Teater i en krisetid

Kunne permitteringene på Nationaltheatret og i andre scenekunstinstitusjoner vært unngått? Ja, synes å være svaret i to artikler på shakespearetidsskrift.no. Det argumenteres blant annet med at det hadde vært bedre for teatret at samtlige ansatte gikk ned i lønn, i stedet for at mange ansatte, men ikke alle, ble permittert – helt eller delvis. Videre hevdes det at permitteringene gir virksomheten økonomisk overskudd, samt at den forestående rehabiliteringen av Nationaltheatret gjør permitterte ansatte ekstra sårbare. Det er markedsliberalistiske holdninger som rår, snarere enn hensynet til et statsstøttet teaters samfunnskontrakt, heter det.

Her trengs åpenbart en klargjøring om tingenes tilstand: Statsstøtten til en kunstinstitusjon som Nationaltheatret må selvfølgelig ses i sammenheng med samfunnsoppdraget: Nettopp fordi vi skal lage nyskapende teater av høy kvalitet til en bredest mulig del av befolkningen, går ikke virksomheten i pluss uten støtte fra staten. Dette er et krav kommersielle aktører ikke trenger å ta hensyn til. Nær 30 prosent av Nationaltheatrets driftsinntekter er egeninntekter, det vil si over 80 millioner kroner i året. Dette er ikke en ubetydelig del av inntekstgrunnlaget, men det viktige tredje beinet vi står på.

Vi må tenke i scenarier

Permitteringer av medarbeidere som følge av koronakrisen innebærer ikke noe overskudd for teatret, slik fagforeningene påstår, men tilsvarer utelukkende inntektstapet. Det er riktig, som Fagforbundet Teater og Scene (FTS) sier, at dersom alle medarbeidere på Nationaltheatret ble permittert, så ville Nationaltheatret spare 14 millioner kroner i måneden. Men alle teatrets medarbeidere er ikke permittert: 30 medarbeidere jobber som normalt, 220 er delvis permittert og 40 er helt permittert – og dermed stemmer ikke FTS’ tall for innsparing. Teatrets månedlige inntektstap er om lag fem millioner kroner i måneden og litt mer i månedene før jul. Her stemmer for så vidt FTS’ tall. Men problemet med å snakke om tall måned for måned, er at det ikke viser totalbildet. Grunnen til dette er at Nationaltheatret allerede har tapt fem millioner kroner før permitteringene settes i kraft 14. april, fordi alle medarbeidere fikk utbetalt full lønn i mars. En annen faktor som spiller inn, er at teatret ikke kan ha full inntjening fra dag én, når teatret gjenåpner, fordi teaterforestillinger krever planlegging, prøver og forberedelser, mens lønnskostnadene da vil løpe som normalt. En tredje faktor er usikkerheten knyttet til høsten: Vi vet ingenting om når vi kan åpne for normal drift, vi vet ikke om vi får åpnet alle scenene, og vi vet lite om publikums vilje til å samles tett i fulle teatersaler når vi igjen åpner dørene. Eller om myndighetene vil tillate at vi selger alle plassene i salen. Klarer vi å holde oss friske og unngå karantene, slik at vi faktisk får avviklet forestillinger som planlagt? På grunn av alle usikkerhetsmomentene og tapte inntekter før tiltak ble satt inn, er det avgjørende at vi snakker om tap og innsparing i scenarier – og ikke måned for måned. 

Prioriteringer

I tiden som har gått siden teatret måtte stenge på dagen, har vi, som så mange andre virksomheter i samfunnet, arbeidet hardt for å tilpasse driften en helt ny, kritisk virkelighet som ingen av oss så komme. Hvordan sikre at Nationaltheatret også for fremtiden kan tilby scenekunst av høy kvalitet til et bredt publikum og at alle medarbeidere fremdeles har jobb når denne krisen er over? Det har vært min høyeste prioriterte oppgave i disse første ukene, og permitteringene må ses i lys av denne kampen for medarbeidernes fremtidige arbeidsplass. Hvordan skal vi være i stand til å spille teater igjen raskest mulig etter at denne unntakstilstanden avblåses? Det har vært oppgave nummer to. Hvordan skal vi fylle samfunnsoppdraget vårt i denne svært spesielle tiden for Norge og verden? Det må vi komme til nå – vi har alt jobbet med dette i kulissene i noen uker allerede. For å nå disse tre målene har mesteparten av staben i denne kriseperioden en prosentvis tilknytning til teatret. I skuespillerensemblet har vi nå til sammen 16 årsverk – nettopp for å beholde en kunstnerisk motor, slik at vi kan lage et digitalt teatertilbud og være godt skodd når teatret gjenåpner. 

Det at medarbeiderne på Nationaltheatret er permittert i ulik grad, må ses i lys av ulik arbeidsbelastning. Mens koronakrisen medfører at det for noen, av smittevernhensyn, tilnærmet er umulig å gjøre sitt daglige arbeid, opplever andre et svært stort arbeidspress med nye og vanskelige utfordringer å håndtere. I en slik situasjon må styret og ledelsen ta avgjørelser om hvilke oppgaver som kan og må prioriteres nå, den kritiske situasjonen tatt i betraktning. Samt hvorvidt kollektiv lønnsreduksjon virkelig er det mest solidariske og hensiktsmessige for hele virksomheten, i en periode da så mye ekstraordinært må løses av enkelte medarbeidere og grupper. Vi tar selvfølgelig kritikken fra fagforeningene på alvor og forstår at det er uenighet om premissene for permitteringsvarslene, men vi er uenige om hva som er den mest solidariske løsningen.

En sårbar situasjon for Nationaltheatret

Det er riktig, som det hevdes, at Nationaltheatret nå er i en sårbar situasjon. I 2022 flytter vi ut av huset for en periode på fem år, fordi bygget skal rehabiliteres. Allerede før koronakrisen var vi bekymret for uvissheten rundt tilholdssted i byggeperioden. Vi håpet, og håper fremdeles, på fast tilholdssted i det gamle Munchmuseet på Tøyen. Det vil gi et sted å jobbe fra og en erstatning for Amfiscenen. Men noe vedtak er ikke gjort, og å gjøre et museum om til et teater vil kreve oppgradering av bygget, med de kostnadene det medfører. Noen erstatning for Hovedscenen, selve hjertet i teatret – og den av Nationaltheatrets fire faste scener som gir 70 prosent av publikumsbesøket og inntektene – er det knyttet enda større usikkerhet til. Koronakrisen gjør oss selvsagt ikke mindre bekymret for virksomheten i den fem år lange byggeperioden. Hvordan håndterer så styret og ledelsen denne bekymringen? Jo, ved å sørge for sunn drift; redusere kostander og opprettholde høyst nødvendige arbeidsoppgaver. Slik gjør vi det som står i vår makt for å sikre Nationaltheatret for fremtiden.

Koronapandemien innebærer en unntakstilstand for hele samfunnet, også for teatret. Og unntakstilstand krever ekstraordinære tiltak. Som teatersjef er jeg den første til å beklage denne situasjonen. Det er teatrets medarbeidere, som sammen med publikum, er Nationaltheatret. Vi håper alle inderlig at denne perioden blir kortest mulig, og at vi snart kan åpne igjen for vår store lidenskap: Å skape, formidle og spille teater, ansikt til ansikt med publikum. 

                            Hanne Tømta, teatersjef Nationaltheatret, 2.april 2020