«Og ellers medvirket - jeg!»

Det er helt sikkert nostalgisk sensibelitet som gjør at jeg mener å huske at teaterkritikerne var mere glade i å gå i teater i årene fra 1940 til 70-årene.

Jeg mener og å erindre at de var grundigere i sine anmeldelser. Men det er vel tøvet pjatt det også. Men at kritikerne så forestillingene flere ganger er iallfall ikke noe nonsens. Jeg har selv opplevet at de kunne komme igjen flere uker etter en premiere.

Og da skrev de litt om det. Om forestillingen hadde bedret seg eller forverret seg.
Apropo’s det - en instruktør kom engang uanmeldt til sitt teater for å se om igjen en forestilling han selv hadde satt iscene. Han hadde vært gjesteinstruktør i en annen by og ville derfor av gode grunner kontrollere om skuespillerne hadde holdt forestillingen på samme gode nivå som da han forlot dem. Det hadde de desverre ikke. Aktørene improviserte nye situasjoner, la til privat humor og syntes å ha det helt storartet. Etterpå gikk instruktøren bak scenen og takket ensemblet for kveldens forestilling, og spurte dem ganske ironisk om hvem som hadde skrevet dette nye stykket og hvem som hadde vært instruktør. Jeg regner med at de medvirkende sikkert følte seg noe ille til mote.

Idag gir kritikerne sine karakterer med et terningkast. Jeg har vondt for å tilgi den kloke og fintfølende journalist Arne Skouen at han kunne finne på noe så banalt og tåpelig.

En teaterforestilling som etter en premiere blir bedømt med en ”treer” - kan meget godt etter noen dager utvikle seg til en utmerket ”femmer.” Det er mange ting som spiller inn. Premierenerver kanskje.

Men for ettertiden har forestillingen blitt stemplet som en ”treer.” Det står det svart på hvitt i avisenes opplysninger om hva som spilles på teatrene i den aktuelle tid.

Kritikerne i mine erindringer var også grundigere når det gjalt å bedømme skuespillernes prestasjoner. De nevnte som regel alle som var med i en forestilling, både med ris og med ros.

De som spilte de mindre rollene fikk på den måten en god følelse at de også var med på noe viktig.
Men hvis rollelistene var usedvanlig lange, så avsluttet anmelderne gjeme sine epistler med følgende enkle analyse: ”Ellers medvirket Hansen, Nilsen og Olsen, og de gjorde alle god fyllest for seg.” Forsåvidt ganske positivt. Man var da i bildet, som det heter.

Men de kunne skrive ganske så ironisk også. Den teaterglade Paul Gjesdahl skrev engang følgende etter en sikkert noe mislykket forestilling: ”Hansen og Olsen var ikke verst, Nilsen var verst!”

Da Odd Eidem for alvor begynte å mavodere i VGs spalter engang i 50-årene kunne han ikke fordra disse infantile anotasjonene. Han skrev like så godt inn hele rollelisten som innledning til sin anmeldelse. På den måten var han ferdig med alle de ubetydelige, og kunne henført konsentrere seg om de som var verdt noe.

Og det var ikke mange.

Skuespillere er utrolig selvopptatte. Som de fleste, som opptrer i det offentlige liv.
Får en skuespiller 5 gode kritikker etter en premiere, og 1 dårlig. Så er det den siste han husker. Uansett. Skuespillere som i intervjuer sier at de aldri leser en kritikk, de lyver. Muligens finns det noen avvikere, men jeg tror det ikke. For hva har ikke teaterfolk sagt til hverandre i uminnelige tider:

”Egen suksess er bra, men andres fiasko er bedre!”

En novemberaften i 1995.
Vi på Oslo Nye Teater hadde spilt Maxim Gorkis skuespill «Nattherberget» for siste gang.
Dette var kanskje min siste forestilling overhodet.
Jeg var blitt 67 år, og hadde på en måte mistet lysten. Tidligere på sesongen hadde jeg skrevet til min teatersjef Janken Varden: ”Jeg overlater min plass i ensemblet til yngre og mere spillekåte krefter.”
Jeg forlot med andre ord teatret for godt denne kjølige novemberaften. Etter å ha vært skuespiller kontinuerlig i 50 år!
Jeg nikket som vanlig et vennlig ”godnatt og takk for idag!” til Kari i resepsjonen og følte meg helt usentimental. Jeg var på en måte både lettet og høytidsfull. Hadde det virkelig vært så ille å være skuespiller i alle disse årene?

En gigant i norsk teater, Agnes Mowinckel, skal engang ha sagt at det fantes ikke små og store roller, bare små og store skuespillere. En uttalelse som teatersjefer og instruktører med fryd har tatt til seg. Og de av oss som har fått tildelt en mengde av disse små godbitene, vi har også med yrkesstolthet forsonet oss med Agnes Mowinckels visdomsord. Selvfølgelig vil vi alle være store skuespillere, selv om rollene er aldri så ubetyde- lige. I min elevtid kalte man disse oppgavene for «flatbrødroller.»

Uttrykket skriver seg fra den tiden da teatrene økonomisk sparte på det meste, også på mangfoldiggjørelse av rollebøker. I den tiden fikk man bare utlevert de replikkene man skulle si. Et manuskript kunne fak- tisk separat inneholde en side. Og man fikk heller ikke innskrevet motspillerens hele replikk, hvis den var for verbal. En rollebok for en liten oppgave kunne på den måten se slik ut:

Nilsen: …skjønner du hva jeg mener?
Hansen: Ja.
Nilsen: …det var faktisk alt hun sa. Er du med?

Hansen: Nei.

Som den skarpe leser selvfølgelig allerede har forstått: Hansens rolle, i dette tilfelle, var min. Jeg fikk ulevert flere slike ”flatbrød” i min ungdomstid. De står hjemme i min bokhylle.

Man kan overhodet ikke få øye på dem. Det er bare jeg som kan se dem.
Selvfølgelig vet alle teaterfolk hva en god og hva en dårlig rolle er. Og alle skuespillere vet utmerket hvor lite man egentlig kan gjøre ut av en ubetydelig rolle.

Den glimrende svenske skuespilleren Erland Josephson skriver i sin herlige bok ”Selvportrett.” følgende underfundighet:
”Jeg har engang gjort Rosenkranz i ”Hamlet.” Det er en enkel og ynkelig rolle.” Jeg ville heller ha spilt Kong Lear. Men jeg hadde kanskje aldri blitt noen lykkelig Lear.
Jeg hadde vel ikke strukket til. Men jeg ville gjerne ha luktet på erfaringen. Skuespilleren styres jo av sin nysjerrighet. På seg selv, på rollen, på sine liv, alle liv han går omkring og bærer på. Men jeg lykkedes aldri å bli nyfiken på Rosenkranz. Hamlet kan enhver tilskuer bli nysjerrig på. Det er ingen nysjerrighetsbragd. Men Rosenkranz? Den mannen spøker hverken i min karakter eller i mitt sinn. Man står på scenen i månedsvis uten å kunne gjø- re en enste indre oppdagelse. Tomhet. Stillhet. Han dør tidlig i dramaet.

Skuespilleren kan gå hjem. Han går hjem. Han setter seg ned og drikker sprit og skjeller ut familien.

Jeg minnes premieren på Rosenkranz. Jeg mener selvfølgelig Hamlet. På premieren ble det tyve fremkallelser.
Teatersjefen omfavnet også meg i sin begeistring. En hyllest til ensembletanken.
Og der stod jeg på scenen, helt ytterst til venstre, med en alt for stor blomsterbukett fra mine nærmeste.

Jeg følte meg dum og ville helst hatt sunket ned gjennom scenegulvet.

Små og store roller.
Små og store skuespillere. Det er greit.
Men jeg mener fortsatt at det er en større utfordring å få utlevert ”Doktor Rank” i ”Et dukkehjem”, enn ”Regningsbudet” i det samme stykkets første scene.

En pliktoppfyllende skuespiller ved vår hovedscene, den alltid seriøse Sigurd Magnussøn, spilte dengang jeg var elev på Nationaltheatret, ”Bonden på Hægstad” i vårt folkekjære drama ”Peer Gynt.”

Han har en replikk i stykket. Den forekommer i den scenen hvor Peer rømmer til fjells med bondens egen datter, som for anledningen nettopp har blitt brud. Det blir stort oppstyr blant gjestene på gården og bonden selv kommer ut på tunet, ser opp mot viddene og skriker ut sin virkningsfulle replikk:

«JEG TAR HANS LIV FOR DET BRUDEROV!»
Hver aften gikk herr Magnussøn opp på prøvesalen en halv time før han skulle gjøre sin entre på selve hovedscenen. Der repeterte han sine ene replikk et halvt hundre ganger. Vi hørte at han gjentok replikken i alle slags variasjoner:
”Jeg tar hans liv…liv liv - jeg tar hans liv liv liv - for det bruderov - bruderov - jeg jeg jeg tar hans hans hans liv liv liv - for det bruderov bruderov bruderov - ”
Onde tunger mente at når skuespiller Magnussøn endelig kom inn på scenen så hadde han ikke mere kraft igjen i sin malmfulle røst, slik at det nærmest bare ble ”fis på ei flaske!”

Men det var sikkert bare skadefryd blant overfladiske kolleger. Sigurd Magnussøn var nok det vi kaller en hederlig ensembleskuespiller, som i hele sitt kunstnerliv var dømt til å spille de mindre rollene, de som går un- der betegnelsen ”ellers medvirket.”

Han fikk aldri luktet på erfaringene ved å spille en ”John Gabriel Borkman” eller en ”Jeppe.”
Men jeg har sett ham gjøre glimrende ting på film, blant anet som en korrupt lensmann i den klassiske filmen ”Gjest Baardsen.” Og han var i mange år den hjertevarme Julemannen i Sverre Brandts udødelige ”Reisen til julestjernen.” Så han har sikkert gledet mange barn i sin skuespillertid, det er ikke dårlig, bare det.

Mine foreldre kjente Sigrun og Reidar Otto. Hvem det var?
Medlemmer av den celebre Ottofamilien som drev Centralteatret.

Hun var teatrets grand old lady og en meget dyktig skuespillerinne. Han var teatrets direktør. De hadde også en sønn, juniorsjefen Harald.
Far, som var kunstmaler, hadde solgt et par bilder til familien Otto, og bekjentskapet resulterte i at vi også i mange år fikk fribilletter til alle teatrets forestillinger. En storartet ting som vi benyttet oss til fulle av.

Jeg kan meget godt huske mitt første møte med Centralteatret. Jeg kan vel ha vært omkring 11 år. En eller annen gang i krigsåret 1940. Teatret spilte, for meg en drøm av en opretteforestilling, Franz Lehars ”Greven av Luxemburg.” Jeg ser tydelig for meg en blomsterterasse, hvite marmortrapper og en mørkeblå stjernehimmel. Jeg husker også en grotesk skikkelse, en fyrste i hvit uniform med gullknapper, og med en jålete monokkel. Han snakket med rare neselyder og han var fæl til å grafse på damene.

Jeg har erfart siden at denne glupske levemannen ble spilt av den maskuline og populære skuespilleren Er- ling Drangsholt. Far og mor hadde tidligere sett ham i et sensasjonelt skuespill som het «Jeg drepte!», hvor Drangsholt spilte en overlege som utførte en farlig ope- rasjon så livaktig at folk besvimte. «Jeg drepte!» ble fremført 171 ganger en suite, i nesten seks måneder, på lørdager som regel 2 ganger. Det var noe helt enestående i Oslos teaterhistorie.

Men tilbake til mitt første møte med Centralteatret. Og ”Greven av Luxemburg.”
Jeg husker også en meget elegant og vakker mann som sang smektende duetter med ingen ringere enn våre dagers eneste primadonna - Wenche Foss! Jeg ser ham meget godt for meg. Iført himmelblå snippkjole og med et utseende som skapt til å være oprettesjarmør. Hans navn var Ivar Cederholm. En meget sympatisk og levende mann som jeg senere i livet fikk lære å kjenne som en usedvanlig inspirerende sangpedagog.

Jeg ble livsvarig forelsket i Centralteatret.

Det hvilte en egen fortryllelse over det huset.
Det var spennende og forlokkende og hadde en voldsom tiltrekningskraft på en teatergal 11-åring.
Jeg hadde selvfølgelig vært innom Thalias templer lenge før. Mor tok meg med på Nationaltheatret da jeg ennå var iført den obligatoriske matrosdressen. Vi så en juleforestilling som het ”Pers reise til månen.” Den husker jeg svært lite av. Jeg minnes bare en absurd skikkelse, en sortfarvet forstørret tordivel. Som narret lille Per i hans reise til den merkelige månen.

Hele Oslo elsket Centralteatret.
Det var i ordets beste forstand, et ekte folkets teater. Alle gikk dit når de skulle ut og hygge seg. Forretningsforbindelser, syklubber, sangforeninger, kjærestepar, unge og gamle, fra øst og vest.
”Kriger kommer og kriger går,” skrev Paul Gjesdal i en anmeldelse engang, ”men rottingmøblementet på Centralteatret består!”
Jeg tror ikke han bare tenkte på familien Ottos berømte sparekniv med denne fiffige beskrivelsen, jeg er sikker på at han siktet til det velsignede i at teatret tok vare på sin tradisjonsrike fortid.
At dette herlige teatret senere i livet skulle bli en av mine kjæreste arbeidsplasser ville vært en guddommelig tanke i mine barnedrømmer dengang.
Skuespillere var ikke som andre, vanlige mennesker. Jeg vet ikke hva jeg trodde de var. I hvertfall ikke slike som mennene hjemme i gården. Som kom grå og trette hjem, fra en lang arbeidsdag, til sinte kjerringer og rampete unger.

Nei, skuespillere var mine idoler. Jeg kunne stå lenge i Akersgaten og vente på at noen av dem, skulle komme ut fra Centralteatret. Og fikk jeg øye på en av de hemmelighetsfulle, så var dagen reddet!

Jeg hadde bilder av flere av dem, hjemme på veggen. Med autografer. Jeg har dem ennå.

Skuespillere var en utsøkt rase dengangen. Det var ikke gått inflasjon i dette som idag kalles ”kjendisser.” Jeg var på Sognsvannsbanen forleden. Plutselig begynte passasjerene å hviske og tiske. Ett eller annet hadde vekket deres merkbare oppmerksomhet. Jeg snudde meg, og bak der i vognen, satt en av NRKs kjedeligste metereologer.

Hjemme i gården på Torshov hadde jeg en morsom venn som het Bernt. Populært kalt for ”Bæla.”
Han og jeg var begge hekta på dette med amatørteater. Vi ble et slags ”radarpar.”

Vi opptrådte i sanitetsforeninger, på juletrefester og i avholdslosjer. Vi skrev sketsjene våre selv.
De var stort sett bygget på vitser fra aviser og ukeblader. Glansnummeret vårt var ”Full mann på cafe.” Den glittrende dialogen lød omtrent slik: (Bæla var kelneren og jeg gjesten):

Kelneren: Vi skal stenge nå. Vil De vennligst betale.

Gjesten: Hospitalet?

Kelneren: Det blir alt i alt - åtteogtredve og åtte og åtti! (Dette var engang i 40-årene.)

Gjesten: Har De fåttdi?

Kelneren: Åtteogtredve og åtte og åtti!

Gjesten: Veldig småtti?
Kelneren: Åtteogtredve og åtte og åtti!!!

Gjesten: Har’ke De Btti?

Kelneren: Skal jeg hente sjefen?

Gjesten: Har han no`n penger da?

Kelneren: Nå må de betale!

Gjesten: Hvem er de gale?

Kelneren: Da må jeg ta jakken og klokken Deres som pant!

Gjesten: Det er’ke sant!
Kelneren: Ellers ringer jeg politiet!

Gjesten: Nå - midt i julestriet?
OK! (Gir ham jakken og klokken.) No’mer?

Kelneren: Et øyeblikk. (Vil gå.)

Gjesten: Hikk! (tar av seg buksene.)

Kelneren: Herregud da mann! Hva er det De gjør?

Gjesten: (Slenger buksen bort til ham, står i bare underbuksene.) Skaru ikke ha driks`a?

BLACKOUT.

Dette var en såkalt dristig sketsj. På den tiden. Å stå der i bare underbuksen og med nakne legger.
I de dagene kunne man for eksempel bare så vidt antyde visse erotiske ting på en scene. Hvis en forskrekket far i et borgerlig miljø oppdaget at hans frekke pode av en sønn hadde ligget med familiens husjhelp, så måtte han indignert spørre: «Har du virkelig SOVET med henne?»

Det tok mange år før man på statsdrevne scener kunne si slike ting som at de hadde ligget med hverandre.
For ikke snakke om å knulle. Nå har jeg hørt fra selve Nationaltheatret lyriske ord som både kukk og fitte. Men en ting er ganske pussig. Før brukte vi antydningens kunst, og man kunne score ganske mange poenger på den måten også. Publikum var aldri i tvil om hva vi mente. Som sagt, ”Bæla” og jeg hadde en slags suksess med våre humoristiske sketsjer.

Vi ble så begeistret for oss selv, at vi meldte oss på til en amatørkonkuranse som skulle avholdes på et etablisse- ment som het Kampens Tivoli på Jordal ved Galgeberg. Vi var vel ca. 14 år. Vi vant selvfølgelig ikke. Vi kom ikke til finalen engang. I den vant en Shirley Temple-kopi med danderte krøller og med en 8-årings sufisanse. Nummer 2 ble en eldre snekker, som spilte ”Seterjentens søndag” på sag.

Det nærmest krydde av revyer og kabareter i Oslo under krigen. Og kinoene var overfylte. Men ikke på tyske og italienske filmer. De skulle man selvfølgelig ikke gå på.
Og Amerikanske og engelske var av naturlige grunner forbudte av det tyske herrefolket.
Så derfor var det strålende tider for nordiske filmer, og særlig de svenske. Lystspillene, farsene og musikk- komediene fra vårt kjære naboland var uhyre populære. Men skulle heller ikke vise seg på Nationaltheatret eller på Det Norske Teatret.

De var begge belastet med nasistiske teatersjefer.
Til gjengjeld var de andre teatrene kjempepopulære. Centralteatret, Det Nye Teater (nå Oslo Nye), Carl Johan Teatret, Chat Noir og Leif Justers revyteater ”Edderkoppen” spilte for ”Røde lykter” nesten uansett hva de fremførte.
På grunn av krig og mørketid i dobbelt forstand ville folk ut å more seg. Det var en livsnødvendighet.
Og tilbudene var mange og oppfinnsomme. Sommerrevyer ute på Bygdøy Sjøbad, artistshow på St.Hans-haugen, kinoene på Sinsen og Ullevaal, som var privateide, fristet med kabareter foran filmene.
Der har jeg opplevet en ung Inger Jacobsen som sang Alice Babs-slagere som ”Regntunge skyer” og sang ”Swing it magister’n!”, jassfiolinisten Frank Ottersen med sitt orkester og en debutant som het Arve Opsahl, han medvirket som klovnen Teobald. Jeg har signerte bilder av ham fra den tiden.

Apropos ”Swing it magister’n!” Tyskerne forbød alt som het engelsk. Så Inger Jacobsen måtte synge: ”Hei sann magister’n!” Det døptes også filmens tittel om til. Men alle i salen kunne jo høre at Alice Babs sang ”Swing it magister’n!” Så det var mangt og more seg over den gangen også.

For var det noe hverken tyskerne eller nasistene hadde særlig meget av, så var det humor.

Men altså, ”Bæla” og jeg.
Nede på Folkets hus ved Torggata var det av naturlige grunner under krigen ingen politiske arrangementer i Arbeiderpartiets regi. Alle slike møtevirksometer var kun forbeholdt nasistene. Derfor ble Folkets hus utleid til diverse disposisjoner. Jeg gikk blant annet på Rings danseskole der.
Det hendte at flyalarmen gikk mens vi prøvet oss på foxtrott, slowfox eller vals, da var det bare å vandre ned i kjellerlokalene å være der til vi hørte signalet ”Faren over” lød, så var det å løpe opp igjen til danselærer Rings belærende og dannede undervisning. Men vi var unge og forelskede og hadde det helt vidunderlig!
De spilte også revyer i Folkets hus. Og de var som huset, ganske så folkelige.
En av dem som var ”Teatersjef” den gangen, var trekkspillkongen Hans Erichsen. På folkemunne kalt ”Tjingsasabara!”
Erichsen var en meget aktiv impresario. Han hadde også i sin tid vært direktør for Cirkus Verdensteater i 30-årene. Han komponerte også populære slagere. Jeg kan huske en av dem. Vi sang den som barn: ”Du skal ta sukkertøy og du skal ta lade, du skal ta bli med meg på Bislet å bade!”

I herr Erichsens revyensemble var det mange folkekjære krefter som Gerd og Otto Nielsen, Zetterstrøm og Kristoffersen, operasanger Erling Krogh og den musikalske klovn, Gunders. Sistnevnte opererte med vitser samtidig som han spilte på en mengde instrumenter.
Vitsene var av denne typen:
”Igår serverte min onkel Karve. (Det var betegnelsen på en meget krisebetonet akevitt.) Men ned skal den om den så skal opp, sa min onkel.”

Publikum lo begeistret, de kjente seg nok selv igjen. En dag så ”Bæla” og jeg en annonse i Aftenposten. Hans Erichsen averterte etter nye og lovende revykrefter. Vi var fullstendig blottet for selvkritikk, vi var bare begeistret, så vi ringte revykongen og fikk en avtale. Vi var i vår mest fremmelige alder, vi var begge 14 år. Inne i Folkets hus teatersal satt herr Erichsen him self.

I en lys vårfrakk med en noe snobbete pelskrage. Han røkte store sigarer.
Men det hørte med til vårt bilde av en stor teatersjef. Han nikker forholdsvis lite vennlig til oss, og bad oss gå opp på scenen og vise hva vi kunne. Vi fremførte suksess-sketsjen vår «Full mann på cafe.»

Revykongen lo ikke en eneste gang. Han dro ikke på smilebåndet engang. Det var uhyggelig stille. Det eneste han ønsket oss, var lykke til, med videre utdannelse på Rosenhoff skole.

En annen gang, så vi også en fristende annonse. Selveste Leif Juster averterte etter ekstrahjelp på sitt populære Edderkoppen Revytetaer.
”Bæla” og jeg troppet opp.
Juster var i de dager med i en filmsuksess som gikk med overfulle hus på alle landets kinoer.
Det var som mesterdetektiven Stein Rask i ”Den forsvunne pølsemaker.”
”Bæla” og jeg gikk til møte med den store skuespilleren med de største forventninger.
Teatersjefen tok vennlig imot oss, og spurte hva vi ville. Joda, det var denne annonsen om ekstrahjelp.
Juster så alvorlig på oss, men jeg tror smilet spøkte i munnvikene.
Det han faktisk trengte var en stor og kraftig dørvakt. ”Bæla” var noe liten for alderen, han var fregnet og brukte runde briller. Selv var jeg mager og ganske så kvisete i mitt bleke guttansikt, så vi var nok ingen gode eksempler på kraft og styrke.
Jobben som dørvakt bestod nemlig av å holde unna folk som kunne snike seg inn via en nabodør i teaterbygningen. Det måtte nok en Otto von Porat-lignende type til for å klare en slik krevende jobb.
Men vi hadde fått opplevet Juster i all sin utsøkte nærhet. Så vi var meget fornøyd med ”bekjentskapet.”

Jeg spilte klarinett i skolekorpset. En dag fikk vi en vikarlærer. Han het Bjarne Hansen og spilte i Divisjonsmusikken. Men enda bedre: Han spilte også i Chat Noirs orkester. En av mine mange guttedrømmer var å bli musiker. Og særlig jassmusiker.

Jeg gikk ofte på konserter. Storband var på moten og flere populære orkestre var i ilden. Fred Thunes orkester, Rowlands swingband, Alf Søgaard, Pete Brown og Frank Ottersen.

Sistnevnte var Norges svar på Svend Asmussen.
Jeg spurte en dag Bjarne Hansen, om han ga privattimer. Og det gjorde han. Jeg kunne bare møte opp på Chat Noir. Om det passet? Om det gjorde! Det var ”helmaks” som Sverre Holm ville ha sagt i ”Olsenbanden.”
Jeg gledet meg voldsomt til timene hos Bjarne Hansen nede på Chat Noir. Jeg hadde vært der før, med far. Vi hadde blant annet sett Einar Rose i revyen «Orfeus i undergrunnen.» Handlingen var aktuell i forbindelse med den nye undergrunnsbanen Majorstua-Nationaltheatret.
Men jeg hadde selvfølgelig aldri vært BAK scenen.
Det var besnærende. Det var en eiendommelig lukt der.

En bouquet av sminke og portvin har jeg erfart etterpå. Det ble for meg en spennende teateratmosfære.
Den geniale russiske teatermannen Stanislavskij, beskriver i en av sine bøker, noe han kaller ”erindrings- lukt.” Og det har jeg opplevet mange ganger.

På teatret bruker vi noe som heter Mastix. Det er et slags klister-stoff som er glimrende til å feste skjegg og parykker med. Jeg har brukt det i alle år. Tusenvis av ganger. Men hver gang jeg kjenner den spesielle lukten av Mastix, så må jeg alltid tenke på første gangen jeg brukte det. Det var i mitt aller første år på Nationaltheatrets elevskole. I et stykke av Sigurd Christiansen som het ”Alexander Pavlovitsj.” Med August Oddvar i tittelrollen.

Vi elevene var skjeggprydede munker. Oddvar var en av de siste fra den berømte gullalderen.
Vi følte det som en begivenhet å få stå på samme scene som giganten. Oddvar var de store følelsers og idealers talsmann. Han spilte alle de berømte rollene hos Ibsen: Skule, Brand, Osvald, Rosmer, Solness og Borkman. Ellers krevende oppgaver hos Shakespeare, Schiller, Victor Hugo, Pirandello, Nordahl Grieg og Kaj Munk. Ingen folkekomedier og farser i hans repetoar.

Oddvar virket meget utilnærmelig på oss unge. Som en levende statue.
Inntil jeg en søndag, til min store forbauselse, så ham på Voldsløkka av alle steder.

Han var en ivrig tilskuer til en seriekamp mellom Frigg og Sagene. Iført frakk og et kjempeskjerf stod han der blant ungdommelige klubbpatrioter og så ut til å ha det kjempefestlig.

Dette med tykke skjerf rundt halsen var meget alminnelig blant skuespillere på den tiden. De gikk i stadig redsel for å bli hese.
Det gjør de vel ennå, men den gangen trodde man at et skjerf rundt halsen var et evig beskyttende vern.
Det ble sagt at August Oddvar aldri så forestillingene på de andre teatrene.
Han spurte bare sine kolleger om hva de syntes, hvis de hadde sett dem. «Var det så fælt som dem sier?,» kunne han spørre.
Han var med andre ord, ikke uten humor, den store Oddvar.

Jeg elsker å gå på kino. Det har jeg alltid gjort, og gjør det fremdeles.
En drømmesøndag i mine guttedager i en kald januarmåned var først en trivelig skitur, så en god middag med familien og så endelig avgårde til en av våre nærmeste kinoer. Først og fremst til Soria Moria. Da var søndagen fullkommen.
Kinoen hadde nærmest et himmelsk tak. Når lyset ble dempet, og reklamen skulle begynne under henførte skrik og piping, så skiftet taket farge. Fra grønt til blått og rødt til gult. Det var med på å skape de deiligste forventninger.
Og reklamebildene var en begeistret del av selve kinoopplevelsen.
Bildene gikk på tur, fra den ene til den andre. «Den er min!» og «Det er ditt!»

Og den som fikk «løpern» til slutt hadde vunnet. «Løpern» var avslutingsbildet fra Sverdrup Dahls kinoreklame.
Når han viste seg på lerretet steg begeistringen til uante høyder, for nå skulle det hele begynne!

Men den tøffeste kinoen for oss gutta var ”Bulla.”
Den het Boulevard og lå i Stortingsgata. Ikke så langt fra Cecilhjømet ved Rosenkrantzgata.
Der fikk vi spennende møter med alle våre cowboyhelter, Gene Autry, Ken Maynard, Tom Mix, Dick Foran, Buster Crabbe, Hoppalong Cassidy og Roy Rogers. Det var dødsdramatiske filmer hvor heltene red i ville rett etter grusomme skurker.
Det var så eventyrlig nervepirrende at de som satt på første benk fikk «Sand i øya» som vi sa.
Der opplevet vi også nervepirrende fantasifilmer vi aldri hadde opplevet maken til:
”Murania, det underjordiske keiserrike.” - ”Lyn Gordons reise til Mars.” og ”Rakettbåtmysteriet.” Og selvfølgelig alle Tarzanfilmene med Olympiamesteren i svømming, Johnny Weismuller.
Vi hadde også gøyale stunder med Chaplin og Harald Loyd. For ikke å snakke om, de håpløse og tullete Helan og Halvan.
Jeg tror aldri jeg så noen jenter på ”Bulla.”
De fikk sikkert ikke lov av sine foreldre.
Det var nok et ekte guttested. Med reale guttelukter. Det hendte nok at filmene var så ulidelig spennende, at noen foretrakk å ”pisse på seg” enn å forlate filmen når den var på det mest dramatiske. Men, som det alltid er på de fleste steder, hvor de unge er i nærheten av selve lykkelandet, så kom det noen voksne moralister og fikk stengt hele herligheten”
Så også med ”Bulla.”

En kristen lærergruppe hadde funnet ut at kinoen var et fordervelig sted for den oppvoksende slekt. Og de fikk det som de ville. ”Bulla” ble omgjort til ett eller annet spisested. Skulle ikke forundre om det var til en avholdscafe. Jeg har siden tenkt på at det kanskje var noen smarte forretningfolk innen Indremisjonen som hadde opp- ildnet disse lærerne til å skaffe dem et meget centralt lokale til sin virksomhet.

Man skal aldri si aldri.
Men livet gikk gudskjeliv sin rettferdige gang.
For selv om ”Bulla” ble revet til vår grenseløse sorg, så hadde vi heldigvis andre kinoer.
Og det rare var, at cowboyheltene fulgte med. For penger er penger. Og Oslo kinomatografer ville selvfølgelig ikke gi slipp på de store inntektene som disse filmene bragte i kassa.

Vi gjenså under øredøvende jubel alle våre idoler på lerretet både på Soria Moria, Ringen, Parkteatret, Jarlen, Colloseum og Kino Paleet og på mange andre kinoer i vår hovedstad. Min lidenskap for filmer fulgte meg videre inn i min spede ungdom. Og det på en fortreffelig og meget lønnsom måte. Jeg fikk jobb på Frogner kino som selger av et, på den tid, meget populært magasin, Filmjournalen.
Kinoen passet meg alldeles utmerket. Det var en typisk reprisekino. Det vil si, at den ofte skiftet repertoar.
På den måten, fikk jeg sett mange filmer, på kort tid. Det hendte også, at vi Filmjournalselgere, byttet kinoer med hverandre, på den måten fikk vi sett det meste av det som gikk på byens kinoer. Og helt gratis. Og enda tjente vi penger på vår filminteresse. Herlig!
Bladet kostet 50 øre, og vi fikk 10 øre for hvert blad vi solgte.

Dessverre var det papirrasjonering i krigsårene, vi fikk 500 eksemplarer hver av hvert nummer, så det var lurt å ikke selge alt for tidlig, vi holdt igjen salget slik at vi kunne ha kinoarbeidet kontinuerlig. På den måten var vi i jobb hver eneste aften, slik at vi kunne få med oss de fleste av filmene. En storartet tid! Som jeg har skrevet før, det var de svenske filmene vi hadde mest av i den tiden.
Og jeg elsket dem. Det var stort sett komedier og lystspill. Ofte med inntagende melodier og sjarmerende skuespillere. Jeg ble fortrolig med dem alle. Og husker dem den dag i dag.
Jeg tror det er deres skyld, at jeg føler meg så hjemme med alt som er svensk, og jeg har en evig hengiven kjærlighet til byen Stockholm.
Det var som sagt først og fremst alle de glade lystspillene som gledet oss i krigens dystre dager.
De beste av dem så jeg flere ganger. Og jeg ble dus med alle de herlige skuespillerne. Jeg husker dem alle - Åke Søderblom, Thor Modeen, Sickan Carlsson, Anna-Lisa Ericsson, Gaby Stenberg, John Botvid, Hasse Ekman, Tollie Zellman, Sigge Furst, Stig Jarrel, Eivor Landstrøm, Allan Bohlin, Karin Ekelund, Edvin Adolphson, Nils Poppe, Elof Ahrle, Edward Persson og mange, mange flere.

Kjære og kjente skuespillere, alle sammen.

Men svenskene laget selvsagt også mere dramatiske filmer. Jeg husker flere med filmparet Viveca Lindfors og den store karakterskuespilleren Georg Rydeberg. Blant annet i en stor publikumsfilm som het «Tenk om jeg giftet meg med presten!»

Det gikk oppsiktsvekkende rykter over grensen til oss i det mørklagte Norge at Rydeberg skulle ha bitt brystvorten av frøken Lindfors. I et mere privat stevnemøte. Sant eller ikke sant.

Det var god PR for filmen. Den gikk for fulle hus i månedsvis her hjemme. Også når den kom til Frogner kino. Joda, jeg fikk med meg det meste av hva som foregikk i filmens verden.

Men jeg hadde fortsatt min kjærlighet til teatret. Den ble aldri borte.
Men det nærmeste ”Bæla” og jeg kom Thalias templer i den tiden, var da vi tok jobb som parkeringsvakter ved Bygdøy Sjøbads revyteater. Vi tjente noen kroner på det også, men hovedhensikten med å være der var at vi fikk se revyen hver aften. Noen av våre mest kjente skuespillere hadde sommerjobber der ute ved Oslofjorden. Blant andre Juster og Rose.
De opptrådte med noe de kalte jubelgutta ”Just og Dust.” De hadde stor suksess med glansnummeret ”Prammen og madammen.” Jeg har siden sett det frem- ført på TV. Men det var mye morsommere å se det ”in natura.” Med blå sjø og hvite seil som levende kulisser.

En vårkveld i 1944.
Jeg hadde innvitert med meg en søt pike fra strøket hjemme på våre fribilletter til Centralteatret. Vi fikk se Algot Sandbergs frodige folkekomedie «33333.» ”Når verden slipper opp for nyere dramatikk, så er det bare for Centralteatret å sette opp ”33333!”
”Vi er som hjemme og gleder oss uhemmet,” skrev Gunnar Larsen i Dagbladet da vi spilte det om igjen i slutten av 50-årene.
Denne teaterkvelden i 1944 ble meget bestemmende for meg. Da jeg hadde fulgt min elskede venninde hjem, satte jeg meg ned og skrev et lidenskapelig brev til direktør Otto. Jeg ville bli skuespiller, og aller helst på Centralteatret! Jeg nølte deretter ikke et øyeblikk. Jeg løp ut og la det flammende brevet i postkassen.
Neste dag var jeg full av anger. Jeg følte at jeg hadde gjort noe dumt.
Men dagene gikk, og da det ikke kom noe svar fra direktøren, så mente jeg, at han også hadde syntes det var et ubetydelig brev fra en teatergal ungdom. Han fikk vel mange slike brev, tenkte jeg.
Og dermed var nok det hele over. Trodde jeg. Men så, plutselig en dag ringte telefonen.
Det var Ottos privatsekretær, fru Berthe Schønemann. Tante av Aud. Hun sa at teatersjefen gjeme ville ha en samtale med meg. Passet det fredag i neste uke? Selvfølgelig passet det. Det passet glimrende!

For en mavenervøs overraskelse!
Fredag i neste uke! Det var det både kort og lenge til! Godt jeg hadde mye å gjøre.
Først og fremst skolen. Så hadde jeg halvdags jobb i en blomsterbutikk i Akersgata, og tilslutt salget av Filmjournalen på Frogner kino. Joda, dagene var godt besatt.

Den urovekkende fredagen kom.
Jeg har alltid hatt en meget nervøs mave. Og den slo seg vrang på bestemte dager, som når korpset skulle ha konserter, eller når jeg skulle ha mitt første møte med danseskolen. Også slik denne gang. Mor var forståelsesfull og ga meg en spiseskje med kamferdråper blandet i vann. Det hjalp faktisk. Men nervøsiteten kunne ingen hjelpe meg med.
Jeg ble ganske vanvittig urolig!
Jeg måtte bare komme meg ut. Jeg orket ikke å ta trikken. Jeg gikk til byen. Fra Sigurd Liesgate på Torshov til Akersgaten hvor mitt kjære Centralteater lå. Jeg startet flere timer før mitt skjebnesvangre møte med direktør Otto. Jeg kom til Akersgaten i meget god tid før det avtalte klokkeslettet. Jeg vandret rasløst opp og ned, leste alle sidene i Aftenpostens utstillingsrammer, og i Dagbladets.
Jeg så på alle bildene fra «33333» utenfor teatret, og kunne konstatere at forestillingen fortsatt hadde publikums interesse, da det var kø foran billettluken. Den røde lykten foran inngangen lyste muntert og kunne berette at alt var utsolgt til kveldens fremføring. Endelig! Eller skrekk og gru! Timen var kommet!
Jeg tok mot til meg og gikk opp trappene som førte til teatrets kontorer.
Men for hvert skritt jeg gikk, begynte angsten å gjøre sitt inntog. Maven var heller ikke slik den burde være. Jeg hørte at jeg selv banket på en dør og jeg oppfattet også at en kvinnestemme sa: ”Kom inn!”
Og merkelig nok, jeg tok i dørhåndtaket, og gikk inn. Der inne satt en kvinne med pasjehår, hornbriller, hvit skjortebluse med sort slips og sort skjørt.
Hun så meget streng ut.
Jeg presenterte meg og nevnte den avtalte tid. Jeg syntes hun så noe overrasket på meg, men ba meg sitte ned, da direktøren for øyeblikket var opptatt. Hun sa at dagens aviser lå på bordet der, hvis jeg var interessert.
Jeg svarte med et beskjedent takk og satte meg. Jeg bladde ukonsentrert i dagens utgave av Arbeiderbladet, men jeg leste ikke. Jeg så meg omkring. På veggene var det innrammede, fargerike plakater fra teatrets mange suksess-forestillinger: ”Bajaderen” - ”Forandring fryder” - ”Selskapslek” - ”Livet er skjønt” - og ”Lykke på kvisten” og mange, mange flere. Ellers var det signerte portretter av alle teatrets populære skuespillere og utenlandske gjester. Jeg kjente igjen både Gøsta Ekman, Max Hansn, Aase Bye, Lillebil Ibsen, Per Aabel og Nanna Stenersen, For et fantastisk sted for en teatergal ung mann!
Døren til direktørens indre kontor gikk plutselig opp. Og ut derfra kom direktør Otto og teatrets førsteinstruktør og skuespiller Rolf Chrisensen, som jeg kjente igjen fra mange forestillinger på Centralteatret og fra flere norske filmer. Det var også han som hadde satt iscene ”33333.”

Han så et øyeblikk på meg og lurte vel på hva jeg var for en ung mann. Så håndhilste han på sin sjef og nikket et ”god middag” til sekretæren. Direktøren fikk så vite hvem jeg var, og etter den opplysningen nikket han et vennlig ”stig på”, og så gikk vi inn.

Hans kontor kunne ikke vært anderledes.
Signerte skuespillerportretter på veggene. Et figurstort maleri av hans kone, skuespillerinnen Sigrun Otto, som jeg nettopp hadde sett i ”33333” hvor hun spilte alldeles praktfullt et herlig rivjern av en skomakerkjerring, med et saftig språk og med et hjerte av gull.
Jeg kjente og å den dyre lukten av sigar. Og var det ikke en duft av portvin i det smakfulle rommet?
Det stod iallfall to tomme glass på et lite salongbord. Direktør Otto var meget elskverdig, ganske rødmusset og uhyre velkledd. I mørk, stripete dress med vest og utsøkt slips. Gull mansjettknapper og ditto slipsnål. Han så på meg med snille øyne:
”Så De er altså sønn av kunstmaler Lillo-Stenberg?” Joda, jeg var da det.
”Og De vil gjeme bli skuespiller?”
Det måtte jeg innrømme. ”Hvor gammel er De?”
Jeg svarte at jeg snart ble seksten år.
Direktør Otto smilte vennlig. Han så ut som en godslig onkel.
Så snakket han om løst og fast. At det var vanskelige tider. Brenselsrasjonering. At det var kaldt i teatret. Publikum måtte så å si sitte med ytterklærne på under forestillingene. Alle flyalarmene som avbrøt.
Det lite komfortable tilfluktsrommet. Mørkleggingen som gjorde at mange kviet seg for å gå ut. Mangelen på materialer til nye dekorasjoner. At de ikke hadde stoff til kostymer. I det hele tatt. Så sa han plutselig i en mere intim tone:
”De er så ung, Lillo-Stenberg. De har tiden foran Dem. Kom tilbake når krigen er slutt, så kan vi snakke sammen da.”
Før jeg visste ordet av det, hadde jeg nikket et ”tusen takk” og snart befant jeg meg nede i Akersgaten. Fortumlet og lykkelig. Og det merkelige var, for meg var verden blitt ny, men utenfor var alt ved det samme.

Trikken passerte, på vei mot Sagene og menneskene så alvorlige og bekymringsfulle ut. Men jeg var henrykt. Hva var det et av stykkene het som var innrammet oppe på direktør Ottos kontor:

”Axel - i den syvende himmel!” Der var jeg også!

(Publisert 12.04.2020) Fortsettelse følger!