Looking for Richard...

Da vi ferdigstilte forrige utgave av tidsskriftet (nummer 1 2020), var teatre- ne akkurat blitt nedstengt. Den første tiden var det først og fremst alle kanselleringene som gjorde inntrykk, Oslo Internasjonale Teaterfestival måtte for eksempel avlyse midtveis i programmet. Og så var det alle de forestillin-

gene som bare så vidt hadde hatt premiere, og ikke nådd ut til sitt potensielle publikum. Det er nærliggende å trekke fram Det Norske Teatrets LEAR (premiere 29.02), en tolkning som var uforvarende (ja, nesten profetisk) korona-aktuell, med sine henspillinger på eldrebølgen, og hva unge og arbeidsføre er villige til å avstå fra eller ofre for de gamle. Men det har knapt vært tid til å se bakover, for det har skjedd så mye, og på så ufattelig kort tid.

Etter de såre kanselleringene, kom diskusjonene om de økonomiske konsekvensene av tomme saler og uteblitte inntekter. Da flere av de større institusjonsteatrene, og operaen i Bjørvika, permitterte ansatte, gikk tillitsvalgte skuespillere og andre ut i pressen og kritiserte ledelsen. Det ble en intens debatt, blant annet på vårt nettsted, www. shakespearetidsskrift.no, før og etter påske.

I mars-april publiserte vi kommenta- rer fra medarbeidere i Danmark og Sverige, England, Tyskland, Frankrike og Polen. Der fremgikk det at det er store forskjeller på hvordan krisen har rammet teatrene, sam- tidig som situasjonen og konsekvensene fortsatt er uoversiktlige. Den teksten som gjorde sterkest inntrykk var Milo Raus teaterbrev «Antigone i Amazonas, koronakrisen og de overflødiges opprør» (teksten ble opprinnelig publisert i den tyske avisa TAZ, men ble oppdatert av ham for nettstedet, 21.04.2020). Rau var i ferd med å sette opp en bearbeidelse av Sofokles’ Antigone. men måtte innstille prøvene på grunn av epidemien. Han skrev:

«Vil korona, slik som en gang spanske- syken, etterfølges av en global revolt? Kay Sara, vår Antigone, trakk seg først tilbake til skogen og til folket sitt. Alle aktivitetene til de landløse brasilianerne er avlyst inntil videre. Først i november vil vi gjenoppta arbeidet med Antigone i Amazonas. I løpet av denne tiden har helsesystemet i Manaus – den største byen i Amazonas – brutt sammen, slik guvernøren kunngjorde i media. Torsdag forrige uke sparket Bolsonaro helsemi- nisteren, som hadde innført sterke offentlige restriksjoner, mot presidentens vilje, «… jeg vet at livet er umistelig», kommenterte Bolsonaro sin katastrofale avgjørelse, «men øko- nomien og arbeidet må vende tilbake til det normale.» Dagen etter ropte demonstranter i gatene i Rio de Janeiro: «Bolsonaro, mor- der!» Vil han bli styrtet, eller kommer han til å bli diktator gjennom krisen? Det er det ingen som vet.

Men én ting er sikkert: Den intellek- tuelle fornyelsen vil ikke komme fra Gated Communities, som den autoritære nyliberalismen oppstod i (…)»

I denne utgaven publiserer vi ur- folksaktivist Kay Sara og Milo Raus åpnings- tale til Wiener Festwochen (s. 132) Seksjo- nen inneholder også andre tekster om Brasil, og om hvordan scenekunsten strupes under Bolsonaro. Brasil er ett av de landene som er sterkest rammet av korona-epidemien. Et annet land er USA.

I pamfletten Framtida er her. Hvordan pandemien forandrer verden, skriver Ivan Krastev: «Epidemier sprer frykt i samfunnet. De kan hente ut det beste i menneskene, men de kan også hente ut det verste i styresmaktene.» Vår medarbeider i New York Tom Sellar skulle skrive en korona-tekst til kor- respondent-serien. Siden han fikk oppdraget har situasjonen eksplodert (s. 20). Det er tre ganger så mange svarte og fargede som rammes av epidemien (ifølge skuespilleren Tonya Pinkins, se intervju s. 25). Som i andre land, har epidemien ført til at allerede eksis- terende sosiale forskjeller og maktstruktu- rer har blitt blottstilt, og i en svært makaber form.

Et hovedbidrag i denne utgaven er Joe Martins essay «Lafayette Square» (s. 8). Her gir han en detaljert beskrivelse av omstendighetene rundt Donald Trumps opptreden på Lafayette Square 1. juni, hvor Trump inntok «rollen som en Herrens tjener ved å løfte en bibel over hodet.» Joe Martin sammen- likner hans «statsmaktshow» med Richard III; sen-middelalderens populistiske mester, slik han skildres av Shakespeare. Martin er bosatt i Washington DC og fulgte begivenhetene på kloss hold. Men han er ikke alene om å sammenlikne Trump med Richard III. I boken Tyrant (2018) skildrer Stephen Gre- enblatt ulike tyranner hos Shakespeare, som Macbeth og Richard III, uten å nevne Trump ved navn, men bokas advarsler er ikke til å misforstå. I studien Shakespeare in a Divided America, skriver en annen Shakespeare-forsker, James Shapiro, det han selv omtaler som en alternativ USA-historie: «tida vil gi eit svar på om eit slikt alternativt narrativ blir mainstream.» (se intervju, s. 34).

Utgangspunktet til Shapiro er en opp- setning av Julius Caesar i Central Park i 2017, hvor tittelrollen henspilte på Trump. Da noen i publikum filmet mordscenen og klippet ble postet på sosiale medier, ble oppsetningen skandalisert og flere av sponsorene trakk seg. Skandalen minner om hvordan Ways of Seeing ble omtalt i norske medier på bakgrunn av påstander og rykter, og hvordan Sløseriombudsmannens Facebook-postinger ukritisk formidles videre i pressen. Boka til Shapiro gir et historisk bakteppe for den polariseringen som preger dagens USA, men som først for alvor har kommet til overflaten under koronakrisen og Black Lives Matter-demonstrasjonene. Tonya Pinkins, som er en profilert skuespiller og svart aktivist, sier at Amerika er så redd for å snakke om klasse, at man heller tar en diskusjon om rase. Hun trekker en linje tilbake til opprettelsen av sla- vepatruljene (1704), som et virkemiddel til å splitte fattige hvite og svarte, og dessuten er forløperen til dagens politi (s. 25).

*

Hvordan vil teaterkritikken greie seg under nedstengningen? Spørsmålet meldte seg fort. Men på vårt nettsted har faktisk akti- viteten vært høyere enn noensinne. Mange teatre var raske til å snu seg, og begynte å strømme forestillinger fra repertoar eller arkiv, eller eksperimentere med digitale formater. I denne utgaven gjenopptrykker vi noen av tekstene som ble skrevet på et tidlig tidspunkt av nedstengningen. Både fordi de tegner situasjonsbilder det er verdt å dokumentere, men også fordi de målbærer relevante problemstillinger knyttet til å vise eller skape teater for digitale «plattformer».

Bolken Digitale scener (som både dreier seg om enkeltforestillinger og festivaler), viser noe av spennvidden. Men vi henviser også til intervjuer med Boya Bøckmann, Tore Vagn Lid, Marit Berg Strandvik, som forsker på Virtual Reality-teknologi, o. a. På nettste- det publiserte vi også en rekke anmeldelser og omtaler av flere legendariske forestillin- ger, som for første gang ble tilgjengelige for et virkelig stort publikum (Mutter Courage med Helene Weigel, i regi av Brecht, urpremierene på Thomas Bernhards stykker på Burghteater, Grübers Bakantinnene, Peter Steins Peer Gynt, opp til aktuelle produksjoner som Am Königsweg av Elfriede Jelinek). God lesning – på papir og nett.