«Og ellers medvirket - jeg!» (II)

Hjemme i gården i Sigurd Lies gate merket vi krigen meget godt. Vi visste at i annen etasje i oppgang 32 bodde det en angiver.

En gretten enkemann som var forbannet på alt og alle. Han likte vi svært dårlig.
I en annen oppgang bodde det to frontkjempere. De var ofte fulle. Og da oppførte de seg skremmende pøbelaktig. De sparket i søppelkassene og skrek bannord mot alle sine mere tyskhatende naboer. Det var ganske uhyggelig.

Vi hadde også flere ”tyskertøser” i gården. De fikk på en måte gå i fred.
”Men bare vent!” freste de større gutta. Joda, vi merket krigen. Rasjonering og matmangel var blitt en del av hverdagen. Det var bare noe vi regnet med. Men vi var unge, så vi var alltid sultne.

Det var bare nasi-ungdom som drev offentlig idrett. Vi andre snek oss inn på illegale fotballkamper.
Skeid var selvfølgelig klubben for oss fra Torshov.
Jeg hadde sett laget mange ganger, før krigen. ”Han- ser’n” var det store idolet.

Han kunne skyte en keeper i senk fra 30-meter’n. Hans pasninger var skreddersydde.
Hans borgerlige navn var Hans Nordahl.
En høstdag på skolen fikk vi i all hemmelighet vite at Skeid skulle spille mot Frigg, ett eller annet sted i Ny- dalen. Og vi dro avsted.

Banen lå inne i et skogholt, og det var hundrevis av fans som hadde funnet frem. Stemningen var til å ta og føle på. Alle visste at det var ulovlig. Og derfor uhyggelig spennende.

Ut på banen kom alle heltene våre.
Med den berømte løperekka til Skeid: Paul Sætrang, Per Laurendz, Brede Borgen, Hans Nordahl og Henry Mathisen. Den siste syntes vi at vi kjente ekstra godt. Han bodde i nabogården vår og var gift med en blond og yppig dame.
Vi var elleville, enda alle på tribunen hadde fått lavmælte beskjeder om at vi måtte være stille og holde oss i ro. Men hvordan skulle vi kunne klare det når ”Han- ser’n” dundret inn 3 praktfulle scoringer? Plutselig begynte endel tilskuere fort å forlate banen. Noen løp. Og det ble flere og flere.
Jungeltelegrafen slo full alarm. Noen jævler hadde angitt hele arrangementet, og nå var hirden på vei.
Og da løp vi også! Alt vi orket, med blodsmak i munnen. Helt til vi følte oss så noenlunde trygge.
Neste dag på skolen var det ingen som visste om hirden virkelig hadde kommet.
Men det gikk rykter om at flere av Skeid-spillerne var arrestert.
Iallfall ble det ingen flere illegale fotballkamper. Og det var jo mere enn trist.
OK - så fikk vi heller sparke selv. Og det gjorde vi. Og med stor glede og iver.
Det krydde av løkker rundt der vi bodde på den tiden. Og flere glimrende plasser som egnet seg storartet til det edle spill. Et spill som har forfulgt meg med fryd hele livet!
Joda, alle vi gutta i gården var gode jøssinger.
Vi gikk med nisseluer og lange islender-gensere. Møtestedet for den frie ungdom var blant annet på Møllhausen i Karl Johans gate.
Vi koste oss med krisekrem-kaker og surrogat-brus. Og vi snudde ryggen til når tyske soldater masjerte syngende i vår hovedgate.
Ellers gikk dagene ganske så fredelig for seg.

Vi måtte opp om natten, når det var flyalarm og vi visste at mange fedre var i faresonen når det gjalt illegal virksomhet, men ellers levet vi, som ungdom flest.
Vi hadde våre forelskelser, svermet på skøytebanen i måneskinn, holdt den elskede i hånden når vi satt i kinomørke og vi swingte oss på danseskolen.

Og det beste av alt: Vi visste at en dag ville krigen være slutt, og vi mistet aldri troen på at vi skulle vinne!
Og slik ble det - gudskjelov!
Og når freden endelig var der, så visste jeg at alt ville bli fantastisk. Og særlig for meg. Jeg hadde jo en avtale. Men det er en annen historie.

Min mor hadde en kusine som var skuespillerinne. Hun het Liv Uchermann-Selmer og var datter av den meget kjente dyremaler Carl Uchermann.
Jeg hadde sett ”tante Liv” både på scenen og i film. Blant annet i de to klassikerne ”Tante Pose” og ”Tørres Snørtevold.”
En desemberaften i 1936 ble mine to søstre og jeg invitert av ”tante Liv” til å se Erik Kastners spennende komedie ”Emil og detektivene” på Det Nye Teater. (Nå Oslo Nye.) Hun var ansatt på det teatret i mange år. Også når jeg kom dit, i slutten av 50-årene.
Jeg husker flere ting fra forestillingen om Emil som ble fratatt pengene sine på toget av en slem mann, da han skulle reise til sin bestemor i Berlin.

Særlig var det en liten frekk pode som gjorde stor lykke hos publikum. Han het ”Gustav med hornet” og ble spilt av ingen ringere enn Espen Skjønberg!

Og Emil selv ?
Det var en meget talentfull ung mann på 15 år som het Lars Nordrum.
Han ble senere en av Nationaltheatrets fremste kunstnere, men som døde så altfor tidlig.
Siden fortalte Sven von During meg engang at han også hadde vært med i denne sagnomsuste forestillingen. Så det var ikke mangel på kommende stortalenter på Det Nye Teatret den desemberaften i 1936.
Jeg hadde den store glede å spille med Sven von During i flere år ved Den Nationale Scene i Bergen. En uforglemmelig skuespiller. Han var utrolig allsidig.
Like glittrende som Danilo i ”Den glade enke,” var han en gripende Osvald i ”Gjengangere.” Han var også herlig som Tevje i ”Spillemann på taket.”
Som sagt, en gudbenådet kunstner. Som også Juster hadde glede av på sitt kjære Edderkoppen.
Det er bare sånn. Noen skuespillere kan faktisk alt!

Det var desverre en meget tragisk bakside ved både Lars Nordrum og Sven von Durings triumfer.
De var begge alkoholikere. Lars ble 52 år, og Sven 54.

Jeg hadde også store opplevelser med fribillettene jeg fikk av ”tante Liv.”
Jeg husker med glede forestillinger som Ame Skouens ”Barn av solen,” og Shakespeares ”Leken i skogen.” I begge disse oppsetningene var Else Heiberg og Henki Kolstad hovedpersonene. Jeg hadde ofte sett Henki privat, han bodde på Sinsen og jeg så ham på trikken. Skuespillere kjørte ikke rundt i dyre biler dengangen. Det var dessuten hverken biler eller bensin å få heller. Enkelt nok.

Else Heiberg hadde denne udefinerbare erotiske utstrålingen som gjorde at en tenåring lett kunne forelske seg i henne. Hun var også alldeles praktfull som Eliza i Bernhard Shaws ”Pygmalion.” Else sa til meg engang, meget senere i livet, at på teatret var det noe som het ”11-djevelen.”

Han fremstod som regel rett etter en forestilling. Ble hun sittende igjen i garderoben med en liten ”tynn en,” og noen av kollegene kom innom og spurte ”Hva gjør vi nå?” da visste hun at klokken ville bli ganske meget over 23 før hun kom seg hjem. Altså ”11-djevelen.”

Skuespillere blir gjeme både oppspilte og opplagte etter en vellykket forestilling. Og da har man behov for å gå ut og feire seg selv.
Etter en noe mislykket aften, sier det seg selv, da må man ut og trøste seg med en halvliter.

Vi på Oslo Nye hadde i mange år restauranten Amalienborg som vårt stamsted.
Den lå vis-a-vis i Arbeidergata, og ble poplulært kalt ”Malla.” Bygningen eksisterer ennå, men drives selvfølgelig av andre eiere.

”Malla” var vårt annet hjem.
Vi hadde eget bord ved et hjørne av huset, hvor vi kunne se ned til vår egen sceneinngang.
Det var vår ”11-djevel”. Måtte man fort hjem en kveld, var det livsfarlig å ta et blikk opp mot stambordet. For der satt det alltid noen blide kolleger som ville vinke deg opp!

På ”Malla” var vi så heldige å ha en kelner som elsket skuespillere. Han het Larsen og var en meget galant mann.Kranene stengte ved 22-tiden dengang, så vi måtte vanligvis ringe over til den elskverdige Larsen og bestille det vi skulle ha å drikke. Våre forestillinger varte jo stort sett til klokken 22.30 og der omkring.
Da vi endelig kom, så hadde Larsen nydelig plasert våre drinker bak et gardin i et av vinduene.
Kranene stengte ved 22-tiden dengang, så vi måtte vanligvis ringe over til den elskverdige Larsen og bestille det vi skulle ha å drikke. Våre forestillinger varte jo stort sett til klokken 22.30 og der omkring.
Da vi endelig kom, så hadde Larsen nydelig plasert våre drinker bak et gardin i et av vinduene.
Det var et ganske velkjent triks på flere restauranter på den tiden, for å omgås lukningsvedtektene.
På forhenværende ”Presseklubben” i Chat Noir-bygningen hadde de en meget avholdt kelner som en aften ropte ut følgende lille opplysning: ”Ere no”n flere som ska’ha no mer bak gardinet før vi stenger!»

Altså ”11-djevelen.”
Jeg tror så avgjort ikke at fristelsen for å ”gå på by’n” var større på Else Heibergs tid enn den er idag.
Snarere tvertimot. Men kanskje, og jeg sier bare kanskje, var arbeidspresset noe mindre.
Før så var teatret skuespillernes egentlige arbeidsplass. Og kanskje noe Radioteater og en og annen film. Men det var på teatret man kunne finne dem. Og der jobbet de hardt. Hver enseste ukedag. Lørdag som søndag. Men de spredte seg ikke som nå. Idag har alle teatrene en mengde scener i sitt eget hus. Hovedscener og amfiscener, prøvesaler og malersaler. Overalt spilles det komedie. Snart blir det vel fremført hverdagslige monologer fra billettlukene .

Dagens skuespiller flyr fra det ene til det andre som en forvirret flue.
Han er med på utallige såpeoperaer, er programleder i spørrekonkurranser, lar seg intervjue i talkshows, mimer i hysteriske tevlinger og uttaler seg som en bedrevitende samfunnsanalytiker ved alle slags anledninger.

Det var ikke alltid en skuespiller var i arbeid hver dag på Else Heibergs tid.
På Centralteatret for eksempel, prøvet man sjelden på mere enn et stykke av gangen. Og hadde de en suksess gående, så kunne de med letthet spille forestillingen 100 ganger. På den måten, kunne det ofte skje at en skuespiller bare spilte om kveldene og hadde fri på dagene.

En meget sofistikert og vittig skuespiller fra de årene, Frithjof Mjøen, utfoldet sitt kultiverte lystspilltalent både på Centralteatret og Det Nye Teatret.
Jeg hadde den store glede å være med ham på en 4 måneders Norgesturne.

Vi spilte far og sønn i Sverre Grans elleville komedie ”Skal det være et barn?” Produsent var Edderkoppen teater.
Frithjof hadde en meget eksotisk døgnrytme.

Den passet svært dårlig på turne. Han inntok nemlig sin frokost når vi andre satte oss ved middagsbordet. Etter kveldens forestilling iførte han seg sin elegante silkeslåbrok, skjenket seg en kald ”Simmers” og satte seg fornøyd ned ved sitt sminkebord og la en av sine yndlingskabaler.

Senere, da det var natt for oss andre, spiste han sin middag. Den var bragt til hans rom tidligere på kvelden fra hotellets restaurant. Frithjof varmet den senere opp på et omvendt strykejern.

Utover natten hygget han seg med innsmigrende radiomusikk, gjettet kryssord eller skrev tekster til sitt rike repertoar.
Neste dag i bussen, på vei til et nytt spillested, sovnet han - selvfølgelig.

Han hadde i det hele tatt en utrolig evne til å sovne når det passet ham. Når vi kom frem til hotellene og vi ventet på våre værelser, så fant Frithjof seg en behagelig stol i lobbyen, og når portieren, gjerne en eldre mann, kom bort til ham med nøkkelen, våknet Frithjof med et sjarmerende smil og sa «Meget elskverdig unge mann.» Det fortelles at han i et selskap, midt under en samtale med to andre gjester, plutselig sovnet, med bena elegant i kors og med en drink i hånden. Da han etter et kvarter atter lukket øynene opp, nikket han selskapelig til de to andre og sa lett og lekende:

”Skål mine venner, jeg er fullstendig enig med dere begge!”
Frithjof var ikke særlig begeistret for å prøve på nye forestillinger.

Han elsket suksesser som gikk over 100 ganger. Det passet hans døgnrytme alldeles fortreffelig.

To dager etter at ”Freden brøt løs!”, som Einar Sissener så muntert har beskrevet det i et herlig hefte om frigjøringens lykkelige dager, oppsøkte jeg direktør Otto på Centralteatret. Vi hadde jo en avtale at jeg skulle komme tilbake, når krigen var slutt.
Han smilte hjertelig til meg, da jeg kom inn på hans kontor. Alle var meget vennlige i de vidunderlige dagene. Han spurte meg om mitt ærend og jeg minnet ham om vårt tidligere møte og at vi da var blitt enige om å treffes når tyskerne hadde tapt krigen. Jeg tror han likte min pågåenhet..

Han ba meg gå ned til regissør Enersen. (Inspisienter het regissører dengangen.)
Kanskje Enersen hadde noe til meg. Jeg takket glad direktøren og gikk ned til denne Enersen i hans lille kontor bak scenen. Og herlighet og lykke! Den eiegode Enersen hadde en jobb til meg!

Jeg kunne få bli med som statist i det stykket som snart skulle ha premiere!
Det het ”To tråder” og var skrevet av en dansk dramatiker - Soya.

Jeg og en annen ung mann, skulle være portører. Vi skulle hente skuespilleren Tore Foss, som nettopp var blitt skutt av en gal Rolf Christensen, vi skulle bære Foss på en båre og møte en fortvilet Wenche Klouman, som skulle gråte over sin manns lik.

«En meget bærende rolle», sa Enersen.
Da jeg etter prøven forlot teatret, nikket jeg vennlig til damene i billettluken.
Jeg sendte dem et håpefullt ønske om at de måtte selge massevis av billetter til forestillingen ”To tråder.”
For da, kunne jeg bli på Centralteatret, både vel og lenge!

I den tiden ble jeg kjent med en del unge mennesker som var like teatergale som meg.
Vi oppsøkte alle teatrene i byen, i håp om å få være med som statister. Vi ble kjent med en blid, ung dame som var vår kontakt med filmatelieret ute på Jar.

”To tråder” ble til min store glede, en sikker suksess. Den gikk over 80 ganger. Det var meget intimt bak scenen på Centralteatret, så de som var med i forestillingene kom hverandre meget nær. Der var ingen lukket rom for skuespillerne, slik som på andre teatre.

På den måten ble vi som var statister fort kjent med skuespillerne.
Særlig var det en som var meget hyggelig mot oss unge. Det var den fine karakterskuespilleren Gunnar Olram.

”To tråder” var hans siste forestilling på Centralteatret. Han hadde nemlig vært med på å starte det nå så teaterhistoriske Studioteatret.
De hadde nettopp hatt en oppsiktsvekkende presentasjonsforestilling for spesielt interesserte på Det Norske Teatret. Nå skulle de for alvor etablere seg i Justers tidligere lokale i Keysersgate.

Olram antydet for meg en aften at det kanskje kunne bli noe å gjøre for meg i Studioteatrets åpningsforestilling, et russisk krigsskuespill som het ”Invasjon.” Det var virkelig et smigrende tilbud til en grønn statist. Men det var ikke så enkelt. Det er alltid et men.

Tore Foss, som vi bar på båre hver aften, var nettopp blitt utnevt som teatersjef på Det Nye Teater.
Han skulle starte sin første sesong med Bertil Malmbergs drama ”Eksellensen.” Det var også et skuespill fra siste verdenskrig.

Teatrene sto i kø for å spille aktuell dramatikk fra de blodige årene på den tiden.
Og Tore Foss, som også skulle sette ”Eksellensen” iscene, trengte statister som gestapo og fanger i konsentrasjonsleire. Jeg hadde selvfølgelig sagt meg mer enn villig til dette da han spurte.

Et ord er altså et ord. Jeg måtte si ”nei takk” til Olram. Men jeg kjente nok et lite stikk av anger da jeg så generalprøven på ”Invasjon.”
Rollen Olram hadde tiltenkt meg som en ung partisan var en liten perle for en kommende skuespiller.

Men gjort var gjort, og spist er spist, som det heter i Egners udødelige ord i ”Hakkebakkeskogen.”
Men ikke for det. Jeg hadde stor glede av å være med i ”Eksellensen.”

Publikum lo av de fjollete tyske soldatene som spaserte uavlatelig i sin stupide hanemarsj.
Jeg hadde også fatt tildelt oppgaven som en ulykkelig ung fange.

Jeg tror aldri jeg har hatt en slik inderlig kjærlighet til teatret som i de første unge årene.
Jeg var i himmelen hver gang jeg fikk en statistjobb.

Hele huset var hemmelighetsfullt.
Det var som et spennende eventyr.
Selvfølgelig har jeg hatt mange scenegleder gjennom mitt lange liv som skuespiller.
Men ikke på den måten som dengang.
Det var noe frydefullt uskyldig over min takknemlighet over å få være med. Jeg beundret skuespillerne voldsomt, jeg dyrket dem avsindig. Jeg ble betatt bare de hilste på meg.
Og selve scenen. Dens mystiske tildragelse. Det eventyrlige rampelyset. (Det var rampelys dengang.) Spenningen når teppet gikk opp. Hele atmosfæren i teatret. Det var vidunderlig.

Det fengslende ved å være alene på en tom scene i et ensomt teater.
Denne uberørte opplevelsen av et ufordervet øyeblikk. Det var min herlige ”Reisen til Thalia.”

I min ungdoms teater var der ingen intriger eller sjalusi. Jeg har desverre aldri hatt den følelsen av scenisk uskyld senere i mitt liv på teatret.

Da kom det noe mere brutalt inn blant kulissene.
Det blodige alvor.
Kampen om rollene. Være ettertraktet. Alltid være inne med dem som betød noe.

Applaus. Karriere. Blomster. Spisse albuer. Berømmelse. Men den uberørte fortryllelsen ved å stå på en scene, den var borte.
Før vi fikk statlig teaterskole her i landet, så var det vanlig at man leste med en skuespiller.

Senere, når man følte seg moden til å prøve seg, så søkte man en teatersjef om å få avlegge et scenebevis på at man kanskje kunne ta sjansen her i livet på å vie sin fremtid til scenekunsten. Det var som å ta kjøretimer før man skulle inn i selve ilddåpen, til de bilsakyndige.

Noen skuespillere hadde spesialisert seg på å lese med håpefulle, teaterfrelste ungdommer.

Det var sikkert en god ekstrainntekt. Og jeg vet at det var noen som utnyttet dette ganske kynisk. De lot talentløse ”elever” gå der i månedsvis, oppmuntret dem, enda de sikkert visste at dette aldri ville gå.

Det var gudskjelov ingen regel uten unntagelse.
En av dem var den forfinede og menneskelige skuespilleren fra Nationaltheatrets gullalder, Ingolf Schanche. En venn av meg, hadde vært så utrolig heldig å få lese med denne beåndede skapningen.
Dette var i 1946, så Schanche var 69 år i den tiden.
Vi hadde aldri sett ham på scenen. Men vi hadde hørt om ham. Og vi hadde lest om ham.
Han hadde vært en lysende skuespiller. Og en glimrende instruktør.
Fra 1928 til 1931 var han Det Nye Teatrets første sjef. Han hadde gjestet alle de nordiske land.
Som skuespiller behersket han et omfangsrikt repertoar. I sin yngre dager en elsket operettestjerne.

Som Grev Danilo på Nationaltheatret slet han ut 3 ”glade enker” før publikum var fornøyd.
Alle Oslos kvinner var forelsket i ham på den tiden. Han trengte også inn i havarerte menneskeskjebner, som Bisp Nicolas, Gregers Werle og gamle Foldal hos Ibsen. Han hadde mange høydepunkter i sin karriere. Hamler og Jacques hos Shakespeare, Paul Lange hos Bjørnson og Fedja i ”Det levende lik” hos Tolstoi.

Men som Hamlet var han visst helt genial.
Man kan se Erik Werenskiolds maleri av ham som den danske prinsen i Nationaltheatret.
Det er signert i 1926.
Min venn Roar, hadde altså fått denne eksklusive anledningen til å få lese med selve legenden. Men den store Schanche ville ha en som leste stikkord for eleven. Valget falt på meg.
Det betraktet jeg som en hedersbevisning, ikke fra Schanche, men fra Roar.
Det var med spenning og forventning vi møtte opp til den store skuespillerens villa på Frøn.
Den lå i et idyllisk og fredelig område i et typisk strøk med frukthaver og grønne plener.
Langt fra byens hektiske gatetrafikk.
Vi ble tatt imot av fruen selv. En liten, yndig eldre dame. Hun viste oss inn i et varmt og levende arbeidsrom. Høye, velfyllte bokhyller, veggene prydet av våre mest kjente maleres bilder, et mektig portrett av vår verdensberømte dramatiker, Henrik Ibsen. Ikke signert av mesteren selv, men nesten.
På bordet en blå vase med langstilkede hvite roser.
Alt virket så fornemt, men så langtfra snobbete, det var lunt og gjestfritt.
Så steg selve legenden inn. Iført kunstnerisk baskerlue. Spenstig og rak i ryggen.

Han var velkledd, men ikke jålete. Men jeg tror han hadde sminket seg, ganske diskret.
En anelse rouge i kinnene, og muligens litt sort sverte på øyenbrynene.
Hvorfor ikke? Han hadde jo sminket seg hele sitt liv på teatret. Det var vel blitt en vane når han ville se godt ut. Det sjenerte ikke oss. Vi syntes han var flott.
Han var en glimrende lærer. Så lydhør. Så klokt han vurderte.
Og så inspirerende. Timen forsvant som det bekjente dugget for solen.
Men ikke nok med det. Han var meget gavmild med tiden. Han gikk langt over den betalte timen.
Jeg tror ikke han brød seg om pengene i det hele tatt. Han elsket selve teaterarbeidet, rolleutformingen, analysene. Vi syntes han allerede så yngre ut, da vi gikk.

I en annen time fortalte han med sorg i stemmen hvor respektløse de unge skuespillerne på Nationaltheatret hadde blitt. Dette var engang i 1946.
Han nevnte en hendelse hvor han og norsk teaters største geni gjennom alle tider, Johanne Dybwad, en dag hadde vært på besøk i Nationaltheatrets kantine for å drikke en kopp the. Det var fullt ved alle bordene, og ingen av de unge reiste seg for den pensjonerte teaterdronningen.

Da sprakk det for den noble Schanche. Han skjelte dem ut i et raseri som kunne sammenlignes med doktor Stockmanns tordentale til den uopplyste almuen i Ibsens ”En folkefiende.”
Ganske pussig å tenke på. For de unge dengang, hadde nok vært like oppbrakt over de som idag har overtatt kantinen, i dongeri og T-trøyer, hvis ikke de hadde reist seg for en Wenche Foss eller en Per Aabel. Eller hva?

Ove Moe, en ung skuespiller, som var engasjert ved Magnus Falkbergets turneteater, ringte meg en dag og spurte om jeg ville overta hans rolle i en gyser som het ”Jeg kan ikke la være!” Dette var i 1946.

Ove hadde selv fått tilbud om en oppgave i en dansk film, så jeg måtte i såfall gjøre det ganske snart. Magnus Falkberget var sønn av forfatteren Johan Falkberget.

I sine yngre dager hadde Magnus prøvet seg som skuespiller. Skal etter hva jeg har hørt, til og med spilt Osvald i Ibsens ”Gjengangere,” både i Trondheim og Stavanger.

Men hva som fortelles i ettertid, så var det visst intet tap at han begynte med noe annet. Og det gjorde han. Men han forlot ikke sine innerste drømmer.
Han startet sitt eget teater. Dette skjedde i 1929. Og han holdt det gående helt til sin død i 1957.

Man må vel si at hans private turneteater var en forløper for det statlige Riksteatret. Han medbragte nok et lettere repertoar, men han drev uten offentlige midler, og var helt avhengig av publikums interesse. Og som vi alle vet, så vil folk helst ha latter, sex og spenning.
Og det visste selvfølgelig Falkberget junior.
Og han drev sitt teater med en hård, økonomisk hånd. For å si det pent og dannet, jeg tror at han var jævla gjerrig!
Han underbetalte selvfølgelig sine skuespillere. Hans ensemble bestod nok stort sett av unge, forhåptningsfulle aktører, som var ledige på torget og som gjeme hadde spilt gratis hvis de bare fikk en sjanse.
Og disse teatergale ungdommene visste nok teatersjefen å utnytte til egen fordel.
Og det gjorde han på en meget kynisk måte.
Han plaserte gjeme 4 av ungdommene på ett ovemattingsværelse. Det var andre turnetider dengangen, og de som drev disse pensjonatene brød seg filla om hvordan gjestene ble innlosjert.
Og når det gjaldt diettpenger, så var nok ikke de utregnet fra statens regulativ. Så langt derifra .

Neida. Teatersjef Falkberget oppsporet en av stedets tarveligste kafeer.
Der snuste han seg til hva som var dagens billigste rett. Deretter kjøpte han av eieren såkalte spisekuponger, som han etterpå delte ut til sitt sultne ensemble. ”Værsego’- det var servert!”

Og så vandret de omreisende gjøglerne til en eller annen avholdskrok for å spise en tallerkenmed ”fiskeboller i hvit saus” eller ”Stekt torskerogn med citron.”
De som betakket seg, og sa ”nei takk” til disse kulinariske fristelsene, måtte selv finne seg et spisested, og de måtte betale for gledene med sine egne penger.

Men det var det nok ingen som hadde råd til. Det måtte være teatersejefen selv. Og slik var det.
I majestetisk ensomhet inntok han en tre retters middag på stedets beste hotellrestaurant.

Falkberget var en lur rev på mange måter.
Hvis for eksempel Centralteatret hadde hatt kjempesuksess på et nytt lystspill, så kjøpte han turnerettighetene for neste sesong. Satte det så opp på sitt eget teater og med et meget svakere ensemble. Men på plakatene skrev han: «Kjempesuksessen som har gått for 100 fulle hus i Oslo!»
Sannelig en sannhet med modifikasjoner!

Men tilbake til Ove Moe.
Han hadde altså tilbudt meg å overta en stor og spennende rolle. På Falkbergets turneteater, som for tiden leiet Studioteatrets lokaler i Keysersgate, da de selv var på Finmarks-tume, og Falkberget skulle spille der hele sommeren. Han var ikke bare lur, den gode Magnus, han var også meget smart.
Osloteatrene stengte for det meste om sommeren i de dager, så det var ikke så mange underholdningtilbud som kunne friste gressenkemenn eller andre som måtte være i byen. Derfor spilte Falkberget etter en lang turnesesong i hovedstaden om sommeren. Og det gle- det selvfølgelig også hans ensemble. De ville jo aller heslst spille i Oslo. Da var de virkelig seriøse skuespillere. Syntes de. Turneteatersjefen visste selvfølgelig ikke hvem jeg var. Jeg hadde jo bare vært innom Osloteatrene som statist.

Men han godtok en overtagelse. Han været nok kanskje en enda billigere arbeidskraft.
Men først måtte jeg avlegge prøve.
Jeg fremførte monologen ”Slott over slott seg bygger!” fra ”Peer Gynt.”

Falkberget var etterpå faktisk fornøyd og ba meg kom- me til overtagelsesprøve neste dag.
At jeg ble så fort godtatt skyldtes nok det faktum at jeg var 17 år, og det var en alder som passet glimrende for rollen. Ove Moe var sikkert 5 år eldre, og forholdsvis liten av vekst.

Jeg var tynn og keitete, og ville kunne illudere som en blek og uskyldig unggutt på en farm i den amerikanske provins, som en uhyggelig regnværsnatt ble forført av en psykopatisk og nymfomanisk husholderske. Stykket het som sagt «Jeg kan ikke la være!» og på Falk- bergets teaterplakater stod det med illevarslende skrift: «En desperat thriller som har gått for fulle hus i 10 år i London!»

For meg var dette et enestående tilbud.
Jeg deltok med liv og lyst på de prøvene jeg fikk tildelt. Jeg merket ikke de andres slappe innsats. For er det noe skuespillere hater, så er det overtagelsesprøver på et stykke som har vært spilt lenge.
Jeg var nikonsentrert og tenkte bare på meg og mitt. Jeg var også hver aften tilstede på kveldens forestillinger. ”Det er det du lærer av,” sa teatersjefen. Men den virkelige grunnen var det, at han som hadde sveivet på vindmaskinen i siste akt, hadde forlatt teatret på grunn av elendig betaling.

Nå ble dette selvfølgeligjobben min, mens jeg bivånet spillet fra kulissene og ”lærte.”
Men ukene gikk og Ove Moe reiste aldri til Danmark for å filme.

Der satt jeg da, hver aften, og dro på den helvetes vindmaskinen. Og uten betaling.
Dette hadde jeg så avgjort ikke råd til. Jeg oppsøkte derfor sjefen og spurte hva det ble til.

Han svarte at han var meget fornøyd med det jeg gjorde på prøvene, så jeg kunne regne med at jeg skulle overta rollen når som helst. Men noen dato ble ikke bestemt. Da Ove Moe senere på dagen fortalte meg at de danske filmprodusentene foreløpig hadde lagt prosjektet på is, gikk jeg sporenstreks til Falkberget og sa at jeg hadde ikke tid lenger til å være en vikarierende vindmaskin uten lønn, og at jeg derfor ville slutte!

Teatersjefen så meget forbauset på meg og sa disse lakoniske ord:
”Når jeg først hadde fått en fot innenfor et teater, så var det meget uklokt av meg å ikke beholde den der!”

Det hører med til historien om mitt møte med Falkberget, at når jeg noen år senere, spilte den freidige pappagutten i Centralteatrets oppførelse av Sverre Grans elleville lystspill ”Skal det være et barn?” - så sa teatersjef Falkberget til direktør Otto under en sammenkomst etter premieren: ”Det var hos meg Lillo-Stenberg begynte!”

Men jeg må ikke foregripe begivenhetene. Det skulle nok ta noen år, før jeg for alvor ble skuespiller på mitt kjære Centralteater.

I min tilværelse som statist på Osloteatrene, leste jeg noen timer med den meget vennlige og positive Gunnar Olram.
Og etter en tid søkte jeg direktør Otto om å få avlegge en prøve, i håp om å bli knyttet til teatret som elev. Det var den store og nesten uoppnåelige drømmen.

Alle teatrene hadde et par elever blant sitt kunstneriske personale på den tiden.
Slike prøver kunne være et lite helvete. Man stod der alene på scenen, uten andre hjelpemidler enn ens eget eventuelle talent. I salens mørke satt teatersjefen, instruktørene og gjerne noen fra ensemblet.

Det var aldri noen reaksjoner fra dem der nede i salen. Man hørte bare sin egen skjelvende stemme.
Følte at knærne visnet, hvor skulle man gjøre av hendene, hvor var innlevelsen i rollen?

Man kjente seg ubrukelig, skandaløs, ville aller helst bli borte, dette var ikke til å holde ut!
Instruktøren Rolf Christensen kom opp til meg etter prøveavleggelsen og sa meget alvorlig:

”Jeg pleier brutalt å si til de fleste, finn på noe annet! Men til Dem, Lillo-Stenberg, vil jeg si, fortsett på denne vanskelige vei!”
Oppmuntrende ord fra en kravfull instruktør.

Men noen elev ble jeg ikke.

Den 6. desember 1946 kunne vi lese i Aftenposten følgende annonse: ”Nationaltheatrets elevskole begynner 15. januar 1947. Skolen vil ta imot et mindre antall elever, som får fri undervisning.

Dessuten vil det bli gitt arbeidsstipender.
Søknad om opptagelsesprøve må være skriftlig til Nationaltheatrets elevskole innen 20.des. d.å.”

Jeg ringte med engang skuespiller Arne Bang-Hansen. Tidligere på høsten hadde jeg vært med på et kurs arrangert av noen som kalte seg Janusakademiet. Det ble holdt på tidligere Vestheim privatskole - (i dag Bjørknes) - Kurset hadde den tiltrekkende tittelen: ”Sceneteknikk og deklamasjon.”Men det som var det avgjørende for meg, var at kursets to lærere, var Henki Kolstad og Arne Bang-Hansen.

Undervisningen var nå forlengst avsluttet, men jeg var blitt godt kjent med Arne BH i den tiden.
Ergo ringte jeg ham.
Han var full av velvilje. Selvfølgelig ville han lese med meg. Og han syntes mine rollevalg til en eventuell prøve for teaterskolen var fortreffelige.

De 3 oppgavene jeg hadde funnet frem til, var Harald i Oskar Braathens ”Den store barnedåpen,” Eugen i Alex Brinchmanns ”Lykkelige ungdom,” og Teddy i Terence Rattigans ”Tilbake ved daggry.”

Harald var naiv og sjarmerende. Jeg hadde valgt scenen med den strenge kapellanen.
Der far Harald vise en ufrivillig, vidunderlig humor. Eugen var vanskelig. En tøff vergerådsgutt i konflikt med autoriteter og samfunn.

Han har et villt raseri mot en av hjemmets lærere, men faller sammen i et epileptisk anfall.
Den tredje og siste oppgaven var heller ikke av de enkleste. Teddy, en høyt dekorert krigsflyver med over 100 bombetokter bak seg.
Han blir av kameratene betraktet som skvadronens udødelige helt. En dag får han et nervesammenbrudd. I en sterk scene med sin fortvilte hustru. Joda, her var nok å bite i. Både for lærer og elev.

Timene med ”Bangsen” gikk ikke særlig bra.
Og det hele var selvfølgelig min skyld.
Jeg fikk faktisk ingenting til.
Hadde vanskeligheter med å konsentrere meg.
Klarte overhodet ikke å leve meg inn i disse problematiske menneskeskjebnene i Bang-Hansens trivelige stue i Gabelsgate. Læreren kom eleven for nær.

Jeg har alltid vært sjenert og innadvendt i fremmede omgivelser. Og når jeg følte meg usikker.

Jeg klarte ikke å gi uttrykk hverken for sorg eller glede, med et annet menneske så kloss nær meg. Det gikk mye bedre, når jeg var alene hjemme. Der kunne jeg gråte som Peer over mor Aases død, forføre jomfru Eline i skikkelse av ridder Niels Lykke, på Fru Ingers slott på Østraat.
Og jeg kunne falle sammen i kramper som den fortvilte vergerådsgutten Eugen. Alt fikk jeg til hjemme. Men ikke i stuen i Gabelsgate hos den sympatiske ”Bangsen.” Jeg hadde allerede fatt et brev fra Nationaltheatret.

Der stod det, svart på hvitt, at min prøve skulle finne sted på Nationaltheatret 8. januar 1947 klokken 17.30!

En statistvenn, Roy Bjørnstad, kunne fortelle meg at over 400 hadde søkt om å avlegge prøve!
Så da så.

”Enten har du overhodet ikke talent, eller så har du stengte luker i deg som jeg ikke har klart å åpne!” Disse ordene var noe av det siste min lærer Arne BH sa til meg dagen før jeg skulle avlegge den prøven som skulle bestemme hele min fremtid. Slik følte jeg det. Jeg tenkte fortvilet med meg selv:

Nå må jeg kaste meg ut i det! Nå må jeg få det til! Koste hva det vil!

Livet gikk sin gang.
Morgenen den 8. januar kom som alle andre dager. Jeg var overnervøs. Jeg ringte min lærer. Han prøvde å hisse meg opp: ”Ikke vær redd! Spell ut! Gi faen!”

Jeg forlot mitt trygge hjem for å møte min grusomme skjebne.
Mor og far sa ”lykke til” uten egentlig å vite hva for et lite helvete deres sønn gikk til.

Jeg hadde kamferdråper i min mave, for den var meget urolig. Klokken hadde såvidt klart å bli 2. Jeg syntes det var en evighet til den var 5.30.
Men allikevel skremmende nær.

Jeg måtte bare komme meg ut. Dette var ikke til å holde ut. Hvis jeg ikke kom inn på teaterskolen - hva da ? Klarinetten min hadde jeg solgt, til fordel for en ny sykkel.

Så mulighetene til å livnære meg som musiker hadde skrumpet betydelig inn.
Å bli profesjonell fotballspiller i England var en umulig drøm for norske gutter dengang.

Sjansen for å finne meg et yrke som reklametegner syntes også fjern.
Jeg hadde for en stund siden fått returnert mine tegninger fra Kunst-og-håndverkskolen med et høflig ”desverre.” Så da så.

Men for pokker! Det var jo skuespiller jeg ville bli! ”Spell ut! Ikke vær redd!” hadde min kjære lærer sagt. Jeg måtte iallfall prøve!

Så var det gjort! Det hele var over!
Timene før var grusomme.
Jeg hadde vandret hvileløs i strøket omkring Slottsparken, Abelhaugen og Glittrehjømet.
Hele tiden så jeg kuppelen på Nationaltheatret og visste at der inne gikk det nervøse og skjelvende unge mennesker som hadde de samme drømmene som meg, at få komme inn på den bebudede elevskolen!
Og klokken ble 17.30 denne ettermiddagen også. Og nå var det min tur.
Jeg gikk nesten bevisstløs inn på prøvesalens scene. Jeg ble blendet av noen lyskastere som varplasert i hjør- nene av podiet, slik at jeg kunne ikke se hvem som satt i juryen, og bra var det. Jeg hørte bare en behagelig kvinnestemme som sa:
”Værsegod Per Lillo-Stenberg. Scenen er Deres!
De kan bare begynne når De er klar!”
Klar og klar, fru Blom.

Jeg hadde ingen ”stikkordleser” med meg, så jeg fikk tildelt en meget søt, ung dame som skulle være min motspiller i mine tre utgaver av kompliserte menneskeskjebner. Jeg orienterte henne hvor det var best for meg at hun stod. Hun måtte illudere som streng kapellan, kynisk barnehjemsbestyrer og forståelsesfull hustru. Men jeg tror ikke at hun hadde dårlige nerver av den grunn.

Det var det jeg som hadde.
Men scenen var altså min. Det var bare «å kaste seg ut i det!» Og det utrolige skjedde. Jeg følte meg alldeles fri! Jeg klarte virkelig å leve meg inn i de tre rollene mine. Det kunne sikkert gått bedre, men jeg hadde likevel en god følelse.

Jeg syntes juryen, som bestod av Gerda Ring, Ella Hval, Olafr Havrevold, Anton Rønneberg og sekretær LP.Bull, smilte oppmuntrende til meg. Men det var vel bare noe jeg innbilte meg.

Men nok om det.

Da jeg løp ned de ærverdige trappene på det gamle teater, lett og lykkelig, så møtte jeg en blek Roy Bjørnstad på vei opp. Han var sikkert like oppspilt som jeg hadde vært, men hadde likevel overskudd til å fortelle meg at Rolf Christensen, som han hadde lest med, hadde sagt til Roy at jeg hadde avlagt en meget god prøve for ham på Centralteatret.

For meg var dagen fullkommen!

Den 16.januar 1947 lå det i vår postkasse et brev til meg. Det var fra Nationaltheatret. Skrevet på teatersjefens eget papir:
”Vi har herved den fornøyelse å meddele Dem at De er antatt som elev på Nationaltheatrets elevskole. De anmodes om å møte mandag morgen klokken 9 på prøvesalen.

Ærbødigst Knut Hergel.”

Jeg ringte straks min lærer. Dette var hans fortjeneste. ”Bangsen” ble meget overrasket. Han sa det var helt utrolig! Alldeles strålende!

Selv skrev jeg i min dagbok: «Et vendepunkt i mitt liv!» Jeg var 17 år. Ingenting føltes lenger umulig!
Men jeg fikk snart erfare. Mitt skuespillerliv hadde ikke engang begynt.

Jeg stod aller nederst på stigen som førte opp til drømmenes teater.
Men det var en hengiven og lykkelig elev som stod der!

Publisert 13.04.2020, med tillatelse av familien. Fortsettelse følger!