Buljan, Bjørneboe og skandinavisk litteratur

Ivica sitter med en sigarett i munnen, en mobiltelefon til øret og en kopp te i hånda. Så blunker han til meg for å signalisere at han snart er ferdig med telefonsamtalen. Han sitter i Zagreb, Kroatia, og jeg i Oslo, og vi har avtalt et møte på Messenger for å snakke om Bestialitetens historie, som egentlig skulle hatt premiere i mars, men pandemien tvang oss til å utsette. Nå snakker vi om hvordan vi skal få ham og resten av det kunstneriske laget tilbake til prøvestart på Det Norske Teatret i august.Teateret har ofte prøvd å organisere digitale møter mellom Oslo og Zagreb, men å diskutere tekst og tolkning over Zoom og Teams og Messenger og Skype har vist seg vanskelig. Med Bergen går det lettere.

Kanskje er det noe med den intuitive tilstedeværelsen til den kroatiske regissøren som krever at man er i samme rom når man snakker sammen? Kanskje er det språkbarrieren. Eller er det noe med den øst-eupeiske atmosfæren? – jeg liker iallfall å tenke det. Ellers er han en racer på Chat og SMS, og svarer til alle døgnets tider, men da på korte ting. Som «Fikk du sett på e-posten?», «Kommer du til Oslo når vi avtalte?». Samtidig som det kan være frustrerende å ikke kunne gjennomføre lengre møter digi- talt, er det også en påminnelse om at gode samtaler av og til krever et fysisk møte.

Litterært og ekspressivt teater

Ivica Buljan er en utadvendt, humoristisk og engasjert 55-åring, bosatt i Zagreb, der han har vært dramasjef ved nasjonalteatret HNK siden 2014. De siste årene har han gjort seg bemerket som regissør i Tyskland, USA, Italia og Øst-Europa. Hans oppsetning av Jean Genets Balkongen på Residenztheater i München ble trukket fram av New York Times som en av de beste forestillingene i Europa i 2019. De siste 25 årene har han satt opp Bernard-Marie Koltès, Pier Paolo Pasolini, Heiner Müller, Robert Walser, Botho Strauss, Elfriede Jelinek og Miroslav Krleza, og i fjor dramatiserte han Yuval Hararis bøker Sapiens og Homo Deus. Sammen med partneren Robert Waltl grunnla han Miniteater i Ljubljana i Slovenia i 1999. Han er utdannet på Académie Expérimentale des Théâtres i Paris, og har studert fransk og samtidslitteratur ved Universitetet i Zagreb.

Det Norske Teatret ble kjent med ham gjennom vår felles europeiske teaterorganisasjon ETC, i et prosjekt der vi skulle forske på møter mellom teaterkunst og ny teknologi. Det Norske Teatret og HNK utviklet bevegelsessensorer festet til skuespillernes hånd- og ankelledd som trigget lyd – et forsøk på å flytte makt fra lydteknikerne til skuespillerne – i samarbeid med Amund Ulvestad og musikkteknologimiljøet ved NTNU. Teknologien ble brukt i Den siste kongsfesten (originaltittel: Kraljevo) av Miroslav Krletza, en kroatisk klassiker Ivica satte opp på Det Norske Teatret i 2018, og i Peer Gynt av Henrik Ibsen, som Erik Ulfsby satte opp i Zagreb, og senere i en norsk versjon med Toralv Maurstad. Den siste kongsfesten skildrer et «annet» Europa, der kulturer og nasjonaliteter møtes på festdagen for en gammel konge – men alt ender i død og fordervelse.

Skuespillerne grilla på markedet, skreik, krangla, knulla, festa, døde, sto opp igjen og spilte rock’n’roll. Buljan jobber med en performativ og kaotisk-ekspressiv estetikk der skuespillerne er viktige motorer i utviklingen av materialet. Han bruker aktivt referanser fra tv-serier, musikk og romaner i arbeidet med skuespillerne for å finne fram til scenenes grunnstemning. Selv sier han at han arbeider på to måter: «Cinematic» og «performativt». Med dette mener han at han arbeider med to ulike estetiske hierarkier. Cinematic betegner en realistisk, filmatisk inngang, der han etterstreber en realistisk spillestil, og gjerne i et realistisk orientert rom, mens den performative arbeidsmåten tar utgangspunkt i skuespillernes egen ekspressivitet. Den siste kongsfesten var «performativ», og når han nå kommer tilbake skal det være med en slags kombinasjon av disse utrykkene, men også denne gangen vil det være med et skuespillerband. Teatersjef Erik Ulfsby inviterte Ivica tilbake til Det Norske Teatret nettopp fordi han representerer et nytt scenespråk og har en annen måte å se verden og historien på. I samtalene om hva Ivica skulle iscenesette, landet vi raskt på en forfatter han selv hadde framsnakka ved sitt forrige besøk: Jens Ingvald Bjørneboe (1920–1976).

Knausgård post-Nora

Vi har å gjøre med en øst-europeisk teaterregissør med en slags fetisj for skandinavisk litteratur. En mann som peker på en interessant linje fra Hamsun over Bjørneboe til Knausgård, og nå senest: Vigdis Hjorth. Da han var i Norge og jobbet med Den siste kongsfesten og fikk vite at datteren til Bjørneboe var teaterkritiker, tok det heller ikke lang tid før han ba om et møte. Kroaten har trava rundt i Oslo i sporene til de nevnte forfatterne og oppsøkt steder de skriver om og brukt det som en slags «city-guide».

Telefonsamtalen hans er ferdig, og jeg forsøker å få ham til å si hva det er med Norge og norsk litteratur som fascinerer han.

– Bildet av Norge som et langstrakt land med fjell og fjorder har påvirket måten man leser norsk litteratur på i Kroatia. Selv om bildet har blitt mer nyansert, er opplevelsen av det «uvanlige» fremtredende – og det har ikke endret seg siden man leste Ham- sun som en slags nordisk «eksotisme». Selv om det ikke er lurt å identifisere et litterært innhold med bestemte, nasjonale arketyper, så er Norges internasjonale anerkjennelse som et land med sosial likhet, høy levestandard, respekt for menneskerettighetene, og som et land av tålmodige og stolte mennesker, som er forelsket i naturen og mytologien, sterke motiver i lesningen og kontekstualiseringen av tekstene.

– Hvordan plasserer du for eksempel Knausgård i dette?

– Knausgård er den skandinaviske favorittforfatteren min. En nesten androgyn mann som, med en referanse til Ibsen, kan defineres som en som lever i en post-Nora-tid. Han vasker gulv, rydder huset, går i matbutikken, elsker barna sine, som han leker med, bader og beskytter, samtidig som han er en misfornøyd kunstner som mistrives med hverdagslivet. Han er klar for å «bet the devil» for å «skape noe stort som Hamlet eller Moby Dick». Vi som leser kjenner empati med «kunstneren» som avviser hykleriet og ofrer privatlivet for litteraturen. Noen ser en norsk Proust eller en ny Hamsun i Knausgård, andre har ukritisk satt likhetstegn mellom hovedpersonen og forfatteren, og kun fokusert på det ufiltrerte. På en måte sett forbi fiksjonen.

Fiksjon og autobiografi

– Du har flere ganger pekt på en link mellom Hamsun, Bjørneboe og Knausgård …

– For meg var Hamsuns Sult en oppdagelse. Det var en modernisme som tiltalte meg mye mer enn f.eks. Kafkas litteratur. Hamsun hadde en intens nærhet til det han skreiv om. Han beveger seg i et spennende grenseland mens han skriver. Det var mitt første møte med en bok der forholdet mellom «forfatter», «karakter» og «leser» eksplisitt settes på spill. Denne autofiksjonen er enda mer interessant med et teatralt utgangspunkt der «leseren» byttes ut med «skuespilleren» – og der disse tre parameterne igjen kommuniserer til publikum. Jeg har det på samme måte med Knausgårds modernitet, der både forfatteren og karakteren blir synlige for oss. Bjørneboe passer også inn i et slikt bilde. Tematisk kan vi nesten også si at det er samme hovedperson. De tar for seg en rekke politiske og samfunnsmessige spørsmål som er relevante for enkeltindividet. Alle tre er på en måte intellektuelle kunstnere og «journalister» som leter etter en plass mellom proletariatet og de intellektuelle. Sult ser på kapitalismen på slutten av 1800- tallet, Bjørneboe 1960-årene og Knausgård skildrer en nyliberalistisk kapitalisme som påvirker det moderne livet i dag. Alle de tre forfatterne lager et univers som er delvis fiksjon og delvis autobiografi.

Ivica snakker oppglødd og engasjert, slik han pleier. Nå avviser han innkommende anrop, og til tross for at videolinja vår hakker tror jeg at jeg klarer å notere ned de viktigste poengene:

– Dette er en inspirerende linje å følge for teateret: Bjørneboe skriver biografi, fiksjon og essay i én og samme roman. På den måten kan jeg lage en forestilling som tematiserer og iscenesetter en kombinasjon mellom fiksjon, dokumentar og performance.

Bestialitetens historie

– Da vi begynte å snakke om Bjørneboe og Bestialitetens historie var du veldig tydelig på at det var Kruttårnet du ville fokusere på – hvorfor det?

– Det er nettopp del 2 som er essensen av trilogien, slik jeg ser det. Kruttårnet er en perfekt representasjon av Bjørneboes univers. Den har en tydelig ramme med en historie som utspiller seg på et vakkert sanatorium, nesten som det var skildret av Thomas Mann eller Foucault. Innenfor dette skildres totalitarisme, fascisme og stalinisme. Det store spørsmålet blir hvordan vi skal framføre det scenisk – men Bjørneboe gir oss muligheten til å gå fra det veldig fysiske til det veldig teatrale. Det er fascinerende at Bjørneboe ikke er mer synlig i norsk kultur. Han skildrer maktstrukturer på samme nivå som Thomas Bernhard, og gir oss et moderne ekko av det som ble tenkt på 1960- og 70-tallet. Som f.eks. på side 2, når han beskriver hvordan de militære brukte felttelefoner for å torturere fanger (ved å feste elektroder til penis eller rektum), mens de samtidig og ironisk nok berømmer de innovative franske offiserene som praktiserte denne bestialske metoden i koloniene. Her understreker Bjørneboe tittelen til hele triologien. Han skriver fram en suggererende indignasjon over menneskenes kontrapunktiske prosesser – beskrivelsen av de avskyelige bestialske handlingene forutsetter idylliske beskrivelser av naturen, som han selv faktisk anser som Gud. For eksempel når han skriver om brenningen av såkalte hekser under inkvisisjonen: «Vi har stekt hverandre gjennom årtusener uten å oppnå noe nevneverdig resultat av kjøkkenarbeidet», og at «store deler av stekingen fant sted, med Eifel-fjellene i nord og med noen av de vakreste rosesorter som har vært mulig å fremdrive. Et landskap som er skapt av Gud og med en del av Europas skjønneste arkitektur, – som er skapt av mennesker.» Det er i dette vakre landskapet romanens hovedperson oppholder seg. Han har forlatt jobben som rettstjener og lever nå som «vaktmester, pedell og renholdsarbeider», som han selv sier, på en psykiatrisk klinikk for rike og velfinansierte kriminelle. Gjennom kontakten han har med de psykisk ustabile og syke, som er privilegerte mennesker fra en slags overklasse, forstår han at han på en eller annen måte roer dem ned.

«Den store Angst»

– Ja,det er tydelig i boka – jeg-personen steller med blomstene sine i hagen og setter ut vann til piggsvinet. Så kommer pasientene ned til han, en etter en, og åpner seg. Hvorfor åpner de seg for han?

– Han svarer selv på det i romanen – at de kjenner noen som deler den samme syke forståelsen av verden.

– Hva slags forståelse er det?

– Jeg vil si en slags amoralsk pessimisme, men også en forståelse av det uforutsigbare i menneskesinnet. På instituttet arrangeres det foredrag der de som har noe på hjertet kan melde seg. Selv har han meldt seg til å foredra om kjetteriprosessene mot såkalte trollmenn og hekser, som ble utført av kirken. Han hevder at flere mennesker ble drept på denne måten enn i de to verdenskrigene til sammen. Han skriver også om et hyklersk samfunn som ser ned på homofile og skaper fryktinngytende massedrapsmenn. Høydepunktet i romanen er denne forelesninga. Han starter med den hellige inkvisisjonen og små eksempler på bestialske drapsmetoder og kreative tortureringsmuligheter, før han konkluderer med at rota til ondskapen i verden er mennesket og at Satan er friheten. Satan er uforutsigbar og upålitelig, i motsetning til orden, disiplin og universets matematiske lover. Etter at inkvisisjonen var over skulle bestialiteten vende tilbake i nye former gjennom Stalin og Hitler, assistert av jurister som masseproduserte lover slik at uansett hva makthaverne ønsket, så ville det være innenfor et juridisk godkjent lovverk. Bjørneboe beskriver «Den store Angst» – en paranoid og irrasjonell frykt for det som er annerledes og ukjent – på den måten kan man lese Kruttårnet gjennom et slags verdensbildet av kaldblodige «rettslige drap» gjennomført som legale massehenrettelser.

Oppmuntret av jeg-personens foredrag forbereder også Lacroix, en annen beboer på klinikken, sitt foredrag. Han er tidligere bøddel og legger vekt på den sadistiske naturen i mennesket og myndighetene som torturerer straffedømte med byråkratiske prosesser som forsinker henrettelsene og dermed bryter ned den dødsdømte mentalt. Gjennom hele romanen, hovedsakelig gjennom essays, men noen ganger gjennom samtaler mellom sykehusdirektøren og sin stedfortreder, presenterer Bjørneboe diskrete, men presise kulturelle og filosofiske teser. For eksempel argumenterer han for at man bare kan skrive sannferdig om det man ikke har opplevd, samtidig som andre mener at man kun kan skrive sannferdig om det man har opplevd. Her plaserer han også Nietzsche, som mente at religion ikke er forenlig med intellektuell integritet. Bjørneboe trekker også inn forskjellene mellom leninisme og marxisme. I tilligg til detaljerte beskrivelser av enkeltsaker begått av pasientene på instituttet, vender boka seg mot den institusjonaliserte sadismen og overgrep begått av stater og regjeringer, hjulpet av lover og sivile tjenere.

Cézanne

Ivica og jeg har snakket mye om at det midt mellom de store spørsmålene, hekseprosesser, bødler, revolusjoner og henrettelseshistorier, så virker det som om hovedpersonen finner en ro på den franske landsbygda under stjernene med vinen og referansene til maleriene av Paul Cézanne. Og, som han spør seg:

«Hvem var egentlig den store revolusjonære? Var det pistolmenneskene i Paris (intet ondt skal være sagt om dem!)? – Eller var det den lille småborgeren i Provence, Paul Cézanne, med sin lille ost, sin rødvin og sine omhyggelig rensede pensler?»

Ivica må løpe tilbake til prøvene han holder på med. Han jobber som vanlig ikke bare med én ting og har nettopp fullført gjenopptakelse og nypremiere av Kafka på Stranda av Murakami i Zagreb, og startet prøverne på Wjadi Mouawads All Birds i Ljubljana. Sånn er det jeg kjenner ham. Alltid til stede når du har han foran deg, og alltid opptatt av mange prosjekter samtidig.