Famler i blinde?

Det er vanlig å tenke at teater i et mørklagt scenerom blir til i det lyset slås på. Men med Verdensteatrets nyeste

TRUST ME TOMORROW

Av Verdensteatret

Kreativt team: Ali Djabbary, Asle Nilsen, Espen Sommer Eide, Janne Kruse, Laurent Ravot, Magnus Bugge, Martin Taxt, Niklas Adam, Torgrim Torve

Premiere 17. september 2020 på Black Box teater, Oslo

Produsert i samarbeid med Ultimafestivalen og Rosendal Teater

Anmeldelsen er skrevet etter andre forestilling, fredag 18. september.

produksjon, Trust me tomorrow, er fraværet av lys minst like viktig som – om ikke viktigere enn lyset. Dette er en musikalsk performance som tar sitt forskningsprosjektet, «opplevelsen av blindhet», på alvor: En god del av handlingen foregår i stummende mørke. Med koronarestriksjonenes krav om to seter mellom hver publikummer, blir hver enkelt overlatt til seg selv. Scenerommet er selvfølgelig ikke mørklagt hele tiden. Men når lyset kommer på, er det ofte så lite lys at det kan være problematisk å se noen ting som helst.

Kaotisk lydlandskap

I andre deler av performancen brukes lyset med større intensitet: Det er lange strekk med tidvis vakre projeksjoner på lerretene som dekker bakveggen, og på laken som slippes ned fra taket. Den mest sentrale filmsekvensen er fra et landskap med klipper omgitt av hvite sanddyner. De vises i en manipulert gjengivelse som kan minne om en psykedelisk opplevelse. I en lang sekvens projiseres sort-hvite filmer på de hvite lakenene, av landskap som kan minne om Edvard Munchs bilder fra strendene i Åsgårdstrand. Laknene har falt ned fra taket, og der de henger fyller de scenerommet til en så stor grad at aktørene som beveger seg bak lerretene forblir marionetter som er underordnet det store bildet. Da sekvensen er over faller laknene til gulvet med en (nok en gang) overraskende lydeffekt.

Teater er et sammensatt kulturuttrykk, men i Verdensteatrets nyeste produksjon er lydbildet den røde tråden. Publikum kastes ut i et kaotisk lydlandskap uten faste holdepunkter. Teaterets mange virkemidler tatt i betraktning er produksjonen overraskende begrenset. Trust me tomorrow er blottet for tekst, og aktørene er kun viktige som bærere og brukere av ulike instrumenter – i flere betydninger av begrepet. Scenografien er også beskjeden. Mye foregår som projeksjoner på lerret og laken. Til venstre på scenen står en metallkonstruksjon med bevegelige deler og dansende fjær (som i en fjærboa) over opplyste trommeskinn. Ellers er det få scenografiske elementer, og selv ikke denne konstruksjonen brukes mye.

Lysglimt

Selv om jeg sitter der i mørket og prøver å tolke de få lysglimtene jeg ser, får lyden den helt sentrale plassen. For en blind person er fraværet av lys en dagligdags opplevelse. En blind oppfatter rommet med andre sanser enn synet, ikke minst lyd. For seende kan mørket være skremmende, like gjerne som det kan være omsluttende og beroligende. Det er mange merkverdige og støyende lyder underveis i forestillingen, men Verdensteatret beveger seg aldri så langt ut at det minner om skrekkhistorier eller mareritt.

Inniblant lyser mørket opp med dunkle filmbilder eller lysende instrumenter som bare glimter i brøkdelen av et sekund. Lyset brukes tidvis som et angrep på publikum ved at sterke lyskastere er rettet mot salen. Bortsett fra sekvensene i stummende mørke, er det i det hele tatt lenge mellom hver gang denne forestillingen gir publikum grunn til å slappe av. Strobelys i form av en gruppe merkverdig utseende instrumenter som lyser opp i raske lynglimt irriterer øyet. De dukker opp helt mot slutten, og gir aktørene en lysende avatar som gjør dem levende i det alt er over og lyset slås på.

Som å se ut i verdensrommet

Jeg blir sittende å undre meg over hvordan lydene skapes og hvor de kommer fra. Rommet blir som en vibrerende boks. Det virker som lydkildene flyttes rundt, noe vi etter hvert får se at faktisk skjer med instrumentene aktørene bruker. Tilsvarende er enkelte av de visuelle elementene flyttbare. Spesielt ett av dem skaper fascinasjon. Det kan se ut som skjermer som flyttes rundt i rommet, men etter hvert skjønner du at det er hule, fysiske objekter med en ru og buklete innside som er opplyst innenfra. Og takk for det, for etter et halvt år i isolasjon er nok de fleste lei av å se verden gjennom en skjerm.

Da alt er over og lyset kommer på ser vi de tre objektene på gulvet. De ser ut som langstrakte, forstørrede leireklumper på utsiden. Inni er det former som gir meg assosiasjoner til rommets uendelighet eller innsiden av en vulkan. Og det er ikke en ueffen opplevelse, for i verdensrommets uendelighet er de opplyste planetene bare som små stikk i et altoppslukende mørke. I den andre enden av skalaen må innsiden av en eksploderende vulkan antagelig være den verste lysflommen du kan tenke deg. Verdensteatrets Trust me tomorrow befinner seg ett eller annet sted mellom disse to ytterpunktene. Det hele er såpass sært at noen ganske sikkert vil forholde seg likegyldige, men applausen etter forestillingen tyder på at flertallet av publikum hadde en positiv opplevelse. Jeg lurer fortsatt på hvor på skalaen jeg befinner meg. Å summere opp denne opplevelsen er litt som å famle rundt i blinde. (Publisert 19.09.2020)