Kriseberedskapsfestival i Fjaler

– En festival er en eksplosjon av ulike møter og opplevelser, og det er ikke noe vi er i nærheten av å kunne fange og streame ut i verden, sier de to festivalsjefene for Teaterfestivalen i Fjaler, Miriam Prestøy Lie og Torkil Sandsund.

Ikke Facebook-live

Korona-pandemien fikk mange teatre til å snu på flisa og finne på nye måter å nå publikum. Flere valgte å tilby opptak eller streaming av utvalgte forestillinger på nett, andre har forsøkt å utnytte de digitale formatene til formeksperimentering.

Etter hvert begynte noen kompanier og teatre å tenke nytt om hvordan man kunne møte publikum live og fysisk, for eksempel gjennom å tilby forestillinger utendørs. 

Men før noen av disse hadde hatt premiere postulerte Teaterfestivalen i Fjaler at høstens festival iallfall ikke skulle «satse ‘live on Facebook’»! Programmet blir satt sammen av forestillinger og eventer man kan oppleve ute, i god avstand: publikum vil sitte godt spredt på pikniktepper, ute i båter på fjorden, de får vandre fra hage til hage i bygda, se inn på forestillinger i garasjer, båthus og vaskehaller, oppleve svartmetall-konsert og lysshow mot fjellvegger – eller ta del i små og eksklusive teatermøter innendørs.

Tomhet

Miriam Prestøy Lie og Torkil Sandsund har arrangert Teaterfestivalen i Fjaler siden 2013. Den er kjent og berømmet for både å fange opp og initiere nye tendenser i scenekunsten. 

– Hvorfor da absolutt ikke digital festival?

Miriam er koblet på zoom-intervjuet fra hjemmekontoret i Fjaler, mens samboer Torkil er på vei til Vevring der dramatiker Camara Lundestad Joof er på skriveopphold for å jobbe med tekst til et av festivalens bestillingsverk, Røyst. Han setter seg i en solvegg ved fjorden og kobler seg på.  

Torkil Sandsund: Nei, teater er teater og internett er internett. Skal vi lage en teaterfestival eller skal vi lage en internettfestival?

Miriam Prestøy Lie: For oss var det aldri aktuelt å lage en digital festival, fordi Teaterfestivalen i Fjaler i så stor grad handler om å møtes. I selve forestillingsopplevelsen selvsagt, men også i det som skjer mellom kunsten og bygda og mellom folkene som har tatt den lange, fysiske reisen og kommet hit. Det handler om hvordan vi rister sammen artister og hele bygda og hvordan vi legger til rette for at nye møter kan oppstå. Til dels opplevde jeg også teatrenes digitalsendinger i koronatida som en fattigsliggjøring av kunsten. Selv om jeg fikk sett et par verk jeg lenge har ønsket å se, kjente jeg mest av alt på en tomhet – ved å se teater uten alt som gjør det til teater. Alternativet til årets festivalprofil ville vært avlysning. 

Hvordan takle kriser?

Opprinnelig var en helt annen festival planlagt i Fjaler i år, med tema knytta til barndom. Ambisjonen var å legge det største barneprogrammet i festivalens historie. «Hvilke ingredienser putter vi i framtidas voksne?» var blant temaene som skulle løftes. Programmet var langt på vei ferdigstilt da korona-pandemien kom.

M.P.L: Vi så raskt at det ble vanskelig å gjennomføre ut fra de smittevernreglene som rådet da. Planleggingshorisonten ble usikker, reglene forandra seg fra uke til uke. Og på et tidspunkt var jo situasjonen for scenekunstfeltet sånn: «Alle prosjektene vi har planlagt i 2020 er avlyst og kanskje kan vi spille teater i 2021.» Denne usikkerheten vekket et ønske om å tenne et lite håp i feltet. Som programmerende festival kjente vi på ansvar for scenekunstnere og frilansere i en veldig usikker situasjon. Vi ville sette i gang noen bestillingsverk hvor vi kunne utfordre kunstere på nye måter å møte publikum. Vi ønsket også å undersøke hva en fysisk og live teateropplevelse kan være, under de strengeste smittevernsreglene. 

Dessuten har vi alltid vært en festival med sterkt fokus på beredskap og hvordan man handler i en krise. Det gjelder både tematisk innhold – som ras, trusler mot biologisk mangfold, antropocen, etc. – og at vi konkret har erfaring med krisehåndtering: Hele festivalen er bygd opp på tross av alle utfordringer, ikke fordi alt ligger til rette for å lage festival her i bygda, liksom. Under RAS-festivalen i 2016 bygde vi for eksempel opp en hel opplevelsespark der en kunne lære konkrete triks for å overleve på under en solstorm, naturkatastrofe eller pandemi. Å lage festival også under koronapandemien er slik sett i tråd med festivalens identitet.

Avstand/nærvær

I motsetning til tidligere utgaver har ikke årets festival et uttalt festivaltema.

M.P.L: Vi jobber langsiktig med disse tematisk programmerte festivalene. Da vi i år kasta oss rundt for å finne en ny form på festivalen – og dermed gikk bort fra en del av planene vi hadde for barndom-temaet – har vi heller sett etter en slags formmessig helhet. Siden «avstand» har vært det sentrale budskapet i samfunnet i år, begynte vi å jobbe med overskriften «nærvær», uten å kreve at det skulle legge strenge føringer for kunstnerne. Vi har også beholdt en del av forestillingene fra det opprinnelige programmet – men lagt dem til andre arenaer. Samtidig vil vi la årets festival være en slags vill-festival, som får lov til å vokse i den retningen den vil. Tidligere har festivalen kanskje mest rommet formmessig ulikhet knyttet til et felles tema, mens i år har det blitt mer temamessig ulikhet innenfor felles form og begrensing.

Utfordringen arrangørene har gitt kunstnerne har altså vært å undersøke «Hva kan et teatermøte være?», både innenfor de aller strengeste smittevern-begrensningene, og om det skulle bli mulig å slippe opp litt. 

M.P.L: Samtidig oppfordrer vi kunstnerne til å finne noe nytt i sitt eget kunstneriske uttrykk! Det kommer til å bli nye takter fra flere av de som spiller på festivalen i år. 

Korona-bestillingsverkene

De fleste forestillingene i årets program er altså bestillingsverk, og noen av festivalens tidligere bidrag er hentet tilbake i omarbeidet form, med nytt innhold. 

Blant bestillingsverkene er Røyst – høyrespel for fjorden. Tre dramatikere og to komponister er invitert til å lage et hørespill for Desibel – verdens største mobile hornhøyttaler. Hornet Desibel ble laget av Sandsund i samarbeid med Maja Ratkje og skulptør Geir Hjetland til en protest-performance mot dumping av giftig avfall i Førdefjorden i 2009, og ble senere brukt under festivalutgaven med Fjord-tema. Nå får det nytt liv som hørespill-kringkaster på Dalsfjorden: Publikum kan reise ut i båtene sine og oppleve verket fra ulike lytteposisjoner på fjorden.

T.S: Desibel er helt perfekt for å lage teater der folk må befinne seg langt fra hverandre. Lyden kan fylle et helt fjordbasseng. Den slår mot fjellknausene på alle kanter og blir slengt fram og tilbake. Lyden forandrer seg alt etter som det er vind, regn eller stille.

For tredje gang samarbeider festivalen med mastertudentene på Kunsthøgskolen i Oslo om å utvikle prosjekter knyttet til steder i bygda. I år kommer de til å innta bygdas garasjer, naust, bilvaskehaller og båthus – i ei vandreforestilling med stedsspesifikt utvikla forestillinger og performancer. Publikummere flytter seg fra bygg til bygg og titter inn på det som utspiller seg. Videre er dansekunstner Jonas Øren invitert til å lage soloer for ti hager i de forskjellige grendene i Dale. Hver visning er en liten historie tilpassa den aktuelle hagen.  

Vinge/Müller gir publikumstrykk

Men rosinen er Vinge/Müllers Fotballspelet på Kunstgressbanen. Utgangspunktet er den legendariske kampen på Ullevål Stadion, 9. september 1981, der Norge vant 2-1 mot England. «Og derifrå kan det gå alle retningar» slik teaterfestivalen presenterer happeningen. Vinge/Müller skulle spille i Fjaler i år, uavhengig av Korona.

T.S: Hva de skulle gjøre, og i hvilket format, var det ingen som visste, hverken de eller oss. Men Vegard Vinge har nå denne fotballfetisjen. Opprinnelig ville han bare ha utstillingen av «fotballkort» her. Men da han oppdaga fotballanlegget i Dale, ble Ullevål-kampen igjen viktig for ham, også fordi denne kampen er så viktig for folk her! 

M.P.L: Fotball er generelt veldig stort her. Nesten større enn teater, hehe!

T.S: Ja, nå har folk fra bygda vi aldri har sett på festivalen før vist interesse. «Når kommer billettene i salg?» Fotballforestillinga til Vinge/Müller, sammen med black metal-konserten, gir publikumstrykk fra en helt annen kant enn vi er vante med.

M.P.L: Men vi vet fortsatt lite om hvordan den eventen kommer til å bli, om det blir stort eller lite. Vinge/Müller skal være her en god stund i forkant og jobbe. Det vi vet er at flere lokale aktører kommer til å være involvert: Korpset, kulturskolen, oldboyslaget. Korpset er allerede i gang med å øve inn nasjonalsangene til Norge og England. Det vil nok bli en slags «surprise-kveld»!

Strategier for å møte angrep på kunsten?

En annen tematisk tendens i programmet er kunstnere med tydelige stemmer og personlig mot: som Vegard Vinge, Camara Lundestad Joof, Kristian Espedal/Gaahl, Sara Baban, Aslak Moe.

M.P.L: Alle disse tør å ta tak i det kontroversielle, i ubehaget i samfunnet og stå i det. Det gjelder både hvordan de bruker stemmene sine i kunsten, men også hvordan de har opplevd å bli møtt. Vegard Vinge har for eksempel stått i en ekstrem storm utløst av Sløseriombudsmannens angrep, der en liten flik av ei av forestillingene er delt i en latterliggjøringskampanje på Facebook. Dette er en type angrep flere kunstnere har opplevd og som også kan innskrenke det kunstneriske ytringsrommet.

T.S: Når det gjelder Sløseriombudsmannen, så handler det ikke bare om ytringsfrihet, det er et angrep på hele måten kunst er finansiert på i Norge. Det er farlig for oss alle! Derfor er det viktig at vi stiller opp. 

M.P.L: I fjor programmerte vi Ways of Seeing der kunstnerne opplevde å stå ganske alene. Kollegaer var stille og fraværende selv om anklagene mot dem haglet i media, helt til saken eksploderte med arrestasjonen av kona til Wara. Én ting er korona. Men det er som om vi i scenekunstfeltet mangler trening i og strategier for hvordan vi møter angrep – angrep på ytringsfriheten og på kunsten.

Så vi har snakka om: Hvis vi kan bruke denne festivalen til noe… Skulle vi for eksempel starta et kunstnerkollegialt forbundsfelleskap? Et som ikke bare handler om økonomiske rettigheter, men som kan være et samlende beredskapsrom der vi kan ha samtaler om hvordan vi som kunstnere møter kriser – både de som rammer alle, vår felles ytringsfrihet, og de som rammer én kollega. Kanskje noen av fagsamtalene på festivalen i år vil tematisere dette.

Produserende festival

– Når så mange forestillinger i år blir produsert i Fjaler, på stedet: Har dere nå en større rolle enn før som kunstneriske produsenter?

T.S: Ja. Denne utgaven gjør det mulig å være en mer produserende festival, fordi det var tvingende nødvendig. De forestillingene vi trenger fantes det ikke så mange av fra før. Men bestillingsverkene er ikke forestillinger vi tenker bare skal spilles hos oss. Vi håper de skal få et videre liv!

Dette er arbeid vi har holdt på med i noen år allerede. For eksempel begynte De Utvalgte hele sin «utendørsserie» Skipet her. Også Transiteatret hadde første utgave av Tilstander av unntak hos oss. Denne virksomheten vil vi gjerne utvide: Å være et sted der kunstnere kan få utvikle sine arbeider under trygge forhold. Blant annet skal Vinge/Müller bli igjen i Dale og produsere en ny forestilling.

Teaterfestivalen i Fjaler fikk nettopp fireårig støtte til arbeidet med å etablere seg som en årlig programmerende scene for residens og produksjon gjennom Kulturrådets ordning Arrangørstøtte for scenekunst. Festivalen har etablert en fast scene i Samvirkelaget i Dale sentrum og vil framover presentere enkelte forestillinger gjennom året i tillegg til festivalen i september. 

M.P.L: Samtidig har Jakob Sande-tunet kommet på Statsbudsjettet som «Jakob Sande senter for fortellerkunst» – og blant annet fått produksjonsmidler for barne- og ungdomsteater. Vi ser dermed at det nå finnes mye ressurser til å utløse flere nye samarbeid.  

T.S: Ja, i tillegg må organisasjonen PreForm nevnes. Det er en kunstnereid organisasjon som arbeider for å legge til rette for kunstproduksjon i Fjaler. De står blant annet for selve driften av Samvirket. Vi samarbeider også med kunstnerresidensen Nordisk Kunstnersenter Dale. Slik har vi etter hvert en god samarbeidsplattform og infrastruktur for både festivalen og utviklingsarbeidet gjennom året.

Bittelitt digitalt
Man kan se tre forskjellige typer «korona-tilpasning» på årets program: Det handler om å undersøke hva et teatermøte kan være på avstand og ute, eller med eksklusive publikumsgrupper, eller, som vi skal komme tilbake til, et stort antall forteller/monolog-forestillinger.

– Hva med de forestillingene som allerede har hatt premiere andre steder – hvordan «korona-og-Fjaler-tilpasses» de?

T.S: Vi kan for eksempel nevne Wakka Wakka. De er en gjeng vi har prøvd å få hit i flere år. Men de er New York-baserte og har alltid vært for dyre for oss. Men nå satt norske Kirjan Waage alene i Norge, mens resten av kompaniet var korona-faste i New York. Så han ringte oss og ville tilby et koronatilpasset énmannsshow av deres Animal Riot, mens de amerikanske skuespillerne blir med over internett. Her skal publikum sitte på piknik-tepper over et stort uteområde. 

– Aha. Så noe blir litt digital likevel?

T.S: Ja, det blir delvis digitalt, om de får teknikken til å funke. Hvis ikke kjører han showet helt alene. Dersom det blir høljregn kan forestillinga kjøres innendørs i en trelasthall. I tillegg spiller han barneforestillinga Sirkus Stig og Henny på festivalen. De er i Stamsund nå og lager koronaversjonen av begge forestillingene.

Fortellerteater

– Hvorfor er det så mange forteller-/monologforestillinger på programmet? Er det pga. det koronavennlige formatet?

M.P.L: Ja. Og de fleste spilles for få publikummere. Teater Vestlands Nordavinden blir i tillegg fortalt ute ved havet, etter at man har gått fjelltur sammen. Det usynlige barnet ble opprinnelig produsert som en digital fortellerstund i koronatida. Nå tas den ut i «virkeligheten» og møter opp til 10 publikummere per forestilling oppe i Stjernetårnet i Yksnebjør barnehage.

Stjernetårnet ble bygget til minne om Sandsund og Prestøy Lies sønn Einar som døde bare fire og et halvt år gammel, og er et rom viet barns fantasi og lek. 

M.P.L: Selvfølgelig må Det usynlige barnet vises akkurat her.

Smittevernvennlig innlosjering

– Har dere opplevd noen av live-ute-«erstatnings»-forestillingene som har blitt produsert av teatrene nå den siste tiden?

M.P.L: Nei, vi har jo vært her i koronakarantene, men vi har fått med oss og lest om noen av prosjektene. Rogaland Teaters Terje Vigen høres for eksempel ut som noe som hadde vært en egna forestilling for festivalen og som har fokus på ting vi ellers gjør her. Samme med Claire de Wangens vandreforestilling. Begge disse ser ut som vellykka eksempler på hva koronasituasjonen kan bringe av nye uttrykk. 

– En del av festivalens identitet har vært at utøvere og eksternt publikum innlosjeres privat i Dale. Hvordan blir det i år?

M.P.L: Vi hadde i utgangspunktet tenkt at vi ikke skulle ha noe privat overnatting. Men så har vi opplevd at flere sambygdninger har kommet og sagt at «vi vil gjerne ha folk boende». Men vi er nøye på ikke å innlosjere noen hos folk i risikosonen. 

T.S: Vi leier mange flere rom på hotell og vandrerhjem enn vi pleier å gjøre, siden vi fikk midler fra Sparebankstiftelsen for å øke leiekostnadene. Så vi har faktisk plass til litt gjester! 

M.P.L: Det er hyggelig – for det viser seg at det er mange som vil komme på festivalen i år.

Det blir heller ikke noe av den tradisjonsrike lørdagsfesten i festivalen, siden det ikke er mulig å ha hundrevis av folk som danser polonese tett-i-tett på låven. I stedet blir det storslagen utekonsert. Lyskunstner Kyrre Heldal Karlsen vil akkompagnere konserten med Gaahls (kjent fra Gorgoroth) Wyrd med videokunst med lasershow på Helleberget ved Dalsfjorden.