Ferælska følk og toillinga hi hjerna som koke over lett

I bunnen av bakken, i ei lysning bak trehusene, nederst på Bakklandet, nedenfor en vegg av murer og planter, ligger

EIN MEDTSÅMMÅRNATTSDRØM

Av William Shakespeare

Gjendiktet til sparbumål av Hans Magnus Ystgaard.

Regi: Øyvind Brandtzæg

Komponist: Erlend Jentoft/Øyvind Jo Heimdal Eik

Musikalsk leder: Øyvind Jo Heimdal Eik

Koreografi: Kine Kvarme Tørring

Scenografi: Marie Steen Löwendahl

Kostymer: Jenny Himlo Teig

Maske: Leo Thörn

Orkester: Markus Wisth Edvardsen, Gaute Skrove, Øyvind Jo Heimdal Eik

Kor: Elisabeth Aasum, Bård Krogh, Elisabeth Blissfield, Helene Hol, Kari Anne Bye, Kirsti Spjelkavik, Maria Skagen, Siv Skogstad

Ved Rabarbrateatret

Premiere 30. juli, 2020, i Rabarbrahagen på Bakklandet

Rabarbrahagen. Et lukket område, en slags Globe i miniatyr, og som er perfekt å spille Shakespeare i. Intimt, med liten avstand mellom skuespillere og publikum, en følelse av å delta i denne beretninga om kjærlighetens kår i et samfunn av strikte regler og plikt, innhylla mellom drøm og virkelighet.

Det e’ som om at synet mett e’ kløvvi så æ sjer døbbelt

I mange av William Shakespeares teaterstykker, befinner karakterene seg mellom drøm og våken tilstand, mellom natta og dagen, mellom mulighetene og plikten, mellom friheten og tvangen. Ein medtsåmmårnattsdrøm er intet unntak. I drømmene finnes en annen verden med uendelige muligheter, og der kjærligheten blir gjengjeldt. Den harde, våkne verden er full av sjalusi og hevn. Denne forskjellen uttrykkes også i avstanden mellom menn og kvinner. Mennene har makt og krever lydighet, kvinnene er underlagt konvensjonene og uten egentlig handlingsrom. Man kan jo undre seg over om Shakespeare egentlig bare gjenspeiler datidens samfunnsorden eller om han også sier noe om kvinners situasjon. Det er i alle fall noe en nåtidig leser kan reflektere over.

Di sei di‘e mannfølk. Om di det ha verri, så va de’itj nættopp son di skoill ha ferri

Hippolyta ble slått på slagmarken og tatt med vold av Thesevs; Hermia er tvunget av faren til å gifte seg med Demetrius, selv om hun elsker Lysander; Helena elsker Demetrius, som ikke vil ha henne, og dermed hun uten verdi og framtid; Titania blir manipulert og utmanøvrert av Oberon. Forskjellen mellom mennesker og alver, ligger egentlig kun i alvenes magi. Så den store forskjellen finnes mellom kjønnene. Kvinnene appellerer til vidsyn og anstendighet, og ønsker handlingsrom for seg, mens mennene utøver makt og vold for å få det som de vil, for å opprettholde orden. Kjærligheten derimot, skaper kaos og uorden blant menneskene, som i alveverden.

Det di trudd va fjas og skrømt det va bærre nå di drømt

Forestillinga til Rabarbrateatret forutsetter nærheten til og kontakten med publikum. Publikum er ikke bare distanserte tilskuere, men vitner til hendelsene, blir deltakere i teaterhandlingen. Når publikum kommer inn (i behørig avstand og hensyn til smittevernsreglene), blir hver og en hilst velkomne av herolder, på tilgjort Queens English, med tullenavn, som om vi var på vei inn til ballet på slottet. Allerede der løsner latteren. Selv ble jeg introdusert som Johnny Walker, og en intetanende ordfører, Rita Ottervik, som Lord Mayor Rita Gin and Tonic. Gjennom hele forestillinga holder skuespillerne kontakten med publikum – sånn det nok ble spilt for over fire hundre år siden. Gjøgleri, dans og musikk holder publikum i ånde etterhvert som fortellingen brettes ut. Også tidens koronakrise blir kommentert fra scenen, og ordføreren får en kommentar om underfinansiering av kulturfeltet. Handlingskiftene kommer fort, samtidig som replikkene uttales med tydelighet og tyngde; Shakespeares tekst i Hans Magnus Ystgaards ord får leve og virke sammen med forestillingas lekfulle forløp. På den måten er Shakespeare like mye tilstede som Rabarbrateatrets aktører. Og Shakespeares stykke er sammensatt, reiser flere spørsmål enn svar og denne forestillinga gir rom for å oppleve og tenke over de mange lagene denne medtsåmmårnattsdrømmen presenterer.

Kannhenn di lure på ka som ska skje? Ja, bærre lur; Snart e’ denn saken klar

Jeg må også trekke fram den tredje gruppen i stykket, etter adelskapet og alvene; amatørteatergruppen bestående av håndverkere i Athen. Gjennom stykket øver de inn og setter mot slutten opp tragedien om Pyramus og Thisbe, et høystemt prosjekt på uttalt lavmål. Og Rennbom stakkars (vever og teatertruppens stjerne), er også den som blir dratt inn i Oberons magiske angrep mot Titania, og ender opp som esel og elskerens hennes. Denne forestillinga i forestillinga, blir som en kommentar til den øvrige handlingen av spenningen mellom høyverdig anstendighet og kjærlighetsbegjær, i latterliggjøringa av samfunnets fasader.

Musikk! Spæll sømn’ djup!

Orkesteret driver forestillinga framover, i lydbilder og til dans og sang. I tillegg befinner det seg et kor under publikumslekterne. Dette koret synger ikke bare, men lager også lyder underveis. Det gir en morsom og uventet stereovirkning. De mange aktørene i forestillinga gjør et rikholdig inntrykk, et slags overflødighetshorn av uttrykk og handlinger; atten på scenen, åtte korister og et orkester på tre. Det er et lekfullt ensemble, spillegleden er påtakelig, og komedien gjort med dypeste alvor. Riktignok reduserer smittevernsreglene antall publikummere, men ikke gleden over Shakespeares, Ystgaards og Rabarbrateatrets midtsommerforestilling. (Publisert 31.07.2020)