Bakgaarden

Regi og produsent: Vilde Johannessen
Kunstnerisk sidekick og produsent: Julia Küster
Manus: Vilde Johannessen, Julia Küster, Patrik Stenseth, Amanda Hedvig Strand, Jonas Sandvik og Sebastian Myers
Komponister: Amalie Sofie Ibsen Jensen, Patrick Hilmar Ingvaldsen og Lars Andreassen

Skuespillere:
Kong Durian den Grimme: Patrik Stenseth
Hoffnarr Frigg: Julia Küster
Lakei Burrito: Amanda Hedvig Strand
Undersått Balle Frans: Jonas Sandvik
Plakatfoto og design: Eilif Fjeld Teisbo
Bookingansvarlig: Sebastian Myers

Premiere 27. april i bakgården til Skedsmogata 15C.

Forestillingen spiller på Sentralen i Oslo hver lørdag i juli kl. 11:00 og kl. 14:00, og flyttes innendørs ved dårlig vær.

hverdagen, og leverer rørende, men ofte famlende produksjoner for skjerm. Andre tar helt andre grep. Da arrangørene bak Teaterfestivalen i Fjaler skjønte at de opprinnelige planene de hadde for høstens festival ikke lot seg realisere, bestemte de seg for heller å vise forestillinger man kan oppleve på smittevernvennlig avstand: ute på fjorden, over et gjerde, gjennom et vindu eller i en park. Teaterfestivalen annonserte omleggingen slik: «Vi kan love at vi ikkje satsar ‘live on facebook’, men i levande live, der teatret høyrer til».

Slik tenker også Feil Teater. På få uker har de utviklet et konsept som gjør det mulig for Oslos befolkning – voksne og barn – å få sett levende teater også i korona-isolasjon. I klassisk gjøglertrupp-stil reiser de nå på tokt rundt til steder der folk samles, ut i det åpne rommet, på torg og gater. Men her er torgene byttet ut med Oslos bakgårder og bygårdsrom. Ideen er, som de selv sier, «back to the roots»: «Det er sånn teater ble spilt før man trakk inn i de store amfiene. Da var det hatten på gata, og det man fikk i hatten var det man hadde å leve for.»

Eller det som kommer inn på vipps, da. Verdt å nevne er også Sarpsborg rørleggerbedrift som, sjarmerende nok, er oppgitt som eneste sponsor – og forhåpentligvis også har bidratt litt til kalaset?

Hisser opp stemninga

Jeg vet ikke om det er digital-fatiguen som preger meg. Men etter å ha overvært premieren på Feil Teaters Det Historiske Slaget om Bakgaarden i silregn i en bakgård på Kampen, tar jeg meg i å håpe at slike ny(gaml)e liveformer blir en trend. Det kjennes så friskt! Kan koronakrisa føre til en re-reteatralisering? Eller kanskje en revitalisering av spel-sjangeren?

Handlinga i Det Historiske Slaget om Bakgaarden er enkel, men effektiv: Det har kommet en ny konge til byen. Kong Durian den Grimme lover alle som hyller ham som sin nye konge å få oppgradert bygården etter eget ønske. Fikse et stort basseng i bakgården? Sette opp klatrevegg? No prob!

Men det viser seg tidlig at kongen har en ond plan bak sin mesénvirksomhet. Egentlig vil han kaste alle ut av leilighetene sine, rive bygårdene og bygge et gedigent palass til seg selv. Heldigvis dukker den snarrådige jenta Frigg opp og utfordrer ham til duell, og tilskuerne oppe fra balkongene og i vinduene oppfordres til å bli med på å løse situasjonen. På siden står Durians to lakeier og hisser opp stemninga.

Outrert

Omringet av typiske mursteinbygårdsbygg, et blomstrende magnolia-tre, slitne sykkelskur og ei lita lekestue blir vi vitne til en dramatisk kamp mellom Frigg og kongen og hans lakeier. Kostymene, løsbartene og sminken er outrert som i ei Robert Wilson-forestilling (de har fått låne kostymer av Riksteatret og Nationaltheatret), karakterene er fargerike som i Commedia dell’ arte. I tråd med smittevernreglene foregår scenekampene med to meters mellomrom mellom utøverne – noe som gir et stilig kung fu-preg til det hele.

Tempoet er høyt, konfliktene er mange og replikkene smeller mellom veggene. Det oppleves litt tegnefilm-hektisk, men denne typen spilleplass krever gjerne høy energi og store geberder. Høyttalerne på den regntunge premieren er pakket inn i plastposer, og herfra strømmer grandios eventyr-filmmusikk som understreker dramatikken. Selv om de 30 minuttene er tettpakka med tekst, understrekes alt av en sterk fysisk spillestil som gjør konfliktene tydelige og underholdningsverdien høy. Det betydelige fokuset på underholdningsaspektet stiller forestillinga slik fint inn i den norske utespel-tradisjonen.

Men jeg savner at de utnytter spillplassen mer. Hadde det ikke vært mulig også å bruke høyden – klatre opp på balkonger og i trær og på taket av sykkelskur, for en enda mer stedsspesifikk opplevelse?

Politisk og luftig

Det Historiske Slaget om Bakgaarden shopper fritt fra teaterhistorien i sitt uttrykk, og det er noe befriende og lekent over det hele. Feil Teater kjenner sine referanser, men de tar dem ikke for alvorlig. Kan hende kan den korte prøveperioden ha noe med det lekne uttrykket å gjøre: Kun to uker har det tatt å utvikle både manus, kostymer, sanger og rollefigurer. Og de skiftende scenerommene gjør at regien må være luftig.

Forestillinga har, som alt godt politisk teater, vokst ut av situasjonen vi befinner oss i her-og-nå. Her er rollefigurer som føler seg isolerte inni sitt eget hus, onde maktpersoner som skal bekjempes, kjønnsidentitet som skal utforskes. Men de politiske temaene er behandlet med harelabb. Og løsningen på konfliktene er kanskje litt for mye preget av magi, og litt for lite opptatt av publikums virkelige meninger om problemstillingene til at de virkelig berører.

Feil teater selger inn forestillinga som interaktivt teater, men det er mest en form for skinn-interaktivitet de utviser på premieren. De lar ikke publikums bidrag bli viktige for fortellinga, annet enn som stemningsskapning (hoiing på kommando og lignende). Dette gjør at fortelling og budskap oppleves litt for satt og spikret på premieren. Kan hende skyldes det premierenerver, for jeg fornemmer at truppen er lekne og trente nok til å klare å spille videre på de faktiske forslagene som kommer fra publikum.

Avansert interaktivitet er det altså ikke. Men for all del – det har en funksjon å få lov til å hoie ut i bakgården, å bue mot onde makthavere, og le seg skakk sammen med naboene sine! Iallfall nå når de fleste av oss sitter isolerte og trykker på en skjerm hele dagen. Helt i tråd med de tradisjonelle gjøglernes funksjon, altså.

Lecoq-tradisjon

Aktørene i Feil teater er alle klekket ut av Skuespillerutdanningen ved HINT, en utdanning med fokus på Jacques Lecoq-tradisjonen. Siden kompaniet ble etablert i 2015 har de produsert en rekke forestillinger med stor bredde i tema. De har også god erfaring med å spille for et ungt publikum, og har turnert over hele landet med sine DKS-forestillinger.

Én av grunnene til at gruppa valgte navnet «Feil Teater» er Lecoq-sitatet «En stor feil er en katastrofe, en liten feil er essensielt for forbedring. Uten feil er det ingen bevegelse», omskrevet til mottoet «man må tørre å gjøre feil for å få ting rett». Det gjenspeiles i det fine upolerte uttrykket som preger Det Historiske Slaget om Bakgaarden.

Etter hvert vil nok skuespillerne ta risikoen med også å gjøre «feil» i interaksjonen med publikum, og hele uttrykket vil sannsynligvis oppleves enda mer levende. Og kanskje vil også de politiske stikkene treffe bedre?

Men all ære til de som på tross av korona-hindringene for scenekunsten får kreativiteten til å blomstre hva det gjelder levende publikumsmøter! Og man kan ikke få for mye oppsøkende, høykvalitets lavterskelteater for barn – også utenfor gymsalene. (Publisert 29.04.2020).