Leder: Kunst og konflikt

Facts and Legends about the Material Culture of the Actor, av Eugenio Barba og NicolaSavarese, er en«eksplosjon av sanselig, antropologisk nysgjerrighet», skriver Ole Johan Skjelbred (anmeldelse, s. 19). Det har tatt forfatter-ne 20 år å ferdigstille utgivelsen, som ikke (bare) er en teater-encyklopedi, men et raritetskabinett, stappfullt av bilder, fakta, myter og anekdoter.

Nysgjerrig på utgivelsen og teateranropologien traff Frank Raddatz Eugenio Barba til et intervju i august i fjor (s. 4). Det ble til en samtale som naturligvis handler om faglighet, men Eugenio Barbas liv er et stykke teaterhistorie i seg selv. I intervjuet kommer han stadig tilbake til at hans identi- tet som innvandrer har vært retningsgiven-de, både for hans arbeid og yrkesvalg. Som regissør og grunnlegger av Odin Teatret set-ter Barba opp forestillinger hvor aktørene snakker sine egne morsmål, lager egne historier, og henvender seg til publikum som enkeltpersoner. Ikke ulikt Rancières ideer om den aktive tilskuer, snakker Barba om at en konsentrert tilskuer befinner seg på et høyt energinivå. Det strømmer energi fra begge sider, både fra salen og scenen. Også den politiske virkningen av en forestilling er avhen-gig av sammenhengen og tilskuerne. «Det er konteksten som gjør noe politisk.» For Barba ble et treårig studieopphold i Polen tidlig på sekstitallet avgjørende. Her fulgte han ar-beidet til Jerzy Grotowski, som drev det lille teatret Tretten rader i Opole, som hele tiden sto i fare for å bli stengt av myndighetene. Han erkjente at man gjennom teatret kan «realisere en indre frihet, og samtidig kjem- pe engasjert mot undertrykkelse, sensur og byråkrati.»

Barbas erfaringer fra Polen ga ham et tvisyn og ironisk distanse til 1970-tallets politiske verdensforbedringsprosjekt, som ifølge ham ikke er kompatible med den pa- radoksale strukturen til teatret, som nett- opp lever av motsetninger og tvetydigheter. «Energien i en forestilling er konsekvensen av en dyp individualisme.» Han er like fullt kritisk til politikere som påstår at kultur «er av stor verdi», eller hevder at kultur står i motsetning til barbari. Det er en meningsløs påstand, for teatret består alltid av de men- neskene som skaper det, og det avgjørende er hvilken retning man orienterer seg i.

Eugenio Barba viser til Sovjet og Det tredje riket, hvor teatret ble sterkt subsidiert og brukt ideologisk. I dag trenger man dess-verre ikke å se til disse regimene for å finne eksempler på at det legges politiske og ideologiske føringer. I land som Ungarn, Russ-land og Israel pålegges og forventes det at teatrene ha spiller stykker som er patriotiske og støtter opp om «nasjonale» verdier. I Tyskland vil det høyrepopulistiske partiet AfD ha slutt på støtte til venstrevridde kultur-uttrykk. I intervjuet med den tyske drama- tikeren Konstantin Küspert, som er aktuell med skuespillet Slaveliv (s. 60), skriver As-trid Dypvik om den nye kulturkampen fra høyre. Her i Norge har det også skjedd en dreining mot et mer aggressivt klima. Oslo FrP fremmet forslag om å stanse støtten til Black Box teater, i tilknytning til debatten om Ways of Seeing. Og i vinter stilte stortingsrepresentant Silje Hjemdal fra FrP spørsmål ved om kunst «om avføring og andre kroppsvæsker» skal finansieres av skattebetalernes penger. Et trekk ved den populistiske retorikken, er at detaljer i forestillinger ofte tas ut av kontekst. Face-bookprofilen Sløseriombudsmannen sakset for eksempel et halvt minutt fra den mange timer lange forestillingen Jon Gabriel Borkman av Vegard Vinge og Ida Müller, som er produsert på et av Europas viktigste teatre, Berlins Volksbühne, i 2012.I mediene har det ført til overskrifter av typen «Spruter maling med rumpa – får 37 millioner i kunststøtte» (Nettavisen, 13.12.2019).

Vinge og Müller er ikke alene om å ha blitt hengt ut av Sløseriombudsmannen, selv om det førte til spesielt mye leven. Spørsmå-let om hvordan kunstnere skal forholde seg til slike angrep og medieoffentlighet, blir stilt i flere artikler i denne utgaven. Vi bringer et intervju med Morten Traavik (s. 38), som står bak det omstridte scenekunstprosjektet Sløserikommisjonen, som skal gå av stabelen under festspillene i Bergen. Her har han invitert Sløserimannen til å delta. Ifølge Sven  Åge Birkeland på BIT teatergarasjen, som er co-produsent, er Sløseriombudsmannen øyensynlig et talerør for de som er imot alt som er offentlig finansiert, alle godene vi har opparbeidet oss etter mange års iherdige innsats: «vi må våge å ta den debatten også i kunstfeltet.» (s. 43).

Mariken Lauvstad skriver i kommentaren «Scenekunst i populismens tid» (s. 28) at det er skremmende at høyrepopulister kaster seg over kunstfeltet, men hun spør samtidig om hva det er som gjør at kunstverden fremstår så fremmed i utgangspunktet, og hvorfor så mange mennesker er mottagelige for slik latterliggjøring og manipulasjon? Kommentaren inngår i serien «Arbeiderklassen i samtidsteatret». Utgangspunktet for denne serien er at teater i stor grad opp-fattes som et middelklassefenomen, og et ønske om å rette søkelys på hvordan arbeiderklassen blir representert i teatret og scene kunsten. Theresa Benér anmelder danske Mungo Parks stykke om De gule vestene, mens Espen Klouman Høiner har skrevet en underfundig tekst i form av et fingert intervju med sin vertsmor fra han var utvekslingsstudent i USA, som tilhører «den hvite arbeiderklassen». Arbeiderklassen vil ikke lenger nødvendigvis si et industriproletariat, men kan være alt fra håndverkere til folk i servicebransjen, eller de som utfører de skalte «drittjobbene». Hvem de er vil uansett være underordnet i forhold til hva de gjør.

I denne utgaven bringer vi også et in- tervju med Maria Utsi, avtroppende sjef for Festspillene i Nord-Norge, som har ivret for å gi festspillene en sterk forankring i samisk og nordnorsk kunst. Hun har også stått for et folkeopplysningsprosjekt, hvor festspillene har invitert folk i Harstad: «Har du aldri stått i billettkøen på Festspillene? Tenker du at kunst og kultur ikke er noe for deg?»

Hvordan kunsten kan bidra til å skape fruktbare «uenighetsfellesskap» er tema for boken Kunst og konflikt, som også anmeldes i denne utgaven (s. 110). For hvordan skal man unngå polarisering uten at reelle konflikter blir skjøvet under matten? Det er også utfordringen for Morten Traaviks Festspillprosjekt.

Therese Bjørneboe