Mannsroller i bevegelse

Det historiske slaget ved Stamford Bridge den 25.september i 1066 blir ofte beskrevet som tidspunktet der vikingtida

slutta. Hvilken rolle spiller en viking når selve vikingtida er slutt? Han må kanskje som dagens mann gå inn i nye roller og kontinuerlig revurdere sin posisjon. StatsTeatret presenterer en fartsfylt komedie der de går inn i denne materien. De er kanskje litt for kåte på å underholde til at de kommer så veldig dypt.

Øl og vafler

De fire mennene er ulastelig antrukket i dress, slik som menn i næringslivet eller som forballspillere utenfor fotballbanen eller som utallige filmmafiamenn. Den noe tafatte Olav (Cato Skimten Storengen) som er sønn av Harald Hardråde serverer vafler til publikum ved forestillingas start. – Er du kristen? Spør han. Hvis svaret er ja, kan du få vaffel. Og vafler med jordbærsyltetøy blir til brød og vin, Jesu kjøtt og blod. Tidligere i høst sto Kristelig Folkeparti i valgboden sin på Karl Johan og serverte vafler til velgerne sine og sikkert andre vaffelinteresserte også. Vafler er altså kristen mat, øl er kanskje mer hedensk. De andre tre går rastløst rundt på scenen med hvite håndkleservietter over armen. Forestillinga begynner, gutta sloss, slår hverandre med håndklærne, høy irsk folkemusikk. Her er det ville, norske vikinger in action. Så er vi på Harald Hardråde (Gard B. Eidsvold) sitt kontor i Nidaros. Tjodolv Skald (Per Kjerstad) skriver Dronning Ellisivs drøm – ”et stort tre vil vokse seg utover hele Norge og videre og.. og.. ”Kanskje var det en mann som skapte denne drømmen om norsk ekspansjon historisk sett også? 

Den skumle og landsforviste engelske jarlen Toste (Kim Sørensen) kommer på besøk. Det blir bestemt at England skal erobres. Det blir mer russe-irsk musikk og slåing med håndklær. Reisen går til Orknøyene, før England står for tur. Øl og vafler til frokost.

Komedie og alvor

Det er mulig StatsTeatret først og fremst er ute etter å underholde. Det klarer de stort sett fint. Alle skuespillerne har fin komisk timing. De er flinke til å gi hverandre rom og til å spille hverandre gode. Mange effektive teatrale skuespillergrep brukes, for eksempel ved at en skuespiller står for lydeffekten til en annen skuespillers handling. Scenografien er enkel, den består av bord og stoler. Lysbruken er genial og effektiv med lamper som skuespillerne selv plasserer og slår av og på. Dramaturgisk sett blir forestillinga litt for lang og flat på midten.

    Hvilke mannsroller er det så de ruller frem? Gard B. Eidsvolds Harald Hardråde er far. Han er selveste kongen og han er militær. Han er autoritær, men har myke sider. Han er holder seg helst til de gamle gudene og ikke som sønnen Olav, til den nye Kvitekrist. Familiesituasjonen er ikke ulik en som kan finnes i dag, konflikt mellom farens nye kone og hans sønn fra tidligere ekteskap. Far forsøker å megle mellom partene. Han er frustrert over sin femten år gamle sønn som bare sitter ved datamaskinen og er fundamentalistisk kristen. Olavs kristne fundamentalisme blir et opprør mot farens guder og verdinormer. Olav vil ikke bli kriger som faren (den historiske Olav ble hetende Olav Kyrre og var visstnok spesielt fredsæl). 

Fra kvinnerolle til mannerolle

Harald Hardråde gjør sitt beste for å få sønnen til å bli en skikkelig mann. Før det store slaget ved Stamford Bridge tar gutta seg en skikkelig fest. Far kjøper dame til gutten sin, frøken ”Melissa from the Woods”. Melissa alias Per Kjerstad stripper, eller kanskje riktigere: både Melissa og Per Kjerstad stripper. Her går mannen inn i en rolle som kvinner tradisjonelt har hatt, kvinnen som kropp og objekt. Her er både publikum og stripper bevisst kroppsfiksert. Det er mannen som stripper, ikke bare karakteren Melissa som strippingen så løselig er hengt på. Det er så damer og homser formelig hviner og heteromenn klapper og ler. Mannen er selvnytende så det holder. Melissa blir drept etter stripping og muligens sex med Olav, men Per Kjerstad lever og har potensial som stripper, han jobber ennå kanskje litt for stivt med hoftene.

Til Valhall!

StatsTeatret skriver i programmet sitt at de på nytt vil belyse viktige knutepunkt i vår historie for å ”finne svar på hvem vi er og hvorfor vi har blitt sånn”. Det er interessant, kanskje også betimelig. Mannsrollen eller mannsrollene, har de siste tiårene vært i mer bevegelse enn noen gang. Soldaten eller krigeren, en tradisjonsrik mannsrolle, har den forandret seg? Når skuespilleren før det store slaget brøler krigersk og energisk: ”Til Valhall!” forflytter vi oss i løpet av et nanosekund fra Stamford Bridge til Afghanistan. Er virkelig Vikingtida slutt?