Semi-live dansefest på nett

Den tiende utgaven av Vårscenefest i Tromsø sto i fare for å avlyses. Men 10-års jubileet skulle feires, og festivalen – og kunstnerne, så seg nødt til å tenke nytt. Resultatet ble en 12-timers, heldigital versjon av Vårscenefesten: «Vår-skjerm-fest 2020». Arrangementet begynte klokken 10.00, for den som var interessert i å starte dagen med litt clubbing.

Vårskjermfest (2)

Morgenrave med Charlotte Bendiks & Nasra

Coronadagbøkene av STATEX

Bobleplastbarna av Silje Solheim Johnsen.

Hello Brother av Geir Hytten
Yet still, we rise av Heine Avdal & Yukiko Shinozaki. Dokumentarfilm av Klaas Boelen

Eksogen II av Intakt Dance company.

Rådstua Teaterhus, Radart, Dansearena Nord, Vega scene, 2. mai 2020

Tromsøs internasjonale Vårscenefest ble opprettet av Rådstua Teaterhus og RadArt, nettverk for scenekunst i nord, og har vært arrangert i månedsskiftet april/mai siden 2010. Visjonen er: «Å gi publikum i Tromsø og Nord-Norge mulighet til å oppleve mangfoldig og risikovillig scenekunst av høy kvalitet». Med tanke på at Vårsecenefest er en festival som støtter opp under, og vil tilrettelegge for en risikovillig scenekunst, ble det med en gang interessant å se hvordan festivalen ville løse de digitale og tekniske utfordringene påsmurt av pandemien.

Festivalen braker løs med to morgenglade programledere, Kristine Myhre Tunheim og Jonas Delerud, med hver sine cue cards, live i studio fra Rådstua Teaterhus i Tromsø. Tunheim og Delerud åpner opp med å introdusere festivalen, klargjøre omstendighetene, og informere om at de to på ingen måte har glemt koronaoppfordringene om å holde avstand; de kommer nemlig fra samme husstand. Formatet minner mer om lineær tv, enn en nyskapende scenekunstfestival. Introduksjonen før forestillingene om hva vi snart skal få se, både med og uten kunstnerne, fungerer godt. Å få innblikk i tanker rundt tema, prosess og eventuelle endringer som ble gjort på grunn av online-formatet, er en 3D-brille som inviterer publikum med inn i skjermen. Vi blir forøvrig stadig oppfordret til å delta på chat, sende inn bilder og videosnutter på Facebook, Instagram og Snapchat. Vi kan delta på (danse)konkurranser og bli med i en trekning om «goodie bags».

Bevisst dansing

Først ut på programmet er Morgenrave, som er akkurat det som det høres ut som: Rave til frokost. Dagsrave er en del av «concious clubbing»-bølgen som startet med dansefesten Morning Gloryville, i London 2013, et rusfritt og snakkefritt rom akkompagnert med spillelister eller live Deejay’s. Klokka er 10 på morgningen, DJ Charlotte Bendiks og DJ Nasra Omar, som for anledningen er ikledd hvite slåbroker, guider oss gjennom frokosten med funky beats, en blanding av house og disco. Malin Nordström står for det visuelle, en projisering av morgengymnastikk fra 80-tallet. Jeg har festivalen på øret, brygger kaffe og danser i trusa; det er god stemning. En publikumsteller på skjermen informerer om at litt over hundre stykker følger med, jeg er altså ikke alene. Innimellom beatsa annonserer deejayene at man kan sende inn videoer av sine beste dansemoves, sånn at festivalen kan poste dem på skjermen for alle som ser på der hjemme. Det er gøy å se hvordan folk danser rundt omkring i de sammenslåtte fylker, om det er hjemme i stua, i snøen, i fjæra, alene, sammen med andre og med barn.

Kunstfilmens død

Coronadagbøkene av kunstnerkollektivet, STATEX, er et personlig innblikk i hvordan kunstnerne opplever å sitte i karantene. Dagbøkene er en femdelt refleksjon rundt de første dagene, fordelt sporadisk utover sendingen. Kollektivet består av Liv Hanne Haugen, Tale Næss, Lawrence Malstaf, Amund Sjølie Sveen og Jon Tombre. STATEX skulle egentlig brukt mars måned på prosjektet Tro, Håp og Termodynamikk: «Sammen har vi forsøkt å forstå hva som skjer, hva det gjør med oss og hvordan det blir framover», forteller Haugen. Smittetiltakene gjorde at all kommunikasjon måtte flyttes over til videochatprogrammet Zoom, og det var her en ny idé oppstod.

I karantenens tid, har Zoom vært et lite lyspunkt for meg. Det å interagere med flere enn de fem fjesene jeg ser til daglig, føles som et lite privilegium. Jeg ser derfor frem til å se og høre hvordan kunstneren i STATEX takler koronakrisen. Det viser seg at de har løst situasjonen med å lage kunstfilm. De fem kunstnerne har tolket hver sin dag, og film og lyd eksperimenteres med liberalt. Her lekes det med bildekomposisjon, perspektiv, filter, vinkler og tid. Scenografi bygges i fast motion, dans danses i sorthvitt og slow motion, alt akkompagnert med bakgrunnsmusikk og / eller opplesning av tekst som dramatisk voiceover. Jeg minnes dansefilmen, MOVING NORTH –10 short dance films, fra 2003, der selve kameraet ble et eksotisk verktøy for å formidle dans. De digitale samtalene fremstår som et eksperiment fra en tid tilbake, med relativt ny teknologi, heller enn en refleksjon rundt det å sitte i karantene.

Fremmedgjort i eget hjem

Bobleplastbarna av koreograf Silje Solheim Johnsen, er en filmatisering av forestillingen med samme navn. «Filmen Bobleplastbarna skiller seg både i format, kunstnerisk intensjon og tematisk vinkling fra forestillingen», forteller Johnsen. Filmen tar publikum med inn i hjemmene til danserne, og forsøker å skape et annerledes blikk på familiedynamikken. Ved å møte danserne i deres egne hjem, skal filmen synliggjøre nye og andre sider av relasjonen mellom barn og deres foreldre, som vi ikke fikk se i den originale sceneversjonen.

I filmen møter vi tre kvinnelige dansere med hvert sitt barn. Barna er et sted mellom 8 og 12 år. Jeg synes i utgangspunktet at ideen er god, og på mange måter gir den meg det jeg har savnet fram til nå, et innblikk i hvordan karantenen faktisk påvirker kunstnere og kunstutrykk. Utøverne, voksne og barn, jobber med fysiske oppgaver, som for eksempel at gulvet er lagd av lava, eller at man skal manipulere kroppen til hverandre. Barna løser oppgavene med den største selvfølgelighet, pragmatisk og utilgjort. De voksne, selv om de fremstår som lyttende til barna og tar enkle fysiske valg, veksler mellom å se søkende ut i rommet, og å stirre apatisk inn i kamerat med halvåpen munn. De ser fremmedgjort ut i eget hjem. På et plan kan jeg kjenne på denne apatien selv nå som vi er i karantene, men jeg kjenner så altfor godt denne ontologiske forståelsen av «tilstedeværelse» som et scenisk grep.

Jeg får følelsen av at dette ikke er et bevisst estetisk valg, men en innforstått og introspektiv måte å ontologisk tilnærme seg dans på, som for eksempel: «vær naturlig», eller «bare være», og «ta inn rommet». Denne tilnærmingen gir kanskje en opplevelse av egen kropp i rom, men den gir også et bestemt teatralsk uttrykk. Det er på ingen måte feil å bruke dette som et metodisk verktøy, problemet oppstår når denne fremmedgjortheten blir en gjenganger i flere av produksjonene på programmet.

«It is not possible to say that something is not real!»

Neste ut på programmet er en paneldebatt med Maria Utsi, Kristian Wengen, Kristina Junttila, Ine Therese Berg og Maria Oiva. Debatten er moderert av Kristin Bjørn. Dette er da festivalens faglige påfyll, og de skal diskutere digitaliseringen av scenekunstfeltet som følge av Covid-19. «Vi står midt i et digitalt eksperiment hvor hele samfunnet samarbeider om å forme vår nye hverdag. Hvordan skal 2020 se ut for scenekunstfeltet og samfunnet?», spør Bjørn paneldeltagerne. Hvilke muligheter og hvilke estetiske konsekvenser fører utviklingen med seg? Hva kan det digital eksperimentet «Vårskjermfest» tilføre av merverdi for scenekunsten? Dette er noen av spørsmålene som blir reist i debatten. Jeg kommer ikke til å gå inn på alt som ble sagt, det er flere her på NST som har gått grundig til verks om spørsmål knyttet til digitalisering av scenekunst, behovet for å legge ut forestillinger på nett osv. (se Tormod Carlsen: http://shakespearetidsskrift.no/2020/04/digitalt-naervaer, Mariken Lauvstad: http://shakespearetidsskrift.no/2020/04/produksjon-enhver-pris og Berit Einemo Frøysland: http://shakespearetidsskrift.no/2020/04/5-dagar-med-digital-dans-eit-for...).

Cruising i Nordmarka

Filmversjonen av forestillingen Hello Brother, av koreograf og danser Geit Hytten, har for anledningen blitt relokalisert ute i skogen. I sceneversjonen ønsket Hytten å orientere seg vekk fra nyliberale ideer om individet, og nærme seg en større enhet og: «å flykte fra ‘selvet’ inn i en større ‘kropp’». For Hytten er det naturlige neste skrittet å ta denne tematikken ut i en enda større sammenheng, nemlig ut i naturen.

Ideen er ikke å behandle naturen som en ramme for den sceniske versjonen, men heller at den skal integreres som en del av «kroppen». I filmen møter vi to karakterer, Hytten selv og danser Stian Danielsen, i en skog, ikledd matchende, rød bryterdrakt. Hytten har tatt utgangspunkt i brødrene Rønningen som et konseptuelt kostyme som representerer bryteverdenens konkrete natur. Brytingen er et bilde på et makrosamfunn, hvor normer og konvensjoner setter grenser for hva man får lov – og ikke lov – til å gjøre.

Bryterskikkelsene veksler mellom å gå og stå stille, eller gjøre synkrone bevegelser side om side. Det fremstår som om de vet hvor de skal, samtidig som de er bortkomne. De løfter tunge greiner, større enn seg selv, og forsøker å dytte på trær. Kroppene er glatte og harde som teknologi, i kontrast til naturen rundt. Forsøker de å bli en del av noe, eller er det en påminnelse om at man faktisk er en del av noe større? I Hello Brother fremstår naturen som en arena for individet å utrykke seg i. Jeg spør meg likevel hvilket konseptuelt avgrenset rom Hytten har plassert «naturen» i? Skal den være symbolet på det som er naturlig? Det som vi burde streve etter å bli en del av? Er det individet han vil vekk fra, eller er det individet han vil uttrykke? Ligger det menneskelige potensialet i naturen, eller i fellesskapet? Uttrykket i filmen er komisk, jeg humrer og ler med. Det er en absurd søken etter mening iført bryterdrakt, et homoerotisk symbol på en hegemonisk maskulinitet. To mannlige brytermenn i skogen, sammen og alene, drapert med 87% nylon og 13% spandex.

Små detaljer, og synliggjøring av det usynlige hverdagslige

I dokumentarfilmen fieldworks portrait av Klaas Boelen, får vi et omfattende innblikk i kunstnerskapet til Heine Avdal og Yukiko Shinozaki. Filmen ble lagd under forberedelsene av fieldworks portrait, en tre dagers performativ utstilling, dedikert til kunstnerskapet til Avdal og Shinozaki. Mini-festivalen ble arrangert av PACT Zollverein, i Essen, Tyskland i 2018. Vi som publikum får ta del i det kunstneriske arbeidet, arbeidsmetoder, ideer og tanker om scenekunst, og hvordan de samhandler med andre kunstnere. Avdal og Shinozaki er kanskje mest kjent for sine stedsspesifikke arbeider, og en varsom og nøyaktig tilnærming til små detaljer. I filmen får vi presentert grove skisser av de ulike forestillingene de har jobbet med de siste årene. Vi får se alt fra vasking av kostymer til utarbeiding av ideer og konsepter, og hvordan de ulike forestillingene ble til fra start til slutt. Jeg anbefaler å ta en titt på filmen selv: https://player.vimeo.com/video/414443854?dnt=1&app_id=122963

Robot drama

I festivalens siste danseforestilling, Eksogen II, av det nyetablerte nordnorske samtidsdansekompaniet Intakt, får vi presentert en interaktiv dansefilm. Som mange andre på programmet, har Intakt tilpasset en tidligere sceneversjon, Eksogen, til filmformatet. Konseptutvikler og medlem av Intakt, Mathilde Caeyers, forklarer i en førsnakk at hun lenge har ønsket å lage en interaktiv dansefilm i et nytt format, og med flere mulige avslutninger. Caeyers refererer til filmen Black mirror: Bandersnatch (2018), en videospill-inspirert film, som gir deg som seer valgmuligheter for hvordan historien skal drives fremover. Valgene du som publikummer tar kan ha store konsekvenser for protagonisten i filmen.

Eksogen II tar for seg hvorvidt det er et potensial for vold iboende i alle menneskekropper, med utgangspunkt i de filosofiske perspektivene til Carl G. Jung. I filmen møter vi Caeyers selv som utøver, tildekket av svart silkepapir, i en blackbox. Hun har det samme apatiske og forunderlige uttrykket som vi har sett tidligere i festivalen. Som om hun nettopp har ankommet denne planeten, fremmedgjort i rommet. Innimellom, «skjer det noe» med kroppen til Caeyers, den løfter en arm. Da stirrer hun på armen som om hun ikke skjønner hvorfor det skjer – er dette den iboende volden som Jung snakker om? En romantiserende tilnærming til kroppen som en forunderlig maskin som bare «gjør noe», en reversert kartesiansk dualisme, kropp over sinn; er kroppen, og da volden i oss uregjerlig? Etter noen minutter fryser filmen, og vi får to valgmuligheter på skjermen: «Extrospection», eller «Introspection». Vi blir med det raskt satt over til studio, der programleder Tunheim oppfordrer oss i publikum til å avgi svar i chatten: «Å ho Hege var først ute, og ho svara Introspection». Vi plasseres tilbake i filmen, og narrative kan fortsette. Caeyers gir seg hen, og utforsker rommet og kroppen videre i introspeksjon.

Potensialet for dans

Ifølge antropologen Daniel Miller i sin tekst Online and offline relationships (2017), vil en forståelse av online-relasjoner som en motsetning til det «virkelige», eller en kontrast til en autentisk offline-verden, være misvisende. Denne måten å forstå, eller skille mellom, en offline- og online-verden, som om de ikke opererer i samme sfære, fremstår som dualistisk. Miller kritiserer denne måten å forstå relasjonen mellom den virtuelle og materielle verden, og mener derfor at sosiale relasjoner kan bli skapt og opprettholdt gjennom integrerte online- og offline-interaksjoner. Offline-relasjoner, som man har med sine nærmeste, kan bli representert online på måter som ikke skiller seg i en betydelig grad fra den «virkelige» offline-verdenen. Den digitale verden fungerer derfor ikke uavhengig av den materielle verden, og vi kan derfor forstå online-aktivitet i sammenheng med forandringer som har skjedd offline.

Under en pandemi, kan en online-verden åpne opp for muligheter til å eksperimentere og utforske sitt eget kunstnerskap. Vårskjermfest 2020, tilrettelegger og skaper enda en visningsplattform på sosiale medier, med muligheten for å bevege seg mellom de offentlige og private, translokale og nasjonale relasjonene på nett. Online og offline er på mange måter to ulike «rammer» i livene våre, som gir ulike muligheter å være og utrykke oss på. Hvordan vi velger å presentere kunsten vår gir andre fortolkningsrammer online, enn om vi skulle ha presentert det offline. I stedet for at man tenker på disse rammene i et motsetningsforhold, kan vi forsøke å se dem som to komplimentere deler, som flettes sammen for å gi et fullstendig bilde av forholdet mellom person og de andre, kunstner og kunstnerskap, kunst og publikum.

Selv om jeg lett ble distrahert under den 12 timer lange festivalen, hadde jeg en fin opplevelse. I en tid der større institusjoner glimrer med sitt fravær, er det deilig å se at noen mindre aktører viser handlekraft og kreativitet. For å ha skrudd sammen et såpass tettpakket program, med både kunstneriske og digitale endringer, står det respekt av. Jeg skulle bare ønske at noe av dansen også hadde vært live. Det kunne vært interessant å se dansekunstnerne bryne seg på selve liveformatet, og ikke bare på filmatiske prosjekt med selve filmmediet som utgangspunkt. (PUblisert 07.05.2020)