Corona sessions – merkelige filmer for merkelige tider

«The concept is risky – let two artists meet for the first time. Not a big deal one could say, but if you restrict any preparations, add 4 cameras and shout ‘ACTION!’ they quickly realize there is no safety net and things start to happen.»*

Corona sessions

Konsept: Jo Strømgren
Lys: Oscar Udbye
Lyd: Ola Erik Blæsterdalen
Video: Millimedia, Ivar Mykland, Tale Hendnes, Jo Strømgren
Produsent: Jo Strømgren Kompani, Dansens Hus, Millimedia
Utøvere:

Koronaøkt #1: Maja S.K. Ratkje, Terje Tjøme Mossige
Koronaøkt #2: Rolf-Erik Nystrøm, Jon Filip Fahlstrøm
Koronaøkt #3: Kate Pendry, Oda Kirkeby Nyfløtt
Koronaøkt #4: Line Tørmoen, Bergmund Waal Skaslien

Denne anmeldelsen er basert på de fire første Koronaøktene.

Nye episoder av Corona sessions vises på JSK sin Facebookside 5. og 12. juni, og på Dansens hus 13. og 14. Juni.

(Nei, dette er ikke taglinen til Netflixs nye realityserie Too Hot Too Handle, men introduksjonen til det digitale scenekunst-bidraget fra Jo Strømgren Kompani.)

Tidlig i april annonserte Jo Strømgren Kompani (JSK) sin ankomst og tilskudd til den digitale scenekunstvåren. Konseptet Corona Sessions hadde urpremiere 23. april, klokka 19:30, på JSK sin egen facebookgruppe og går ut på å publisere et selvstendige kunstverk i dansefilmformatet, hver fredag til samme tid, så lenge koronakarantenen pågår. To kunstnere møtes, for første gang og uten forberedelser, i en blackbox med et spartansk utvalg av rekvisitter og scenografi. Et Dogme 95-estetisk landskap, der utøverne får fritt spillerom, og der kameraet følger dem og ikke omvendt.

«Jeg bare tenkte på…eller, det jeg prøvde å si var…»

I seriens første koronaøkt, møter vi komponist og sanger, Maja S.K. Ratkje og dansekunstner Terje Tjøme Mossige. Rommet de befinner seg i er nøysomt og ensfarget. En opphengt hvit dansematte fungerer både som gulv og bakvegg, en kontrast til det mørke rommet. En glenne i en turkis blå skog. Ratkje er utstyrt med to mikrofoner, en med ekko. Hun klikker med tunga og hisser, lokker og uler, lyden blir hengende i luften og rommet fremstår uendelig stort. Ratkje gir lyden kropp, kroppen transformeres med lyden og lyden endres med kroppen. Mossige gestikulerer og forklarer, henger seg på Ratkjes beatboxing, danser til og stemmer med. De leker og skifter form, fra menneske til dyr og så tilbake igjen. Et lekent alvor, tilfeldig og presist på samme tid. Tryggheten i det improviserte kommer spesielt godt fram i hvordan utøverne gir hverandre plass og tid, og er årvåken til hva rommet trenger. Tid til å lete og hekte seg på hverandre, eller la den andre gjøre seg ferdig. De utfyller hverandre godt i den knapt 16 minutter lange økten.

Den andre koronaøkten i serien, er et møte mellom musiker Rolf-Erik Nystrøm og dansekunstner Jon Filip Fahlstrøm. Rommet er scenografitungt. Store bokhyller og oppbevaringskister av tett treverk. Nystrøm har tatt med seg tre saksofoner, en sopran, alt og en baryton. Han skifter hyppig mellom instrumentene og blåser alle oktavene inn i hyller og gulv, samtidig som han klikker en egen rytme i saksofonklaffene.

Fahlstrøm flyter inn imellom scenografien, balanserer på og gjemmer seg i den. Kontrollen over instrument og kropp er fengslende, det høster ingen tvil om potensiale. Men det blir mye på kort tid, et idékappløp om fysisk virtuositet og lungekapasitet. Samspillet uteblir og det maksimalistiske utrykket blir monotont i lengden. Ideene blir ikke behandlet og anstrengelsen ser ut til å være forgjeves; et evig søkende heller enn ønske om å etablere noe.

«Yours faithfully, truly and forevermore etc. etc. etc…»

Når skuespillerne Kate Pendry og Oda Kirkeby Nyfløtt møtes i seriens tredje økt, er en forlokkende, men altfor kort (10 min.) hendelse. Nyfløtt har på seg en commedia dell’arte maske som dekker hele hodet. Et kubistisk ansikt, frosset fast i en androgyn og ubestemmelig mine. Hun sitter på et platå foran en skrivemaskin, omringet av sammenkrøllet papir - et lite fjell av forkastede ideer. Dagslyset skjærer ut en dør i det Pendry entrer rommet fra verden utenfor. Hun gestikulerer og forsøker å forklare seg, men munnen er tettet igjen og det blir bare mumlingen. Hun kaster opp ordene i form av en papirball, bretter den ut og leser oppkastet ord for ord: «your…progress…in…the…matter…is…too…slow». Nyfløtt i rollen som stum transkribent, hamrer inn ordene på skrivemaskinen. Relasjonen mellom karakterene virker dysfunksjonell, de er mistenksomme og gjensidig avhengig hverandre. Sånn har det alltid vært. En sisyfos-preget tilværelse, et uendelig rom som gir mening for dem. De har bare hverandre, de kjenner ikke til noe annet.

I den fjerde koronaøkten, møtes danser Line Tørmoen og musiker Bergmund Waal Skaslien. Rommet er farget i en sen sommeroransje, som i lyset fra en høstmåne. Lyden fra Skasliens bratsj synes å ha vært der en stund, tremoloen gir en urovekkende og dramatisk atmosfære. Ansiktet til Tørmoen avslører at det har skjedd noe (mye). Det kjennes som vi blir kastet inn i slutten av fortellingen. Vi er for sent ute. Tørmoen rører seg ikke fra trekassen hun sitter på, gestikulerer og kaster armene ut i luften. Fryser inn i en posisjon, før hun slipper den mot bakken. Hun har for mye bagasje og må betale overvekt; det er ingen vei tilbake nå. Jeg savner samspillet. Tørmoen stirrer ut i horisonten, enser ikke Skaslien selv om han gir henne mye å spille på. Han blir dramatisk bakgrunnsmusikk og ikke en medspiller.

Om det mulige performative potensialet

I scenekunsten må improvisasjonen både regnes som en performativ metode og et verktøy for å skape koreografi, komposisjon, dans og musikk. Dermed blir det å presentere det som noe sensasjonelt i seg selv å smøre kakeglasur på brødskiva og håpe at bursdagsbarnet ikke merker noe. En improvisert forestilling er ikke nødvendigvis interessant bare fordi den ikke er forberedt. Å leie et rom for improvisasjon er ingen kunst. Å tilrettelegge et rom for utøverne og muligheten for improvisasjon, krever derimot forståelse for koreografi og dansens potensiale.

Koronaøktene er signert Jo Strømgren Kompani, men improvisert og jobbet fram av utøverne. Uten forberedelser (uten instruksjoner?). Jeg setter pris på det som «skjer» mellom utøverne, og tilliten de viser hverandre og situasjonen i Corrona Sessions. I øyeblikk kjenner jeg at jeg lener jeg meg litt forover, jeg blir dratt med inn i skjermen. Improvisasjonene får meg til å kjenne et savn etter det intuitive, i et felt som i stadig større grad fremmer en overintellektualisering av form og konseptutvikling. Men potensialet i Corona ligger i utøverne, ikke i rommet som er kuratert av koreografen.

Nød gir de etablerte kompaniene mer rom til å skinne

I begynnelsen av april, annonserte flere av de store orkestrene i Berlin, bl.a. Berlin Radio Symphony Orchestra (den tyske versjon av KORK) at de skulle ut på turne til byens mange Senioren- und Pflegeheimen. Til og med sjefsdirigenten for orkesteret, Vladimir Jurowski, stilte opp på el piano**. Musikken skulle ut til folket og spesielt til dem som led mest under isolasjonen. Her hjemme kan det virke som om de større institusjonene ligger i fosterstilling, lammet av handlingsvegring. Midlene skal spares på slik at når dørene endelig kan åpnes igjen for publikum, er det i vante omgivelser (les: full besetning, påkostet scenografi og et komplett orkester), akkurat sånn det var før det måtte stenges. Alt annet virker utenkelig. Nasjonalballeten annonserte i mai at de også skulle stille opp med mobil utendørsscene ved sykehjem, seniorsentre og Bredtveit fengsel: «nasjonalballetten kommer!» Bra initiativ, det bare kjennes noe forsinket.

Hvilken rolle spiller kunst og kulturinstitusjoner for kunstfeltet i en periode som den vi nå er inne i? Er de avhengige av at en annen institusjon (som JSK) kommer inn å kuraterer for dem (og kuraterer seg selv) for at det skal skje noe? Er det bare rom for de mest ressurssterke kunstnerne i feltet? Og først når initiativer som Flekk blir populært går Dansens Hus inn og co-produserer, men betaler da ikke ut honorarer til danserne***. I prekære tider er det vanlig å lengte tilbake til «normalen», der alt var som før. Det virker som de store kunstinstitusjonene utålmodig forsøker å sy fremtiden sammen med fortiden, og nekter å anerkjenne den sitasjonen vi befinner oss i. Men den forsvinner jo ikke av den grunn. Jeg tenker at det er i en slik situasjon aktører som Dansens Hus har sjansen til å tenke nytt og annerledes om hvordan man forvalter mandatet sitt i et felt som er inne i en vanskelig situasjon. På Dansens Hus sin hjemmeside står det at Corona Sessions: «inviterer til å oppleve en rekke norske kunstnere i en ny setting, og kanskje få et lite innblikk i hva nordisk kreativitet handler om». Jeg skulle bare ønske at denne kreativiteten også gjaldt de store scenekunstinstitusjonene som Dansens Hus. (Publisert 03.06.2020, oppdatert 04.06.2020)

Presisering: Shakespeartidsskriftet har blitt gjort oppmerksom på at en opplysning i teksten er feil. I relasjon til forestillingen Flekk sto det at Dansens Hus ikke skal ha bidratt til å honorere danserne. Dette er feil: 4 av prosjektets dansere fikk lønn fra Dansens Hus. Dansen Hus har også dekket produksjonskostnader. I tillegg har prosjektet brukt Vipps for frivillig betaling. Dette har imidlertid, både i Oslo og i en del andre byer, kun utgjort en del av det totale honoraret. Da prosjektet spredte seg til andre byer i Norge, har det vært andre betalingsmodeller, avhengig av hvilken samarbeidspartner som har holdt i prosjektet. M.L.

Fotnoter

* Teksten er hentet fra Jo Strømgren Kompanis hjemmeside: https://jskompani.no/productions/44