Gjenåpning på sosial distanse

Norge er tidlig ute med å gjenåpne. Men i flere europeiske land har strenge smittevernsregler ført til protester blant teaterfolk. I Sveits har Die Schweitzerische Bühnenverband (SBV) eksempelvis utviklet et konsept for smittevern, hvor det foreslås fire kvadratmeter plass for hver person på scenen. Videre anbefales det små og tette team i prøvene. Sang og blåseinstrumenter er «lov», men «høylytte» skrik og rop bør unngås. Likedan direkte kroppskontakt, og «kyss og berøring av ansikter er ikke mulig.» Er det tilrådelig å lage teater under slike forutsetninger; med mindre man ikke begrenser seg til rene monolog-oppsetninger? Eller burde man heller avvente situasjonen til det er mulig å unngå så store inngrep i den kunstneriske friheten?

Erik Ulfsby: Vi er i god dialog med myndighetene om dette. Vi ser bl. a. til toppidretten og andre som kan bidra med

gode smittevernløsninger. Alt tyder på at vi vil finne ordninger i Norge som ivaretar de fleste kunstneriske behov, i tillegg til et forsvarlig smittevern.

Arne Nøst: Riksteatret har fortsatt virksomheten etter 12. mars, med gjeldende regler ivaretatt. Akkurat nå har vi en smittevern-spesialist som gir klare råd til regi og skuespillere i prøvene på Peer Gynt. Det vil si at aktørene kan ta på hverandre med vaskede hender og rene klær, ha kontakt mellom kropper med særlig oppmerksomhet på å unngå direkte hudkontakt, dersom svette og dråper oppstår; tirsdag hadde de prøver med visir. Vaskemuligheter for hender og ansikt er lett tilgjengelig. Vi har valgt ut en del scener der kroppskontakt er avgjørende i nåværende regikonsept, vi går rolig fram, og har smittevern-kompetanse inne for å sikre sikker adferd. Direkte «spytting» og roping mot hverandres ansikt unngås, om det blir absolutt kunstnerisk nødvendig kan det skje innen sikker avstand. Vi ser etter teatrale muligheter innenfor de regler som finnes og de råd som gis, i tro på at menneskekroppen er en plastisk-dynamisk eksistens i scenerommet der begrep som nærhet og avstand kan spilles ulikt, og med en annen «realisme» enn det vi normalt velger. Kunsten har muligheter nettopp basert på assosiasjons-rommene publikum deltar med.

Hanne Tømta: Reglene i Sveits er strengere enn hos oss, men skal vi spille teater, må vi ta smittevern på alvor. Det innebærer blant annet at skuespillere som ikke allerede har en nær relasjon må holde én meters avstand på prøver og i spill på scenen. Når vi spiller Reform 97 på Amfiscenen nå, er det i en versjon som er tilpasset fysisk smittevern – men også omarbeidet. Forestillingen handler om norsk skolehverdag, så det var naturlig å oppdatere innholdet til tiden vi står i. Smittereglene trenger med andre ord ikke å være begrensende for det kunstneriske uttrykket; begrensninger kan også virke kreativt. Regissør Tyra Tønnessen sier for eksempel at hun synes mange scener i Reform 97 er bedre nå, enn de var før koronakrisen.

Er det felles smittevernregler, eller er det opp til hver enkelt arbeidsplass å utarbeide retningslinjer for alle og/eller til hver enkelt produksjon? Kan dere fortelle om hvordan prøvene på deres produksjoner er tenkt gjennomført, og hvilke konsekvenser smittevernreglene vil ha på scenen?

Ulfsby: Vi er i dialog med relevante myndigheter, og vil knytte til oss nødvendig helsefaglig kompetanse som kan være tilstede på teatret. Så løser vi enkeltproduksjoners behov i dialog med denne.

Tømta: Vi følger smittevernveilederen vi og en rekke musikk- og scenekunstinstitusjoner har utarbeidet i samarbeid med Spekter. Prøvene på høstens produksjoner Antipodene og Vildanden har foreløpig bare foregått digitalt. Både å grunn av permitteringsgraden blant de ansatte, men også på grunn av smittevern. Vi begynner først med fysiske prøver på til sammen fire produksjoner i begynnelsen av juni. Da må vi blant annet sørge for at vi jobber i små grupper og at alle holder en meters avstand. Folk må ha med seg egen mat og drikke, og egen kopp. På Torshovteatret er det to produksjoner som prøver: Superkid og Et dukkehjem. I praksis betyr det at Superkid har scenen og pauserommet oppe, men Et dukkehjem har prøvesalen og publikumsområdene nede. De bruker til og med hver sine trapper. Kohorter overholdes på teatret også!

Nøst: Slik vi forstår det er det i stor grad opp til de ulike bransjene og virksomhetene å definere tiltak, jamfør hvordan

langrenns-lagene har andre regler enn skiskytings-aktive. Det ansvarlige nivå er likevel etterprøvbart og underlagt hva myndighetene bestemmer. Det er forskjell på direktiv og råd, regler og anbefalinger. Her ser vi nå på tiltak elitefotballen har fått godkjent, og hva teatrene i Danmark gjør. Vi ser på hele virksomheten delt inn i grupper og som helhet, feks. er teknikere på turné og under forestillingene ofte nærmere hverandre enn én meter, dette jobber vi med å løse én-til-én konkret.

Vi har egne smittevern-ansvarlige på hver produksjon, setter opp risikovurderinger scene for scene, og legger tiltak deretter. I en produksjon med to skuespillere vurderer skuespillerne frivillig å gå i karantene før prøver og under turne for å kunne spille nærkontakt-scener. Å utøve faktisk håndvask og skift av kostyme i karakter er også mulig, dog er vi ikke der ennå. Vi vurderer å engasjere koreograf i produksjoner for å forsterke det scenisk-fysiske uttrykket.

Høstens spilleplaner

På hvilken måte påvirker korona-situasjonen spilleplanen deres? Er det produksjoner som utgår pga. situasjonen? Er det produksjoner som skulle hatt premiere nå i våres, som blir tatt opp til høsten?

Tømta: Det er klart at koronakrisen har satt sitt preg på teaterrepertoaret. Vi har hatt, og kommer til å fortsette å ha, et stort inntektstap. Det påvirker handlingsrommet drastisk. Nå er kulturarrangementer ikke lenger forbudt, men vi kan bare spille for 50 mennesker i salen. Det gjør vi med fire produksjoner i vår, og det er en luksusøvelse vi kan gjennomføre ene og alene fordi vi er statsstøttet. Vi jobber med å realisere alle vårens premierer som ikke fant sted, men dette er altså både et økonomisk og praktisk spørsmål. Det som er sikkert, er at storsatsingen Jane Eyre, som skulle hatt premiere i mars, kommer opp i 2021.

Nøst: Riksteatret måtte avlyse ikke-fullførte turneer fra 12 mars og ut mai, altså i planlagt spilleperiode før sommeren. Fra medio august satser vi på å gjennomføre spille- og turnéplan med færre publikummere. De produksjonene vi måtte avslutte turné med før sommeren kommer ikke opp igjen til høsten, fordi vår virksomhet ikke har denne fleksibiliteten grunnet kostnadene knytta til ekstra turné.Turnéene er satt/planlagt ca. ett år i forveien, og vi er derfor ikke sammenlignbare med teaterhus som kjører repertoar. Å for eksempel utsette oppstart av planlagte produksjoner er også komplisert fordi alle kunstnerne, både på scena og bak/rundt, er frilansere som har andre oppdrag bundet i avtaler og tid.

Ulfsby: Vi vil spille mer eller mindre som planlagt. To produksjoner utsettes for å gi plass til hhv. Tolvskillingsoperaen og Bestialitetens historie, som ikke rakk å få premiere i vår.

Strømminger og opphavsrettigheter

I Norge har det jevnt over vært få digitale tilbud på teatrene. Spesielt visninger fra forestillingsarkiver, som man har sett i flere andre land (hvor noen tilbyr daglig eller ukentlig nye visninger). Hva tror du er årsaken til at teatrene ikke har benyttet anledningen til i større grad å dele oppsetninger/teaterhistorien med seerne? Skyldes det opphavsrettslige spørsmål, eller er det fordi teatrene ikke har prioritert å dokumentere forestillinger på et teknisk tilfredsstillende nivå?

Tømta: Det henger sammen, og handler først og fremst om opphavsrett. Vi har ikke prioritert å gjennomføre kunstnerisk gode opptak fordi det er så vanskelig med hensyn til opphavsrett.

Ulfsby: Vi har lagt ut nokså mange forstillinger. Solaris Korrigert, Peer Gynt, Mare, Abrahams Barn, Utafor, Haugtussa, Kalvø og Kjære Landsmenn. I tillegg har vi produsert innhold av ulik karakter. Men det er riktig at det sjelden prioriteres å få laget et opptak av høy kvalitet. Det er ressurskrevende og inntil nå har det vært liten interesse for det. Det er også noen opphavsrettslige problemstillinger.

Nøst: Jeg kan ikke svare på hva andre teater har valgt å gjøre med eksisterende digitale opptak av forestillinger, om de er for dårlige som formidlings-format eller om det er visningsrettlgheter som kompliserer.

Få teatre prioriterer i normale tider å filmatisere med flerkamera og høy kvalitet med tanke på dokumentasjon eller senere visning, dette vil muligens endre seg noe nå. På Rogaland Teater gjorde vi par slike satsninger da jeg var der: Teaterkonsert Mozart med NRK, som dessverre ikke har visningsrett nå. Riksteatret la ut Gjengangere, som var en Applaus Scene-produksjon, i tillegg til at vi filmet Havboka med et svært dyktig filmteam som nå er i ettarbeid. Her er ambisjonen å gjenskape forestillingen som film på filmens språk og premiss. Dreiebok, spill, kamerakjøringer, redigering, klipp og design er tilpasset kamera med utgangspunkt i teaterforestillingens kvaliteter. Vi håper den er klar før sommeren, her er det kino-kvalitet som er målet, ikke strømming pr pc. I tillegg gjorde vi i samarbeid med Statsteatret en live-produksjon for direktestrømming bak betalingsmur av forestillingen 1066, slaget ved Stamford bridge, med fire skuespillere i hver sine hus, og et direkteredigeringsteam i Nydalen, som redigerte sendingen i sanntid. Dette for å forsøke flerkamera og fler-rute-teater live. Lang dags ferd sin skjebne i arkivene til NRK kjenner jeg ikke til, jeg vet bare at NRK har korte visningsavtaler for eksterne teaterproduksjoner.

… skyldes det relativt lille digitale tilbudet en motvilje mot strømming av forestillinger? Det har jo vært rettet advarsler mot at formatet på ingen måte erstatter live-opplevelser.

Ulfsby: Det du ser på en skjerm er todimensjonalt og mangler dermed minst en dimensjon. Men vi gjør nye store forsøk på å utvide repertoaret vårt i høst, med planlagt livestrømming av bl. a. Bienes historie.

Nøst: I teatermiljøer er det ulike holdninger til strømming av scenekunst, ofte grunnet i premisset om «i samme rom-opplevelse» og mangel på reell kontakt med publikum. Teater som format er gammelt; tv nytt. Men jeg opplever nå andre holdninger til nye formidlingsplattformer også for scenekunst. Teater/scenekunst er komplisert som kunstspråk og ambisiøst hva gjelder kvalitet og hvilke kvaliteter som har faktisk kvalitet. Forflating er mer enn forenkling, det er også at dybde i rom, form og innhold kan svekkes gjennom 2d-format. Det er avgjørende å utvikle selve plattformen det formidles via. Filmet teater må ha filmatiske kvaliteter, livestrømmet Teams-inspirert teater må bruke Team-estetikken som premiss og faktisk kvalitet, sms-teater det samme.

Det å være i samme rom som scenekunstnerne, har kvaliteter det er nær umulig å erstatte, likevel går nå Riksteatret inn i et forske/utprøve-prosjekt som vi høsten 2021 kanskje kan vise en pilotforestilling av gjennom live VR med responsmuligheter for publikum.

Tømta: Det jeg er mest fornøyd med, er 17. mai-matineen, som vi lagde digitalt i år og som dermed nådde ut til et langt større publikum, og over hele landet, enn det tradisjonelle 17. maimatiné-publikummet. Slik lyktes vi virkelig med å bli nasjonens teater. Dette var et stort og kunstnerisk vellykket løft for teatret, som blant annet markerte Jens Bjørneboes 100-årsjubileum.

Mer generelt vil jeg si at vi har gjort så mye vi har kunnet. Vi har lansert Nationaltheatret TV, hatt høy aktivitet i sosiale medier, med kunstnerisk innhold og innhold fra kommunikasjonsavdelingen. Dette har ført til et usedvanlig høyt digitalt publikumsengasjement, og vi har lyktes med å øke antall følgere i ulike kanaler i denne perioden. Det er svært verdifullt for publikumsrekrutteringen på teatret på sikt.

Det jeg ikke er så fornøyd med, er at digitale verktøy som Tems og Zoom egner seg heller dårlig i kunstnerisk arbeid. Godt teater innebærer per definisjon fysisk kontakt. Slik sett har teatrets vilkår vært skrale i denne perioden.

Mange hevder jo at de digitale tilbudene er kommet for å bli. Hvilke inntrykk og erfaringer sitter du igjen med i forhold til hva du har fått med deg/ sett av strømminger og andre digitale tilbud?

Ulfsby: At teater er best på teater, og at verden heldigvis ikke er flat.

Tømta: Teatrets fortrinn er en kollektiv opplevelse i samme rom, det er jo definisjonen av teatret som form. Men digitale prosjekter av en viss kvalitet, tror jeg har kommet for å bli. Er det én ting denne krisen har vist, er at det er viktig å dokumentere forgjengelighetens kunst for ettertiden.

Nøst: Det har vært svært travle uker her, så jeg har ikke fått med meg mange strømmetilbud. Men våre egne fikk jeg med meg, Rogaland Teaters Scener fra et ekteskap, Vildanden - et rettsdrama formidlet via Facebook er jeg nysgjerrig på. Jeg har sett et par fint filmede konserter på Vi er Live, der musikkvideo-estetikken forlenges i tid uten å miste vesentlig kvalitet; aming for Enrike og Fieh. Her er det folk som kan kunne utvikle noe i samarbeid med scenekunstere framover. De digitale formatene har blitt boostet nå, og de ulike uttrykksformene, estetikkene og logikkene dette innebærer vil prege også scenekunsten framover, digitalt er normalt.