«Det er en ubehagelig oppgave å skulle snakke om diktere» (Hannah Arendt)

Den engelske poeten Benjamin Zephaniah var åtte år og på vei hjem fra skolen. En voksen mann kom syklende forbi, slo Benjamin i bakhodet med en murstein og ropte: «Go home, you black bastard.» Benjamin kom hjem til moren med et blødende bakhodet og det eneste han kunne si var: «But I was going home, mum. I was going home.»

Da Zephaniah ble tenåring, ble han regelmessig banket opp av politiet. De kunne noen ganger stoppe ham helt uten grunn og slå ham til blods.

Senere skrev han diktet «Dis Policeman Keeps On Kicking Me To Death». 13 år gammel ble han utvist fra skolen uten å kunne lese eller skriv pga. alvorlig dysleksi. 

I voksen alder har han utgitt en rekke diktsamlinger, romaner, skuespill, skrevet artikler og essays. Han har mottatt flere æresdoktorater ved ulike engelske universiteter, han er listet som én av de 50 viktigste etterkrigsforfatterne i Storbritannia, og i 2003 ble han tildelt Order of the British Empire (OBE) som han nektet å motta. 

Jeg blir sinna når jeg hører ordet «empire» [imperium]; det minner meg om slaveri, det minner meg om tusener av år med brutalitet, det minner meg om hvordan mine formødre ble voldtatt og mine forfedre brutalisert. Det er pga. dette konseptet «imperium» at min britiske utdannelse fikk meg til å tro at de svartes historie startet med slaveriet og at vi er født slaver, og at vi derfor må være takknemlige for at vi ble gitt vår frihet av våre omsorgsfulle hvite herrer. Det er pga. av ideen om imperium at svarte mennesker som meg selv ikke engang kjenner våre opprinnelige navn eller vår sanne historie.»

Benjamin Zephaniah vokste opp i Birmingham på 60-tallet. Diktet «Dis Policeman Keeps On Kicking Me To Death» kunne like gjerne vært skrevet i dag, og tilrop om å reise tilbake dit man kom fra høres fortsatt, ikke bare fra gata, men også fra talerstolene i så mange land. Protestbevegelsen Black Lives Matter viser aktualiteten av rasismen selv i dag. 

Hva er det som gjør at dette fortsatt er i tiden? Hvorfor slipper ikke denne rasismen taket? 

4. september i år har Kilden Teater premiere på Hamsuns Mysterier. Siden regissør Ole Johan Skjelbred foreslo teksten, har jeg tenkt mye på, og diskutert med Skjelbred, om det er riktig av en institusjon som Kilden å faktisk iscenesette en roman av Hamsun. Er det riktig å reprodusere tekster av en dikter som i flere sammenhenger har gitt uttrykk for et forkastelig menneskesyn? Eller skal man skille mellom kunstneren og kunsten? 

Denne problemstillingen er aktualisert også av en annen global protestbevegelse.

Etter at #metoo ble en verdensomspennende kampanje mot seksuell trakassering, har vi vært vitne til en rekke personers fall - alt fra politikere til professorer, filmmoguler, tv-personligheter, finansfolk, såkalte kulturpersonligheter, skuespillere, musikere og kunstnere.  Det er ikke lenger det samme å se en Woody Allen-film eller en Dogme-film, høre en Michael Jackson låt, se Kevin Spacey i en rolle eller le av Bill Cosby. Eller er det det? 

Er det nødvendigvis slik at en kunstners handlinger, overbevisning, moral eller menneskesyn påvirker hvordan vi opplever et verk eller et kunstnerskap? 

 «Dikteres og kunstneres kroniske dårlige oppførsel har vært et politisk, og noen ganger et moralsk, problem helt siden antikken», skriver den tysk-jødiske filosofen Hannah Arendt i et essay om den tyske teatermannen Bertolt Brecht. «Selv Platon var dypt bekymret og irritert over diktere. De har alltid vært et irritasjonsmoment: De har ofte vist en stygg tendens til å oppføre seg uskikkelig, og i vårt århundre har uskikkeligheten deres nå og da gitt opphav til enda større bekymring hos samfunnsborgerne enn noen gang tidligere.», skriver Arendt.

Brecht var gjennom hele livet en lojal kommunist, til tross for at han aldri skal ha vært medlem av partiet. Han støttet opp om både Lenin og Stalin, og tok heller ikke et oppgjør med Moskvaprosessene. I 1954 mottok Brecht Stalins fredspris.

Arendt tar likevel Brecht i forsvar og siterer Goethe: «Dichter sündgen nicht schwer» (diktere synder ikke så slemt) det vil si: «Diktere aksler ikke en veldig tung bør når de synder – syndene deres er ikke noe man burde ta så fryktelig alvorlig.», skriver Arendt. For å bruke Brechts egne ord: «La oss si at du leser en utmerket politisk roman og senere får vite at forfatteren er Lenin: Da ville du skifte mening om boken og forfatteren, til forkleinelse for begge». Men som Arendt poengterer, «det finnes synder og det finnes synder.» Som eksempel på en dikter hun mener har syndet mer alvorlig enn Brecht, nevner hun den amerikanske dikteren Ezra Pound som flyttet til Italia på 20-tallet og ble en stor tilhenger av fascismen. I sine radiotaler, som det italienske fascistregimet betalte Pound for, «gikk han mye lenger enn Mussolinis verste taler, løp Hitlers ærend og viste seg som en av de verste antisemittene blant intellektuelle på begge sider av Atlanteren.» Da Pound skulle stilles for retten etter krigens slutt, hevdet han selv at han var sinnsyk og den amerikanske regjeringen valgte å ikke saksøke ham. «Brechts synder var mindre enn Pounds» skrive Arendt, «men likevel syndet han [Brecht] mer alvorlig, for han var bare en dikter, og ikke en sinnsforvirret dikter.»

En av Arendts mest kjente tekster kom ut i 1951 The Origins of Totalitarianism der hun trekker paralleller mellom nazismen og stalinismen, og at de begge springer ut av totalitarisme, selv om de har store ideologiske forskjeller. I 1960 fulgte hun rettsprosessen mot den den nazistiske byråkraten Adolf Eichmann som fant sted i Jerusalem. Eichmann hadde som kjent hovedansvar for logistikken under Holocaust. I Arendts bok Eichmann i Jerusalem. En rapport om ondskapens banalitet argumenterer hun for at Eichmann ikke nødvendigvis var ond eller antisemitt, men han var noe så banalt som en ekstremt lovlydig person i et ondt system, som ikke var i stand til å tenke egne tanker eller se arbeidet i en større sammenheng, derav det banale i ondskapen. 

Men det er klart at Hannah Arendt, som selv hadde måttet flykte fra nazistene til USA, var alt annet enn naiv. Det var ikke slik at hun mente at en diktere kunne gjøre hva enn det skulle være: «[…] også diktere [kan] begå så alvorlige synder at de må bære sin tunge bør av skyld og ansvar, selv om Goethe rent generelt hadde rett i at mer er tillatt for diktere enn for vanlige mennesker»

Selv den nådeløse sovjetiske utenriksministeren Molotov ble myk i stemmen da han hørte Knut Hamsuns navn, har den norske eksilregjeringens utenriksminister Trygve Lie fortalt, da de sammen med Molotov gikk igjennom krigsforbryterne og landssvikerne. Trygve Lie forteller: «[…] Molotov ble nesten sentimental og ba om at Knut Hamsuns liv måtte spares. En dikter som hadde skrevet Victoria og Pan, var en så stor kunstner at han ikke måtte behandles som vanlige nazister. Hamsun var dessuten så gammel, sa han, at han burde få dø en naturlig død.»

Og hele prosessen mot Hamsun ble også behandlet på en helt annen måte enn en vanlig nazist. Han blir nettopp behandlet som denne «sinnsforvirrede dikteren», som Arendt beskriver i sitt essay, bare med en litt annen ordlyd - «varige svekkede sjelsevner».  

Det er interessant å se hvordan Norge har kavet med dette dilemmaet, at vår tids største litterære stemme går hen og blir nazist og landssviker, og det helt uten anger. Jeg husker selv godt da vi hadde om Hamsun på skolen, at det hele var litt ullent, denne forklaringen om hvorfor han var blitt nazist. Vi ble fortalt at Hamsun på sine gamle dager var blitt både døv og senil, og visste knapt hva han gjorde, og at hans kone, Marie Hamsun, hadde villedet ham inn i NS. Det var lettere å legge skylden et annet sted, altså hos en kvinne, enn på dikterhøvdingen og Norges stolthet. Marie Hamsun visste også dette, «at den nye norske regjeringen ønsket å redde Knut Hamsuns diktning av hensyn til nasjonens ære og framtid.»

I 1998 trykker Dagbladet et intervju med overskiften “Gerhardsen bestilte Hamsuns diagnose.» Psykiateren Gabriel Langfeldt, som ga Hamsun diagnosen «varige svekkede sjelsevner», sin sønn Knut P. Langfeldt forteller at han sitter på dokumentasjon som bekrefter at de psykiatriske undersøkelsene av Hamsun var politisk motivert. «Det sterke ønsket var å ikke blamere Norge med at en av landets store diktere var landssviker. Dette skjedde under henvisning til «nasjonens ære». Påstanden om at det var Gerhardsen som bestilte Hamsuns diagnose for å redde Norges ære, har vist seg å være en kontroversiell påstand som er blitt sterkt avvist blant annet av Gerhardsens sønn Rune i 2004. Gerhardsen selv skal i et intervju i 1978 ha avvist på det sterkeste at Hamsun ble diskutert på regjeringsnivå.

Jo mer jeg har lest av og om Hamsun den siste tiden, jo mer overbevist er jeg om at det er riktig å iscenesette hans tekst. Det faktum at vi fortsatt, den dag i dag, diskuterer hans forfatterskap og person, at det fortsatt er ubehagelig å svelge at han faktisk var en regelrett rasist og en fabelaktig forfatter, i én og samme person, sier noe om vår historie og hvordan vi har valgt å fortelle den. 

Prosessen mot Hamsun blir fra første stund forkludret fordi den gjelder Norges mest elskede dikter. Rundt Hamsuns navn lå det i samtiden en nimbus av Nobelpris og ærefrykt som fikk en rekke innflytelsesrike personer til å skjelve på hånden. Det er denne skjelvingen som er det egentlige interessante ved prosessen mot Hamsun. Den kommer til uttrykk i noe som kan kalles «en nasjonal dekkoperasjon». Hvordan den ble avslørt, er i seg selv en historie verd å fortelle. 

Det har forundret meg at man i det hele tatt har stilt spørsmål ved om Hamsun faktisk var nazist, altså om han støttet denne ideologien som er en aggressiv, rasebasert nasjonalisme. Går man tilbake til hans tidlige sakprosatekster, er det helt åpenbart hvor rasistisk og brutal hans tankemåte var. I Fra det moderne Amerikas Aandsliv fra 1889 hevder Hamsun at det ikke finnes noe åndsliv i Amerika. Og han gir demokratiets likhetsideal og blanding av raser skylden. Og jeg advarer dere, det er sjokkerende lesning:

Man pånødes disse sortes samliv. Umenneskeligheten ranet dem bort fra Afrika, hvor de hører hjemme, og demokratiet gjorde dem til siviliserte borgere stikk imot all naturens orden. De har sprunget over alle mellomliggende utviklingstrinn fra rotteslukere til yankeer. Nu brukes de til prester, barberere, oppvartere og svigersønner. De har alle et hvitt menneskes rettigheter og tar seg alle en sort negers friheter […] Negrene er og forblir negre, en menneskebegynnelse fra tropene, vesener med tarmer i hodene, rudimentære organer på et hvitt samfunnslegeme. I stedet for å danne en åndselite har man i Amerika grunnlagt et mulattstutteri.

Det er ikke vanskelig å forstå at nazismens teori om «rase- og blodsrenhet» kunne ha stor appell hos forfatteren av denne teksten. 

Hvor alminnelig rasisme og nedlatenhet overfor svarte var på den tiden kan også illustreres av Dagbladets anmeldelse av Hamsuns stykke Livets spill i 1896. Det var en totalslakt og stykket ble beskrevet som «like uvesentlig som en støyende niggerkomedie» (Dagbladet 3.5.1896).Og dette i avisen som tradisjonelt har stått sentralt i norsk kulturliv og representert de kulturradikale strømningene. 

Jeg vil gå tilbake til dikteren Benjamin Zephaniah som jeg innledet med. Hvordan historien fortelles, hva som utelates og hva som vektlegges er helt avgjørende for vår egen historiske selvforståelse. Hvordan Norge håndterte problemet Hamsun var del av en ung nasjons identitetspolitikk, dette utskjelte begrepet, men som altså er en politikk som taler til våre forestillinger om oss selv og om andre. Norge valgt å gå utenom. I stedet for å ta et oppgjør med det ubehagelige, så vek man unna, sykeliggjorde, latterliggjorde og forskjøv skyld. Dette sier noe om oss, også i dag. Derfor mener jeg det er riktig å iscenesette en tekst av Hamsun. Han er del av vår kulturarv, av vår kanon, men konteksten at han var en nazist og rasist vil alltid følge med. Og dette mener jeg er et viktig og avgjørende punkt – når Kilden Teater nå setter opp Mysterier, så må vi kontekstualisere og reflektere rundt disse problemstillingene. Det handler om å ha en bevissthet rundt hva man faktisk velger å gjøre og hvorfor. Vi vil blant annet arrangere en rekke sidearrangement som vil tematisere nettopp disse problemstillingene, der vi også inviterer publikum til samtale og debatt. 

Det er nok dessverre også slik at skulle man lete etter moralsk renhet og et plettfritt moralsk rulleblad hos de dramatikerne og forfatterne vi skulle sette opp, så ville nok bunken med tekster blitt ganske liten. Mennesket er komplekst, det kan skrive «disse vidunderlige linjer» og samtidig være nazist. Eller som NRKs jazzkjenneren Knut Borge sa i sin tid «man kan ikke forvente at en av verdens betydeligste forfattere skal være like konform som et medlem i Bærum unge Venstre.»

Også Hannah Arendt viser det seg at hadde rasistiske holdninger ovenfor svarte, samtidig som hun er en sentral tenker innen postkolonial teori. Men til tross for at hun hadde disse holdningene, så betyr ikke det at man skal forkaste alt hennes øvrige arbeid. 

For å sitere den afroamerikanske filosofen Lewis Gordon: «Det ville vært rart, hvis tekster fra den vestlige kanon ikke inneholdt noe rasisme.» Måten å angripe disse tekstene på, er ikke å kansellere dem, men heller engasjere seg i arbeidene og diskutere dem, for å kunne forstå arbeidene i all sin kompleksitet.

Jeg tror det er helt avgjørende at man ser et verk og et kunstnerskap ut ifra en historisk kontekst, men også opp mot vår egen samtid. Det er i dette spennet at vi kan nærme oss teksten på en grundig måte. Og jeg tror det er nettopp i teatret at vi kan utforske dette, for i teatret jobber vi stadig med nye tolkninger av gamle tekster som beveger seg parallelt med den samtiden vi lever i, og på den måten kan vi kanskje forstå litt mer om den tiden vi lever i.

Avslutningsvis vil jeg ønske festivalarrangørene hjertelig til lykke med Ibsen- og Hamsundagene som de har klart å få til, på tross av en pandemi. 

Takk for oppmerksomheten og god festival!