Tilbake til Reims

Thomas Ostermeiers iscenesettelse av Ruckkehr nach Reims av den franske sosiologen Didier Eribon hadde premiere på en teaterfestival i Manchester i 2017, og ble deretter overført til Schaubühne i Berlin – hvor den har blitt spilt regelmessig, både i en engelsk og en tysk versjon. Det skyldes at hovedrolleinnehaver Nina Hoss behersker begge språk, mens de to andre rollene ambulerer. Men det er også en oppsetning som har en tydelig ambisjon om å ta den diskusjonen som forfatteren inviterer til i boka videre. Forestillingen adresserer en utvikling som (naturligvis) ikke er begrenset til den franske konteksten Eribon beskriver. Den reflektere et skille i det europeiske venstrepolitiske prosjektet, represent ved navn som Gerhard Schröder, Tony Blair og Mitterand, da alt snakk om undertrykkelse forsvant, og vekten ble lagt på enkektindividets innsats. I tillegg til at Ostermeier fletter inn taler og bilder av franske, britiske og tyske politikere (tv-klipp fra 80-tallet), blander også skuespilleren som leser teksten etter hvert inn sin egen stemme. I siste del av forestillingen, blir nemlig historien til den virkelige personen Nina Hoss og hennes far skjøvet opp i forgrunnen, og da som en kontrast til den forstemmende fortellingen om Eribons far, men også hans nevøer og brødre. I korthet: Den arbeiderklassen som gikk fra å stemme kommunistisk til å stemme Le Pen.

Louis og Eribon

Her i Norge har ikke Hjem til Reims (Aschehoug 2018) fått like stor oppmerksomhet som Edouard Louis’ bøker, til tross for klare likhetstrekk. Begge forfattere skildrer dagens franske arbeiderklasse på bakgrunn av sin egen familie og oppvekst. Samtidig som det i begges tilfelle var slik at en fortiet homofil legning kom til å blir bestemmende for at de (mer og mindre) brøt med sin familie og distanserte seg fra arbeiderklassen. Men i motsetning til Edouard Louis, som ble internasjonalt kjent gjennom debutboka om hans klassereise – og navnskifte – i Farvel til Eddy Belegueule, var Didier Eribon allerede en akademisk størrelse, og kjent for en biografi om Foucault, som fortsatt gjelder som et standardverk, da han i 2009 utga boka om sin egen bakgrunn. Til tross for mange likheter, er Hjem til Reims er en svært annerledes bok enn Farvel til Eddy Belegueule – som i stor grad har karakter av få være en frigjøringsroman eller et kampskrift.

For Didier Eribon dreier det seg om den tunge reisen hjem til den og det han var, og som han har skjøvet vekk eller fortrengt, for å kunne gjenoppfinne seg selv som parisisk intellektuell, eller ‘skjønnånd’, om man vil. Det er en styrke at boka ikke oppleves privat bekjennende, selv om utgangspunktet er en ganske rystende erkjennelse. For etter å ha reist hjem til Reims, etter farens død, for å besøke moren, som han heller ikke har sett på flere tiår, begynner spørsmål å ta form og utvikle seg til å bli en slags besettelse: Hvorfor har han aldri skrevet om sosial dominans, når han har skrevet så mye om andre domineringsmekanismer? Hvorfor har han ikke skrevet om sosial skam, når han har lagt så mye vekt på skam i skildringen av andre underkastelses- og domineringsprosesser?

Eribon reflekterer rundt hvordan han skammet seg over det miljøet han kom fra, at han løy om egen klassebakgrunn overfor mennesker han ble kjent med i Paris, og hvorfor han aldri tenkte på å ta opp denne problemstillingen i en bok eller artikkel. Han kommer fram til at «Det var enklere for meg å skrive om den seksuelle enn den sosiale skammen.» Enklere, fordi det var mer politisk gangbart å snakke om på den tiden.

Klasseskam og klassesvik

Selv om Didier Eribon skildrer episoder fra sin egen oppvekst, anlegger han alltid et også sosiologisk og historisk perspektiv, som forhindrer boka fra å utlevere mer enn det som virker representantivt for mennesker og miljø. Boka har en tematisk oppbygning, hvor både han, men også foreldrene og besteforeldrene og søsknenes generasjon og klassetillhørighet speiler en sosial og politisk utvikling. Både i skildringen av sin egen skolegang og de homoseksuelle møtestedene han oppsøkte i ungdommen, trekker Eribon på utstrakt lesning og kritisk litteratur, som iblant gjør boka ganske teoritung. At Eribon først i godt voksen alder innrømmer sin egen klasseskam, innebærer at det dreier seg om et tungt forsoningsarbeid. Som homofil hadde han ikke annet valg enn å komme vekk, men han fastslår at den økende avstanden mellom de venstreintellektuelle og arbeiderklassen var et svik, hvor førstnevnte gruppe har et betydelig ansvar for at store deler av arbeiderklassen ble drevet inn i armene på Le Pen. Men Eribon unnlater likevel ikke å påpeke at det florerte reaksjonære, homofobe og rasistiske holdninger i arbeiderklassen også dengang da de betraktet kommunistpartiet som sitt. Det er altså ingen bok som varter opp med enkle svar.

Working Class Hero

Thomas Ostermeiers iscenesettelse utspiller seg i et lydstudio, hvor nevnte Nina Hoss skal bekle rollen som fortellerstemme i en doku-film basert på boka til Eribon. Ved siden avhenne medvirker det en tekniker og en regissør, og underveis kommer det til en del uenigheter, både i forbindelse med billedleggingen og strykninger i teksten, som Hoss stussser over og setter seg imot. Ostermeier inviterer slik til en dobbeltrefleksjon rundt hvilke lesninger de møter teksten med, og hva de vil med den. I en morsom scene, som muligens er improvisert av skuespillerne under prøvene, diskuteres enkelte av de vanskeligere tilgjengelige passasjene i boka, i en pedagogisk form. Det dreier seg om konspiratorisk tenkning generelt, og om det franske skolevesen spesielt, og om det er et apparat som har til hensikt å skille ut elevene fra lave sosialt lag. Forestillingen ender med å henvise til tilslutningen om National Front, men også med en slags underliggende didaktisk etterlysning av noe som kan fylle det politiske vakuumet. Slik ender ikke boka, og det er i denne sammenhengen at Nina Hoss’ egen familiehistorie blir trukket inn. Hennes far var arbeider, og ble kommunist, men ble ekskludert fordi han kritiserte Sovjetunionen. Han var med på å starte partiet De grønne. Men før det grunnla han en ny fagforening på Daimler Bentz i Stuttgart, som inkluderte det man (den gang) kalte fremmedarbeidere. Han ble satt i forbindelse med bevegelser og mennesker verden over, og kom til å vie seg til sosialt arbeid og arbeid blant urbefolkningen i Amazonas. Anti-rasisme og miljøkamp er gjennomgående for hans politiske aktivitet og engasjement. Er han Working Class Hero som er for god til å være sann? Nei, han var virkelig nok, om kanskje ikke helt representativ.

Valget med å gi Nina Hoss’ fortelling en så fremtredende rolle ble både applaudert og kritisert da forestillingen hadde premiere. Noen mente at det gjorde den for informasjonstung, andre at det motvirket eller ødela den (prisverdig) distanserte fortellerstemmen til Eribon. I tillegg var det de som mente at det ikke lyktes Ostermeier å gjøre boka til teater, og at han nærmest bare illustrerte den.

I tillegg til at forestillingen tar diskusjonen videre, har Thomas Ostermeier også fått Didier Eribon til å stille opp i rollen som seg selv – i den nevnte filmen. Slik blir man som tilskuer med ham på reisen tilbake til Reims, som han skriver om i boka. Man ser ham stirre ut av vinduet i en togkupé, nabolaget moren bor i, og vi ser dem kikke på gamle fotos. Slik gir forestillingen den underliggende melankolien i boka rom, samtidig som film- og fjernsynsklippene gir yngre tilskuere et tilbakeblikk på det nyliberale skiftet som ledet opp til vår tids polariserte klima.