Klinisk, romantisk og forvirrende

Kulturhuset Stadsteatern i Stockholm var godt i gang med prøvene på sin teaterversjon av Michel Houellebecqs roman Serotonin da Korona-

Seretonin

Av Michel Houellebecq, oversettelse: Sara Gordan, dramatisering: Lukas Svensson, regi: Linus Tunström, scenografi: Carouschka Streijffert, kostyme og maske: Patricia Svaiger, Lys: Tobias Hagström-Ståhl, video:Andreas Skärberg, musikalsk ansvarlig: Rikard Borggård. Medvirkende: Sven Ahlström. Digital premiere på Stockholms Stadsteater 12. april 2020.

epidemien brått skulle gjøre det umulig å ha vanlig premiere med publikum tilstede i teaterrommet. Premieren ble utsatt, det ble bestemt at den skulle legges til Stadsteaterns nyopprettede digitale scene Play, og teatret har markert sin «første digitale premiere» med brask og bram! Dessverre har spagat-tilstanden mellom både å tilrettelegge for publikum til stede i salen og for folk som ser på skjerm skapt en noe forvirrende opplevelse.

Men regissør Linus Tunström kan sinHouellebecq. I 2018 satte han opp Underkastelse. Også da på Kulturhuset Stadsteatern, og også da som en monolog (den gang med Gerhard Hoberstorfer i fortellerrollen). I sin tolkning av Serotonin, som blir omtalt som Houellebecqs første store kjærlighetsroman, har Tunström valgt å fokusere på nettopp kjærlighetslengselen hos hovedpersonen, noe mindre på romanens politiske budskap. Siden disse to delene er intrikat viklet sammen i romanen, blir noe av fortellingens klangbunn begrenset i overføringen til scenen. Men monologforestillinga byr på rørende øyeblikk likevel.

Mening og angst

Hovedpersonen i Serotonin, Florent-Claude Labrouste (46), er en depressiv, kjederøykende agronom som arbeider i den statlige landbruksadministrasjonen. Legen har gitt ham et antidepressiv som ikke hjelper ham nevneverdig, men som iallfall hindrer ham fra å ta livet sitt – inntil videre.

Etter å ha rømt fra sitt mistrøstige forhold til en ung, japansk og promiskuøs kvinne, legger han ut på en eksistensiell reise. Først er hans eneste mål å finne et hotellrom der det er mulig å røyke. Snart begynner han å minnes og oppsøke tidligere kjærester og bosteder, i håp om å få kjenne sammenheng og mening i tilværelsen. Og, må han innrømme overfor seg selv: Kanskje er ikke målet med turen bare å minnes gamle dager, kanskje er «den også rettet mot en mulig framtid». Denne erkjennelsen gir ham mer enn bare et snev av angst.

Iscenesettelse

Kulturhuset Stadsteaterns husregissør Tunström og dramatiker Lucas Svensson har latt Florent-Claudes subjektive fortelling omskrives til scenisk monolog, på scenen framført av Sven Ahlström.

Fabelen/skjelettet i historien er så godt som beholdt. Men mange av Florent-Claudes nyanserte og ofte overraskende beveggrunner for sine handlinger er skrelt bort på veien. Når også stedsbeskrivelsene er kuttet vekk har fortellinga blitt mer flytende – det blir vanskeligere for publikum å orientere seg. Og skildringen av flere av romanens bifigurer er klynget sammen i adskilte episoder i manus. Slik får man som tilskuer ikke bygget opp noe forhold til de forskjellige personene, og det blir vanskelig å få tak på hvorfor alle er viktige i hovedpersonens liv. Men – som Florent-Claude selv sier: «la oss komme tilbake til temaet som er meg, ikke fordi det er spesielt interessant, men det er det som er temaet».

Impotent

Som en hvilken som helst houellebecqsk hovedperson drar Ahlström stadig sigaretter opp fra jakkelommen. Mer utypisk er det at han aldri tenner dem, han bare holder dem tankefullt opp mot ansiktet – noe som understreker det kliniske ved denne oppsetninga: Teksten er renskåret, Ahlströms spill er lenge kontrollert og tilkneppet, fargebruken i scenografi og kostymer er diskret og gir inntrykk av noe disig. Den utente sigaretten blir også et bilde på Florent-Claudes impotens som følge av medisineringen, og hans etter eget sigende, manglende evne til å la seg begeistre av livet.

Men jeg stusser over den litt kitschy visuelle framtoningen Florent-Claude har fått på scenen: Han har vannkjemmet hår, spisse sko og skinnjakke. Dette forbinder jeg snarere med Kaurismäki-inspirerte, harry-jålete filmkarakterer enn inntrykket jeg har fra boka av en rollefigur som ikke har noe til overs for posering og jåleri, men som snarere ønsker å gå under radaren. Dette forstyrrer noe.

Sprutorgasmer

Da er scenografien, signert Carousckha Streijffert, fiffigere: På scenen er det bygd en spiralformet konstruksjon av sponplater, som fungerer som en slags catwalk for hovedpersonen. Konstruksjonen skal uttalt minne om et kvinnelig kjønnsorgan. Som bilde er spiralformen sterk – den kan vise hvordan hovedpersonen virvles inn og suges ned i sitt eget verdensbilde. Som installasjon funker den svakere – den blir litt for ofte en slags brygge Ahlström vandrer formålsløst rundt hit og dit på, han kan når som helst komme seg ut av den og vandrer like gjerne rundt nede på gulvet. At han så tilforlatelig kan forlate spiralen gjør at den mister noe av sin symbolske tyngde.

Men det er artig at «klitorisen» i kontstruksjonen er opphøyd og formet i metall. Materialvalget er talende, og når fortelleren blir overrumplet av plutselige «sprutorgasmer» fra scenografien blir det en sprek scenisk motstand til hans kontrollerte og ofte misogyne enetale.

Nullpunkt

Scenekonstruksjonens spiralform står videre godt til fortellingens dramaturgi, der begivenhetene vrir seg inn mot et slags smertefullt nullpunkt for fortelleren. Lenge ser de også ut til å vri seg gjennom handlekraft og energi, mot lyset, mot livslyst.

Det som kanskje skiller Serotonin fra Michel Houellebecqs tidligere romaner, er at den velkjente kynismen og selvforakten hos hovedpersonen er avløst av en denne gangen klokkeklar romantisk tone: En sår og rørende tro på kjærligheten som frelsende kraft. Og at den viser «den första Houellebecqske romanhjälten som tycks vara kapabel att stanna upp, att se sin olycka i vitögat och försöka förstå var den kommer ifrån» som kritiker og forfatter Sinziana Ravini skriver i teaterprogrammet.

Dette er godt bevart i forestillinga. Ahlström lar sin hovedfigur gå fra tilkneppet og tilsynelatende kynisk, til sårt bitter og åpent kjærlighetslengtende – til slutt også mot en Gud?

Men romanens kritikk av det nyliberale samfunnet blir her gjort nesten til en anekdote, slik jeg ser det. Houellebecqs link mellom hvordan kortsiktig nytelse for en selv kan bety lidelse for mange på sikt, mistes på veien. Dramatiseringer av romaner handler jo om å gjøre noen valg. Jeg synes bare denne utelatelsen ikke yter materialet rettferdighet.

Blikk rettet på hvem?

Ahlströms spill er som nevnt først kjølig, presist og kontrollert – som for å vise hvordan Florent-Claude preges av antidepressivaen han går på. Teksten oppleves i store deler av forestillinga som mer lest enn levende. Men så er dette også en krevende form. Denne formen for digital teaterpremiere betyr jo at Ahlström spiller for et slags enveisspeil – for oss som sitter bak skjermene – og som ikke lar ham merke reaksjonene våre.

Samtidig er publikumshenvendelsen av en merkelig ambivalent art. Tunström, som er vant med å regissere for tv og film, har ikke grepet sjansen til å utnytte det digitale eller filmatiske formatet. Det virker som om Ahlström er instruert for at forestillinga etter hvert også skal åpnes for publikum. Han retter hele tiden blikket mot de tre omsluttende publikumsbenkene, mens kameraene vekselvis følger bevegelsene og zoomer inn på ansiktet hans. Riktignok ser han innimellom rett inn i kamera, men stort sett er det det innbilte publikummet i salen han henvender seg til. Ofte veksler han til og med mellom å henvende seg mellom disse to, like tenktepublikumsgruppene flere ganger i samme tagning/setning. Dette gir et virrete preg. Det er ikke lagt skjul på at Ahlström ikke har noen virkelige tilskuere tilstede i rommet, men likevel slipper han blikkontakten med kamera/meg for heller å henvende seg til disse forestilte publikummerne. Da oppleves det som at jeg som faktisk er tilskuer hele tiden blir kastet ut av muligheten for identifikasjon med fortelleren. Og det har nok ikke vært en tilsiktet effekt. Slik blir det lett å miste engasjementet.

Når det er sagt understreker den febrile publikumshenvendelsen og de tomme seteradene hovedpersonens blottlagte og isolerte tilværelse. Og jeg må ta både regissør og skuespiller i forsvar – de hadde ikke lang tid å omstille seg til et nytt format. Men om Tunström hadde bestemt seg for enten å tilrettelegge for skjerm eller for sal tror jeg den filmede versjonen ville engasjert mer.

For Sven Ahlström har et strålende, gjennomborende blikk som nok kunne gjort sterkere inntrykk i en mer rendyrket form. Han er skikkelig god når han skildrer Florent-Claude Labroustes såre håp om menneskelig kontakt, om kjærlighet og vennskap, og hvordan han smertes av «tyngden av livet».

Og i den hjerteskjærende sluttscenen har han konstant blikket rettet direkte i kamera. Da blir jeg berørt – både av hovedpersonens smertefulle klarhet og den endelige klarheten ved publikumshenvendelsen. (Publisert 14.04.2020).