Dogmatisk og latterliggjørende idédrama

I utgangspunktet er jeg positivt innstilt til Odd Nerdrum og hans krets – de er det nærmeste man kan kalle en virkelig

Immanuel Kants siste dager

Av Odd Nerdrum

Regi: Adara Ryum og Aftur Nerdrum

Dramaturg: Kristoffer Hivju

TBS Gallery

Urpremière 28. august 2020. Spilles også 4. og 5. september

levende motkultur i samtidskunsten med sine demonstrativt motstrømsideer om hva kunst skal være og ikke være. Essensen er at modernismen er styggedom og motvirker de klassiske impulsene «de gamle mestere» målbærer. Dette er jo både en uvanlig og potensielt interessant posisjon jeg gjerne skulle diskutert nærmere, men det viser seg dessverre – som jeg personlig har erfart ved flere anledninger – at denne kretsens største styrke ikke er dialog med dem som har andre oppfatninger. Deres kunstsyn har en tendens til å bli dogme, doktrine, og viljen til å forhandle om betydningen av kunst er minimal.

Odd Nerdrums skuespill Immanuel Kants siste dager inngår dermed, som man kan forvente seg, i denne ideologiske kampen. Noe som er skuffende, for å si det mildt, for å skape teater av den tyske filosofen Kants liv – sogar hans siste dager – er svært sjelden kost. Jeg hadde faktisk ventet meg en minimum av dialog med Kants faktiske tanker ut fra Nerdrums egen posisjon, noe som kunne vært spennende om det ble gjort skikkelig, men resultatet er en farseaktig parodi på diskusjon av filosofiske ideer.

Latterligjort Kant

Men la meg si litt om innpakningen først. For rent scenografisk er jo heller ikke utgangspunktet det beste: På TBS Gallery, hvor forestillingen settes opp, er det en ganske provisorisk scene det hele utspiller seg på, hvor galleriets andre elementer hele tiden virker forstyrrende på teateropplevelsen. Skulpturer, som ikke har noe med stykket å gjøre, er hele tiden i synsranden, deriblant en ny byste av Nerdrum selv. Det verste er riktignok lysforholdene, siden man hverken i særlig grad kan lyssette eller slukke lyset siden forestillingen så og si foregår utendørs (det er trukket et plasttak over hagen hvor forestillingen pågår).

Det mest problematiske med forestillingen er imidlertid selve skuespillet, for Nerdrum er, kan det virke som, først og fremst opptatt av å latterliggjøre Kant. Han fremstår her som en tåpelig, patetisk og komisk skikkelse, som jo er et dårlig utgangspunkt for å diskutere hans ideer (om det i det hele tatt var målet). Per Christian Ellefsen, som utvilsomt er en habil skuespiller, overspiller filosofen som tåpe så til de grader at det hele blir et ganske trist skue. Ikke fordi Ellefsen spiller dårlig, men fordi Nerdrum har skrevet Kant-rollen på denne måten. De eneste argumentene Kant selv får fremføre blir raskt gjort narr av og oppløses i komikk – uten at jeg helt forstår hvorfor ikke Kant får komme til orde med i det minste noen av sine gode argumenter.

Ideologiens kjerne

Kants motstander er kunstneren Hans van Meegeren, som i modernismens gullalder forfektet de gamle mesteres estetikk og teknikker – noe som ble tatt så dårlig imot av samtiden at hans eneste løsning var å forfalske nettopp de gamle mestere. Slik fikk han utløp for sine estetiske impulser og kunne, som en slags trojansk hest, vinne anerkjennelse til tross for sin utidsmessighet. I dette skuespillet dukker han opp som et slags spøkelse – nedpudret – i Öde Nerdrums skikkelse (altså Odd Nerdrums sønn, som gjør en habil debut som skuespiller). Meegeren blir raskt, skjønner vi, et ufiltrert talerør for Nerdrums kunstsyn, og er det elementet i stykket hvor dets ideologiske kjerne stilles renskårent til skue. Meegeren hakker løs på Kant og argumentene er gjenkjennelige: Kants forakt for det sanselige og det klassiske er det som har bedervet kunsten som skulle komme etter ham.

Kant får, som nevnt, ikke slippe til orde annet enn som parodi i dialogen mellom de to, men det som imidlertid får masse plass er filosofens undertrykte homofile dragninger – ja, til og med hans sans for unge gutter. Det ligger en kritikk av Kants filosofi i denne vektleggingen, naturligvis, siden forakten for det sanselige kommer til uttrykk i hans renommerte påstand om at kunsten bare skal nytes med forstanden, med en «desinteressert interesse», og dermed må man fortrenge alt som er av sanselig begjær, slik han her fortolkes. Dette er en spekulativ fremstilling av både Kants filosofi, dette, og en ganske trist latterliggjøring av hans eventuelle homofile legning i en tid hvor slikt neppe ble akseptert på noe plan. Det er bemerkelsesverdig hvor lite empati eller følsomhet for akkurat dette aspektet ved Kant som legges for dagen, siden man nå, tross all, har lagt vekt på akkurat hans seksuelle legning. Det er umusikalsk å gjøre så plump humor ut av dette.

Til sist: Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne si noe mer positivt om denne forestillingen, for jeg har veldig sans for Nerdrum og hans gjeng på mange måter. Jeg har absolutt ingen interesse av å skyve dem ut av samtiden eller agere som «kunstpoliti», heller, men hvorfor motstanderens – om vi skal kalle Kant det – synspunkter ikke får komme til orde som annet enn klein parodi er det vanskelig å ta dette helt på alvor. (Publisert 31.08.2020)