Akademisk blackfishing
Hva kaller man det når hvite professorer og studenter påberoper seg en svart identitet? Er det å være en god alliert til en viktig sak, eller å smykke seg med andres lidelser for egen vinning? Grace Tabea Tenga har snakket med Michelle Tisdel.
Publisert
Sist oppdatert
«Det er ikke så relevant hvorfor hun gjorde det. Det er mer interessant å se på hvordan dette illustrerer forholdet mellom
rase og identitet i USA i dag,» sier Michelle Tisdel til meg på Zoom denne torsdags ettermiddagen. Det er nøyaktig to uker siden professor i afrikansk og afrodiasporisk historie ved George Washington University, Jessica Krug, sto frem med at hun har løyet om sin identitet. Hun er ikke en svart kvinne fra verken Nord-Afrika, Bronx eller Puerto Rico, men en hvit kvinne fra Kansas. Saken utløste sterke reaksjoner fra folk som vil ha henne til å fratre stillingen sin og til å tilbakebetale stipendene som var tiltenkt afroamerikanere, men som hun mottok på falskt grunnlag. En ny sak dukker opp tre dager senere; en lærerassistent ved Universitetet i Wisconsin-Madison, står også frem som hvit, selv om hen har utspilt en identitet som person-of-color. Blackfishing, å fremstille seg selv som en person med afrikansk eller blandet opphav gjennom selvbruning, hårstil og antrekk, har som regel blitt snakket om i diskusjonen om kjente sosiale mediepersonligheter, men igjen har diskursen inntatt akademias rekker. Er rase og identitet flytende kategorier, eller forutbestemt uavhengig av personlig overbevisning?
Fra forkastet til ettertraktet
Som sosialantropolog, løfter Tisdel blikket fra de mer tabloide sidene av Krug-saken, og ser etter understrømningene som kan ha ledet til utfallet vi ser i dag. Gjennom omfattende studier av svart historie i Norge som forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket og gjennom sin egen afroamerikanske bakgrunn, har Tisdel inngående forståelse for konseptualisering av hudfarge både i Norge og USA. «I lang tid ble levd erfaring oversett og undervurdert i akademia. Det ble regnet som partisk og ikke-objektivt. Det gjorde det vanskeligere for afroamerikanere å bruke sine perspektiver i forskningen. De hadde ikke definisjonsmakt,» sier hun. Tisdel forteller videre om den avdøde sosialantropologen Marianne Gullestad, som påpekte tidlig på 2000-tallet at flere melaninrike nordmenn fortalte om sine opplevelser med rasisme, men at de ble oversett da majoritetsbefolkningen hadde en forestilling om at rasisme var ikke-eksisterende i Norge. Med andre ord, problemet var ikke mangelen på svarte norske stemmer, men stillheten til den hvite majoritetsbefolkningen. «Nå har man endelig fått gjennombrudd for å vektlegge personlig erfaring i akademia, og det å ha en rasialisert identitet gir en form for legitimitet, særlig i feltet afrikansk og afrodiasporisk historie, som jo var fagfeltet til historikeren Krug,» fortsetter Tidsel. «Det gjør det hele så groteskt. Hun undergraver troverdigheten vi er i ferd med å bygge.»
Identitetens verdi
Legitimiteten til levd erfaring kommer ikke gratis. Det er bare å se på den pågående debatten om å inkludere queer-teori, interseksjonell feminisme og antirasistisk litteratur på Kunsthøgskolen i Oslo, for å forstå det. Identitetspolitikk har vunnet ny grunn, samtidig som det motarbeides aktivt. Mange har motsatt seg å gi personer som tilhører marginaliserte identiteter definisjonsmakt over diskrimineringen som rammer dem. Når identitetspolitikk sees på som partisk og subjektivt har man som oftest satt dagens forskning som en objektiv og nøytral motpol. Og for mange er det her den strukturelle volden i moderne akademia ligger. Mesteparten av dagens forskning, med utspring i Vesten, gjøres av og på hvite middelklassemenn. Følgelig styrer euro- og androsentrisme, for ikke å snakke om heteronormativitet, mesteparten av vitenskapen, men dette sees det ikke på. Og det har mye med å gjøre med hvithetens usynlighet. «Nøytralitet er hvitt. Standarden er hvit,» skriver Reni Eddo-Lodge i boka Why I No Longer Talk to White People about Race (2017). Hvithet blir en norm som alle ikke-hvite faller utenfor. Alle ikke-hvites posisjoner blir satt i en politisk bås. Når andre posisjoner blir politisert, sentreres hvithet som apolitisk, noe som kolonihistorien viser at det slett ikke er. Hvithetens usynlighet fungerer som et slør for dens makt.
Flere har kjempet for mulighetene og stipendene som nå øremerkes til afroamerikanere. Forsøkene på å jevne ut forskjellene mellom hvite og svarte i USA har blitt gjort på flere måter gjennom akademia, fra lavere studieavgifter, favorisering i søknader til kvotering. Det som tidligere var utstøtt, har blitt ettertraktet. Nå som levd erfaring verdsettes, har det å være etnisk minoritet blitt en etterspurt kompetanse. «Raseidentitet kan bli gjort til en merkevare som kan brukes for å få tilgang på ressurser og muligheter som er tenkt å skulle jevne ut historisk forskjellsbehandling. Å forfalske sin identitet for å få tilgang på goder som ikke tilhører en, er en form for identitetstyveri, og det får meg til å tenke på de mange som ikke har fått slike muligheter på grunn av sin hudfarge” fortsetter Tisdel.
Denne gangen ble også mental helse nevnt som en årsak til at man påtok seg en svart identitet. Saken til Krug minner nemlig om den mer berømte forgjengeren, Rachel Dolezal, antirasismeaktivisten fra Spokane i Washington, som ble notorisk for å ha identifisert seg som svart til tross for to hvite foreldre, i 2015. «Dolezal sympatiserte med sine afroamerikanske adoptivsøsken som ble behandlet dårlig av hennes biologiske foreldre. Men det er ikke hjelp i å frata en marginalisert person plassen sin,» konstaterer Tisdel. Hun sier at hun som sosialantropolog er veldig tydelig på sitt blikk og perspektiv og på konteksten, som for eksempel i studier hun gjorde på Cuba. Heller enn å snakke på vegne av norsk-afrikanere, vil hun støtte deres stemme. «Jeg vil ikke ta mikrofonen til folk når de snakker om sine erfaringer. Jeg vil holde mikrofonen oppe for dem, slik at de kan snakke fritt og autentisk.» Iblant er den beste hjelpen som alliert å trå til siden og støtte, og ikke sette seg selv i sentrum for andres frigjøringskamper.
Nyanseringer
«At en såpass lyshudet kvinne vinner frem i kampen for å få stipender beregnet for afroamerikanere taler sterkt for colorism og hvordan én-dråpe-regelen muliggjorde hennes forfalskning av sin identitet. Å være puertorikaner er en så bred kategori at det er lett å favnes i den, selv om man ikke tilhører den.» Colorism er diskriminering av personer ikke basert på hudfarge, men hudtone. Som regel innebærer dette en favorisering av svarte personer med lyse hudtoner, fremfor de med dypere hudtoner. Nærhet til hvithet, belønnes. «Hvithet ansees som rent, og er dermed kun for de med utelukkende europeisk opphav. For at hvithet skal bevare sin posisjon som førsteplass, må det ikke «forurenses» av andre hudfarger.» Her snakker Tisdel om én-dråpe-regelen, hvor alle med et snev av svart herkomst, automatisk ble klassifisert som svarte. Derfor vil selv personer med hovedsakelig europeisk herkomst ikke regnes som hvite, eksempelvis Meghan Markle, som har hele 75% europeisk herkomst, men ansees for å være ikke-hvit. «Man kan sammenligne rasehierarkiet i USA med kastesystemet i India», slik som Pulitzervinneren Isabel Wilkerson gjør i boka Caste - The Origins of Our Discontens (2020). Boka hylles allerede som en moderne klassiker. Kastesystemet i India og rasehierarkiet i USA kjennetegnes ved sosial mobilitet for de som er høyest på rangstigen, men liten til ingen blant de som er på bunn. Med andre ord, en svart kvinne vil så å si aldri kunne passere som hvit og høste fordelene og privilegiene som hvithet tilbyr. «White facing» er mer fiktivt enn reelt. Derimot er døren til svarthet åpen på vid gap, bare litt mørk sminke, vid nese eller salsatimer er det som skal til for å tilegne seg de få fordelene svarte har opparbeidet seg på tross av systemisk rasisme.
I utakt med samtiden
Instinktivt, hadde Tisdel ikke planer om å vie den nå avsatte professoren noe særlig oppmerksomhet. «Det første jeg kom på når jeg så dette, var egentlig at dette har vi ikke tid til. Det er så mye annet vi må prioritere akkurat nå.» Utenom dette intervjuet, hadde hun mest sannsynlig lagt denne saken på is. Etter den omfattende diskusjonen om det er mulig for hvite mennesker å identifisere seg som, og å være svarte, som oppsto den gangen Dolezal sto frem, oppleves saken til Krug noe utdatert. Når dette skjer i den største oppvåkningen rundt rasisme siden borgerrettighetskampen på 1960-tallet; de verdensomspennende demonstrasjonene for George Floyd, virker Krugs selvavsløring enda mer tonedøv. Er dette enkelttilfeller med individuelle og tragiske forhistorier, eller er det i ferd med å bli symptomatisk for et samfunn der man endelig lytter til de som har fortjent å bli hørt i lengre tid? Det bidrar i alle fall til å gjøre debatten om raseidentitet, tilhørighet og sosial rettferdighet enda mer kompleks enn den er allerede. (Publisert 02.10.2020)
