Sammenlikningens spøkelse

Det går et spøkelse gjennom Tyskland; sammenlikningens spøkelse. Det er en uforutsett konsekvens av en av det tyske etterkrigssamfunnets største fortjenester; at det har påtatt seg ansvaret for å skape en minnekultur for nazistenes folkemord på europeiske jøder. Etter gjenforeningen har minnet om holocaust vært en hjørnestein i den tyske kulturelle offentligheten. Noe åpningen og den sentrale plasseringen av minnesmerket over de myrdete europeiske jødene er et konkret symbol på. Med tiden har holocaust samtidig fått en nesten sakral status som en enestående hendelse i nasjonens kollektive minne. Ved å definere holocaust som noe unikt – om ikke nødvendigvis for forskningen, så i den offisielle kulturen – blir det hevet over en ordinær forståelse av historien, som nødvendigvis må basere seg på sammenlikninger og en relativ kommensurabilitet mellom ulike hendelser. Sakraliseringen av det unike ved holocaust, er ikke enestående for Tyskland, men har i de siste årene tatt en spesiell, og spesielt ekstrem form i Forbundsrepublikken. I den tyske mainstream-offentligheten blir sammenlikninger mellom holocaust og andre hendelser oppfattet som en svekkelse av den tysk-initiert forbrytelsen, og en underminering av det ansvaret som Tyskland har tatt på seg. Det har ført til streng kontroll med såvel offentlige som forskningsmessige utsagn.

Mange historier om vold

Understrekningen av holocaust som noe unikt, har ført til at to tema, som er helt forskjellige, men ofte opptrer sammen, er blitt koblet sammen på en skrekkinngytende måte: Det ene er spørsmålet om holocaust kan relateres til andre historier om vold, ikke minst arven fra den europeiske kolonialismen, det andre hva som er legitim kritikk av Israel; en stat hvis selvbilde, i likhet med Tysklands, er sterkt knyttet til hendelsene under holocaust.

I den siste politisk-intellektuelle skandalen i Tyskland har begge disse spøkelsene vendt tilbake. Det gjelder anklagene mot den sør-afrikansk baserte og Kamerun-fødte forfatteren og forskeren Achille Mbembe om antisemittisme og relativisering av holocaust. Mbembe, som er internasjonalt anerkjent for sin forskning på kolonialismen og dens arv, var  på forhånd godt kjent i Tyskland. Bøkene hans er utkommet på tysk kort tid etter utgivelse, han har mottatt en rekke priser og utmerkelser, og hatt viktige posisjoner i tysk akademia. Nå ligger ryktet hans i grus, selv om beskyldningene neppe vil ha samme effekt utenfor forbundsrepublikken. Anklagene ble først reist av Lorenz Deutsch, fra partiet FDP i Nordrheim-Westfalien, og deretter gjentatt av Felix Klein, som er Tysklands kommisjonær for jødiske forhold og kamp mot antisemittisme, hvilket førte til langt større offentlig oppmerksomhet. Hva kan denne historien lære oss?

Sammenlikning og relativiseringer

Det tyske etablissementets anklager mot Mbembe er basert på et par avsnitt av essayet «The Society of Enmity», som ble utgitt på tysk som en del av boka Politik der Feindschaft (2017). Det første avsnittet inneholder en sammenlikning (men ikke likestilling, slik Deutsch hevder) mellom sør-afrikansk apartheid og den israelske okkupasjonen av palestinske områder. I Tyskland tas det for gitt at en slik sammenlikning i seg selv er antisemittisk. Hvis det å reise spørsmål ved en slik antagelse; slik jeg tar til orde for – sammen med flere dusin tidligere medlemmer av Knesset, mange israelske borgere og jøder over hele verden, som stiller seg kritiske til en apartheid-liknende politikk i de okkuperte områdene – er det ikke rom for diskusjon. Jeg går derfor videre til det andre avsnittet av essayet, som inneholder en sammenstilling av apartheid og det nazistiske folkemordet: «The apartheid system in South Africa and the destruction of Jews in Europe – the latter, though, in an extreme fashion and within a quite different setting – constituted two emblematic manifestations of (a) phantasy of seperation» («The Society of Enmity», side 25). 

        Jeg kan ikke finne verken likestilling eller «relativisering» i dette avsnittet, slik som Mbembes kritikere påstår. Det er tydelig at Mbembe beskriver holocaust som både «ekstremt» og som et resultat av en annen historisk kontekst enn den som ledet til apartheid. Mbembes tese dreier seg dessuten i mindre grad om sammenlikning enn spekulative antagelser om underliggende betingelser som gjør rasistiske systemer mulige. Fokuset hans ligger på konstruksjonen av fiendebilder, og begjæret og fantasiene om atskillelse og destruksjon som ledsager de samme konstruksjonene.  

Når Mbembe snakker om «society of enmity», er det denne konstruksjonen og dette begjæret og fantasiene han mener. Man kan være uenig i en slik innfallsvinkel som forklaring på holocaust (eller apartheid), men mye av forskningen rundt det nazistiske folkemordet dreier seg faktisk nettopp om den ideologiske konstruksjonen av «jøden» som en fiende av Volkgemeinschaft som må tilintetgjøres.

Sammenliknende versus flerdirektoral erindring

Mbembe-debatten avslører viktige konflikter i det tyske samfunnet. Hastigheten i hvordan Mbembe ble erklært persona non grata i enkelte offisielle kretser, viser at det er streng konsensus rundt det inkommensurable ved holocaust. Det viser også at konsensusen om hvordan jødenes lidelser under nazismen skal minnes kan kollapse i et ukritisk forsvar for Israel og i sensur av pro-palestinske synspunkter.

Samtidig har mange intellektuelle, både i Tyskland og andre land, både jøder og ikke-jøder, kommet Mbembe i forsvar. At fremtredende tyske forskere som Aleida Assmann og Micha Brumlik forsvarer Mbembe, kan tyde på at den rådende konsensusen er i ferd med å utfordres. Dagens Tyskland pendler mellom to mulige minnekulturer: Den herskende modellen for kompetitiv erindring og en modell jeg kaller «multidirectional memory». 

Konkurranse-modellen forutsetter at kollektive minner fortrenger hverandre gjensidig i det offentlige rom. Hvis man oppfatter kollektive minner slik som logikken i et nullsumspill, bunner det i en frykt for at det å sette minnet om holocaust i forbindelse med andre minner om vold – som kolonialisme, apartheid, eller okkupasjon – vil føre til ufarliggjøring, utvanning, eller til og med benektelse av holocaust. De som verner om minnene om kolonialisme og slaveri gir ofte uttrykk for tilsvarende frykt: At overdreven vekt på holocaust vil frata andre historier deres synlighet. Men er det sånn den offentlige hukommelsen fungerer? Eller, for å adressere den tyske bekymringen direkte, må holocaust-sammenlikninger føre til relativisering og ansvarsfraskrivelse? 

Min teori om multidirektoral hukommelse forutsetter – selv om minnekulturer er gjenstand for lidenskapelige, og endatil rasende, konflikter – at hukommelsen ikke er underlagt logikken til et nullsumspill. Men at alle minnekulturer utvikler seg dialogisk – i form av lån, appropriasjon, sidestilling, og som ekkoer av andre historier og andre tradisjoner for memorering. Erindringskonflikter fører ikke til færre, men til flere minner, selv om offentlig memorering kan ta mange former. I Mbembe-debatten kan man delvis gjenkjenne det faktum at globaliseringen av holocaust-memoralier har fungert som en plattform for andre historier om vold – spesielt historier om slaveri og kolonialisme. Men den kjente formen for holocaust-memorering som er i global sirkulasjon, vokste selv ut av en tid som var preget av dekolonialisering og dialog med andre historier, og som den nå ser ut til å stå i et konkurranseforhold til.

Mbembes skrifter springer ut av en multidirektoral tradisjon som har viet seg til studier av forholdet mellom holocaust og rasistisk vold gjennom århundrer av slaveri, kolonialisering og segregering av afrikanere, og ofrene for den afrikanske diasporaen, under europeerne og deres etterfølgere.  

Aimé Césaires polemiske Discourse on Colonialism inngår i en slik tradisjon. Her kaller han den nazistiske brutaliteten en «forbrytelse mot den hvite mann», som «anvendte kolonialistiske prosedyrer som inntil da hadde vært eksklusivt reservert araberne i Algerie, ‘kuliene’ i India og ‘niggerne’ i Afrika, i Europa.» Tradisjonen inkluderer også skriftene til den afro-amerikanske intellektuelle W. E. B. DuBois, som oppsøkte ruinene av Warszawa-ghettoen og  beskrev hvordan opplevelsen hadde forandret hans forståelse av rasismen. I Jim Crow-tidens Amerika skrev DuBois at besøket fikk ham til å innse at «det amerikanske problemet med slaveri, frigjøring og kaste, ikke var noe adskilt og enestående, som jeg så lenge hadde trodd.» Å revidere egen forståelse av rase, innebar imidlertid ikke at DuBois utraderte alle forskjeller mellom ulike former for rasisme; han bemerker derimot, at «ikke i min villeste fantasi var det noe som kunne minne om det jeg så i Warszawa-ghettoen i 1949.» Verken «adskilt eller enestående» eller «lik»: Dette er den multidirektorale tradisjonen for å tenke komparativt om rasistisk vold i den kolonialistiske epoken og som lever videre hos tenkere som Mbembe.

Teorien om multidirektoral hukommelse baserer seg ikke på antagelser om at alle uttrykk for offentlig memorering er av like stor verdi: Vi trenger definitivt en komparativ etikk for å avgrense gyldigheten til ulike uttrykksformer. Noen sammenlikninger fortjener å bli tatt alvorlig, andre ikke. Enkelte sammenlikninger kan føre til større solidaritet blant ofrene, andre til konflikt. Enkelte sammenlikninger kan ta form av forenklet likestilling, selv om sammenlikninger i regelen vil ta høyde for store forskjeller i form og omfang. Teorien om multidirektoral memorering er fremfor alt viktig i denne sammenhengen, fordi den angsten for sammenlikninger som fins i Tyskland må etterprøves på en produktiv måte. Tyskerne betrakter enhver sammenstilling av holocaust og kolonialisme eller apartheid som en trussel mot deres egen ansvarstyngede identitet. Men kanskje de isteden burde reflektere over alle de historiene og ansvarsforholdene man vil få øye på dersom man er villig til å ta multidirektorale sammenlikninger på alvor. Engasjementet i holocaust gjelder riktignok for å være en prøvestein for tysk identitet, og det bør det fortsette å være. Men det burde likevel være presserende å belyse og å engasjere seg i den europeiske og tyske kolonialismen, og i Tysklands delaktighet i strukturell rasisme og økonomisk ulikhet i samtiden. Også det at det er nær sammenheng mellom det nazistiske folkemordet og besettelsen av Palestina, er en kjennsgjerning som tyskerne bør forholde seg til, relativt til egen delaktighet i den vedvarende uretten. Isteden for å gjøre Mbembe til skyteskive på grunn av de ubehagelige temaene han tar opp, burde alle som engasjerer seg i historisk og nåtidig urettferdighet, oppsøke verkene hans som en kilde til innsikt.

På 1960-tallet hevdet den østerrikske Auschwitz-overlevende Jean Améry at den adekvate holdningen til tyskerne etter krigen burde være å «mistro seg selv» («selbstmisstrauen»). Jeg tror Amérys advarsel er enda viktigere i dag, nettopp fordi Tyskland har kommet så langt i forhold til å «bearbeide fortiden» («Vergangenheitsaufbearbeitung»). Isteden for å posisjonere seg som dommer i forhold til antisemittisme og som en ukritisk forsvarer av israelsk politikk, burde Tyskland vende tilbake til å mistro seg selv; det kunne fått dem til å hilse sammenlikningens spøkelse velkommen og å betrakte det gjennom en multidirektoral linse. (Publisert 25. 05. 2020. Oppdatert 27.07.2020)

(Oversatt fra tysk av Therese Bjørneboe). 

Artikkelen er tidligere publisert på http://www.goethe.de/latitude.

Michel Rothberg er professor i engelsk og komparativ litteratur, University of California, og innehar 1939 Society Samuel Goetz Chair i Holocaust Studies. Hans siste utgivelse er The Implicated Subject: Beyond Victims and Perpetrators: https://www.amazon.com/Implicated-Subject-Victims-Perpetrators-Cultural/dp/1503609596/