Mål som helliger midlene

Norsk teater er for tida preget av konsensus. Hvis du mener noe annet enn makteliten, er du dum og mangler realitetsorientering. Det gjennomsyrer innlegget til direktøren for det hele, Morten Gjelten i Norsk Teater og Orkesterforening. Hans innlegg på NTOs hjemmesider (03.03.2020) (http://www.nto.no/Arbeidsliv/Koronasituasjonen/Ansvarlige-valg-i-ekstrem...) forsvarer i ett og alt teatersjef Hanne Tømtas innlegg i Norsk Shakespearetidsskrift (02.03.2020), der hun forklarer hvorfor det er nødvendig å permittere store deler av staben på Nationaltheatret i koronakrisa. Norsk Shakespearetidsskrift / shakespearetidsskrift.no har sluppet til stemmer som spør om det i det hele tatt er nødvending med så drastiske tiltak, i ei tid der utfallet er uvisst. En av stemmene er Balz Baumgartner fra Fagforbundet Teater og Scene. Han henviser til et alternativt sparetiltak, som ble forelagt styret og ledelsen ved Nationaltheatret, men det ble avvist før det ble utredet, ifølge Baumgartner (intervju 31.03. 2020). I korthet går forslaget ut på at alle ansatte ved Nationaltheatret tar sin del av ansvaret for økonomien ved lønnsreduksjon på 17,7 %. Dermed unngår man både budsjettunderskudd og permitteringer i første omgang, slik forbundet har regnet på det. Man unngår å belaste NAV samtidig som man mottar driftsstøtte fra Staten, og teatret kan fremstå i tråd med nasjonens dugnadsånd, sine ansatte og signalet fra staten via KUD (bidragsyter) om i det lengste å unngå permitteringer. Representanter fra fagforbundet, samt Creo, Norsk skuespillerforbund og tillitsvalgte blant skuespillerne på Nationaltheatret er, slik det er kommet fram i debattinnleggene, svært opptatte av løsninger som ikke kaster noen ut og beholder andre inne. Man deler på belastningene.

Dugnadsånden

Det virker altså som Fagforbundet og andre er opptatt av å følge regjeringas appell om å vise dugnadsånd i et felles løft, finne måter å ta vare på arbeidsplassen og dens ansatte, kort sagt alt det en kan forvente at lederne på bedrifter, ikke minst kunstinstitusjoner, vil gjøre. Man må legge seg i selen og tenke nytt på oppdraget, og på formidling av de immaterielle, kunstneriske verdiene. Derfor leste jeg med interesse teatersjef Hanne Tømtas tilsvar på innlegg fra dem som legger til grunn disse verdiene. Jeg var spent på om hun imøtegikk kritikken om kun å legge økonomiske verdier til grunn for valget om å permittere. Mens bedrifter rundt om i landet virkelig går dukken fra dag 1 på grunn av krisa, skal det litt til for allmennheten å forstå at et teater som mottar over 216 millioner i 2020, må permittere så massivt for å fylle samfunnsoppdraget, som er å skape og formidle nyskapende teater av høy kvalitet. I tilsvaret fra Tømta synes det som om samfunnsoppdraget skilles ut fra hensynet til de ansatte, råd fra oppdragsgiver og dugnadsånden det appelleres til i krisetider. Stå samlet. Ta vare på hverandre. Teatersjefen Tømtas tilsvar står fjellstøtt på at permitteringer er det eneste riktige, også nå som tallene på døde og innlagte koronasmittede er begynt å gå ned, og krisa kanskje ikke varer så lenge som det skrekkscenarioet ledelsen må ha lagt til grunn. Tømta mener permitteringer er eneste ansvarlig økonomiske handling for å redde samfunnsoppdraget. Hun nevner ikke nasjonens appell om dugnadsånd med ett ord.  Hun sender sine ansatte over til NAV og lar teatret fortsette å motta statsstøtten og anser det som en solidarisk handling «på sikt». Jeg vet ikke om hun er blant dem som frasier seg deler av lønna, men det virker som tankegangen er at dette må man ofre, for igjen å kunne møte publikum. Prisen kan visst ikke bli for høy. Innlegget hennes er gjennomsyret av at teatret er i en sårbar situasjon, og her får hun drahjelp fra direktør Morten Gjelten i sin argumentasjon. Når ikke staten tilgodeser noen krisepakke til teatrene (billettinntekter refunderes ikke, unntatt når statsstøtten er under 60%), er det ingen vits i å ta hensyn til statens/ KUDs råd om ikke å permittere. Direktør Gjelten mener at teatrene er i sin fulle rett i å permittere. Det er det eneste realistiske. Hans innlegg på NTO-siden har overskriften «Ansvarlige valg i ekstreme tider.» Videre skriver han: «…Vi ser for tiden mange tilløp til at de som kritiserer institusjonsledelser for å handle, tar utgangspunkt i en situasjon slik den burde ha vært…». Etter mitt skjønn er dette ren virkelighetsforvrengning. For det er ingen av «motstemmene» som mener at man ikke skal handle eller bortforklarer den kritiske situasjonen. Etter denne og flere andre nedlatende fordomsytringer mot presse og fagforbund som ikke deler hans og teaterledelsenes synspunkt, avslutter Gjelten innlegget med følgende;

Innendørs sleggekasting

«…I dette bildet hører det også med en omforent plan for praktiske og økonomiske tiltak som forhåpentligvis forhindrer de tilløpene vi nå ser til innendørs sleggekasting. I vår bransje deler tross alt ledelse og ansatte samme mål.» Disse fyndordene kommer fra en direktør i det demokratiske Norge. Underforstått: Hvis du mener noe annet enn det teaterlederne har bestemt, driver du med innendørs sleggekasting. Du mangler realitetssans. Du er antageligvis ikke velkommen i det gode teaterselskap, et selskap som pr. nå har laget en egen handlingsplan om permitteringer, på tvers av statens, fagforbundenes og ansatte anbefalinger. Det må jeg si er temmelig suverent.

Det sies at koronakrisa vil bringe frem det beste eller det verste i oss. All ære til de ansatte, de tillitsvalgte for kunstnerne og teknikerne, og til fagforbundsledere som blir møtt med påstand om at de bedriver sleggekasting. Nei, de gjør ikke det. De ser på andre måter å løse den kritiske situasjonen på. Hvorfor ikke lytte til det? Retorikken og ordene fra direktøren i NTO gir grunn til betenkning. Gjelten og teaterlederne jobber med tiltak som skal forhindre tilløpene til innendørs sleggekasting. Jeg håper at han ikke lykkes med det, men hvis han mener at meningsytringer er sleggekasting, trengs en klargjøring.

Mette Brantzeg, regissør, tidligere teatersjef Sogn- og fjordane teater.

(Publisert 03.04.2020)