Mennesket mot maskinen

Schaubühne gjestet årets Samtidsfestival med forestillingen Unter Eis av Falk Richter. I den anledning fylte de Nationaltheatrets hovedscene med

kaldt og monumentalt teater. Hele den fremre delen av scenen er dekket av et langstrakt konferansebord, og langs det sitter kun tre dresskledde menn. De sitter med flere meter mellom seg, og alle har en mikrofon og en bunke papirer foran seg på bordet. I bakgrunnen vises det ulike bilder og videosnutter, blant annet av en regntung storbyutsikt. To av mennene er i begynnelsen av tredveårene, mens siste- mann er en middelaldrende mann. Det er han som starter forestillingen, og som også fortsetter å lede den, gjennom å finne fram et dokument, lene seg mot mikrofonen og begynne å lese:

Am anderen Ende war der Himmel, der stüzte gegen den Horizont
Hier war ich mit meinem Kopf, der viel zu schwer war.

(…) Ich wollte am anderen Ende gegen den Himmel stürzen.

(…) Aber die hörte mich nicht.
Die Sonne hörte mich nicht.
Das Universum Schwieg.
Das Universum hatte noch nicht bemerkt,

dass ich da war.

Aber ich war da, ich war da, oder?

Store deler av Unter Eis består av ren tekstopplesning. Fortrinnsvis av den middelaldrende hovedpersonen Paul Niemand – en Herr Ingen. Teksten varierer fra det enkle og poetiske, til mer insisterende teksttunge partier som kommer som en bulldoser mot deg. Handling og utvikling er lagt til teksten, hvilket er litt synd for den som ikke behersker tysk og må støtte seg til oversettelsen på skjermen bak scenen, som kun får med seg omtrent halvparten av det som faktisk blir sagt.

Maskinverden

Unter Eis viser oss en globalisert tidsalder, og et kapitalistisk samfunn hvor du kun er verdt like mye som din siste prestasjon eller ditt siste salg. Niemand faller utenfor dette systemet, og er ensom og preget av angst. Verdensbildet som skildres er en maskinverden, et univers hvor menneskets ulike mangler ikke har plass. Paul Niemand leser erindringer fra sin barndom, hvor han vokste opp med en far som tross sin fly- og maskinskrekk arbeidet på en liten flyplass. Men innimellom er det små detaljer som skurrer, småting som ikke stemmer overens med de resterende elementene. Når Niemand leser om morens kokekunster med mikrobølgeovnen, tenker jeg umiddelbart at denne mannen er for gammel til å ha vokst opp med mikro-mat. Og dette fører til at jeg får en større distanse til teksten, at jeg lener meg litt tilbake og er mer kritisk til det som formidles. I etterkant må jeg innrømme at Niemand teknisk sett kan ha vokst opp med mat tilberedt i mikrobølgeovn. At jeg umiddelbart stemplet han som for gammel for det, sier kanskje mer om meg og min generasjon enn Niemand. Min mistro ble likevel viktig i min opplevelse av Unter Eis. Når du først trekker én liten detalj i tvil, så begynner du raskt å gjøre det samme med andre ting. Dette blir spesielt tydelig på slutten av forestillingen. Da ankommer en liten gutt på scenen, og kledd like ulastelig som resten av besetningen stiller han seg opp foran en mikrofon og leser fra et dokument:

Ich bin einsam hier
(….) Meine Frau wo ist die jetzt?

(…) Mein Computer versteht mich
Ich verstehe mich selbst nicht
Aber mein Computer weiss genau wie ich mich verhalten soll
Das beruhigt mich in meiner Einsamkeit (…) Ich habe kein Leben mehr vor mir

En gutt på ti-tolv år som refererer til sin kone fremstår som absurd. Men på en måte spiller det ingen rolle. Det fjerner karakterene fra deres tekster og skaper en distanse mellom dem og teksten, og mellom oss og teksten. De blir stående som et mellomledd, og hindrer teksten i å kjøre fullstendig over oss med sin styrke og sitt tungsinn. Denne lille guttens tekst oppsummerer forestillingen godt i sin todeling av verden, med mennesket mot maskinen. Og maskinen ser ut til å ha beseiret mennesket, akkurat som logikken har vunnet over følelsene og kaoset. Vi fryser fast i isen, mens maskinene tar over etter oss.

Personal Effectiveness zero Prozent

Innenfor det nærings- og forretningslivet Unter Eis viser oss er det ikke plass til mistak, treghet eller tvil. Intet mindre enn tyve prosent av den tyske arbeidskraften påstås å være totalt overflødig. Dette kommer av at arbeiderne enten utfører jobbene for sent, for dårlig eller ikke i det hele tatt. Arbeiderne bør yte så mye som 300 prosent, de bør konstant videreutdanne seg og være helt og fullt konsentrert om den bedriften de er ansatt i. Karl Sonnenschein og Aurelius Glasenapp, de to yngre forretningsmennene, nærmest snatrer i vei om hvordan man kan, og bør, lykkes innenfor forretningslivet, på en banal og kynisk måte. Der Niemand mislykkes, er de suverene. De er unge og energiske, og behersker spillereglene. Der Niemands taler veksler mellom det poetiske og essayistiske, er forretningsmennene catchy og morsomme. I deres firma har de også et kulturprogram. Sonnenschein og Glasenapp skriver på en musikal, og på måten de beskriver dette fremtidige verket ser man en manglende grense mellom kunst og kapital. Denne kapitalistiske holdningen er i utgangspunktet morsom, men får mer dybde når temaet hentes opp igjen senere i forestillingen. Mens Niemand og Sonnenschein snakker sammen, heller Glasenapp isbiter ut over konferansebordet, kler av seg til bare undertøy, gjør noen klassiske dansetrinn – før han sklir på magen bortover bordet (oppå isbitene), mens han lager sjøløve-lyder. Kombinasjonen av det komiske med det poetiske og litt foruroligende skaper sammensatte og spennende scener.

Distansert

Unter Eis preges av distanse og kulde i alle ledd: den scenografiske utformingen av scenen plasserer utøverne med flere meter mellom hverandre, replikkene består av høytlesning fra dokumenter, og filmsnuttene og bildene består av panoramautsikter over storbyer. Teksten oversettes direkte på sceneveggen, framfor på skjermene man vanligvis benytter til dette, og i oversettelsen kommer et ekstra lag med avstand. Tilskueren som ikke behersker tysk må veksle mellom å følge handlingene i scenerommet og å lese oversettelsen av teksten. Som regel går dette nesten umerkelig for seg, men ved et par tilfeller kommer en av skuespillerne helt fram på scenekanten, rett foran publikum. Noen av publikummerne lener seg til siden for å få med seg hva skuespilleren sier, og han må nærmeste kjempe om deres oppmerksomhet. Også tematikken og teksten til Unter Eis dreier seg i stor grad omkring kulde, avstand og ensomhet:

Kalt kalt kalt Eis Eis Eis
Alles liegt unter Eis, nichts bewegt sich, alles steht still Kälteschock

I teksten ligger det en desperasjon over å være usynlig og verdiløs i et samfunn som er individorientert – men bare så lenge individet kan yte noe til fellesskapet. Det er en desperasjon over å være usynlig, ikke bety noe for noen og over aldri å strekke til. I en scene ropes Niemand, Mister Nobody, opp over et høytaleranlegg. Det kommer frem at han sitter på en flyplass, og han er klar over at han blir ropt opp. Likevel venter han. Ikke før i siste sekund går han – når alle utålmodige venter på bare ham. Men da vet alle hvem han er, og det er en måte å bli sett på. Det er muligens ikke vennlige blikk, men det er da i det minste blikk!

…, abend gehen die alle zu ihren Frauen und schmeissen die Katzen aus dem Fenster, die sie von ihren Schwiegermüttern zur Hochzeit geschenkt bekommen haben, der ganze Kanal ist voll von diesen festgefrorenen Katzen, überall, alles voll, überall fliegen Katzen aus den Mietshäusern aus allen Stockweken, da, hören Sie jetz? Hören Sie dieses Geräusch?…

Bildet av katter som slenges ut av vinduer og fryser fast i isen går igjen flere ganger i løpet av forestillingen. Bildet av alle disse kattene som ligger tett i tett, fastfrosset i isen, er både komisk og trist. Kombinert med tre forretningsmenn rundt et digert konferansebord gir de inntrykk av en verden blottet for nærhet eller kjærlighet. Vi møter en verden hvor alt måles ut fra sin økonomiske verdi, og hvor det som faller utenfor dette ikke har plass. Det kastes bokstavlig talt ut gjennom vinduet, og fryser altså fast i isen. Men kommer isen til å smelte? Og hvem vil i så fall overleve en ny istid: Mennesket eller maskinen?