Ibsen-festival i koronaens tid

Det fins gode grunner til å anta at Ibsens Et dukkehjem er det mest spilte enkeltdrama på verdens scener siden det kom

Et dukkehjem

Regissør: Mattis Herman Nyquist

Komponist: Nils Martin Larsen

Scenograf og lysdesigner: Øyvind Wangensteen

Kostymedesigner: Alva Walderhaug Brosten

Maskør: Eva Sharp

Dramaturg: Hege Randi Tørresen

Torshovteatret, onsdag 9. september 2020

ut i 1879. Det er altså nesten helt ubegripelig slitesterkt, og det er blitt gitt de mest forskjelligartede og ofte motstridende fortolkninger på scenen. Og den som har undersøkt saken vil vite at det er lite eller ingenting som er stabilt i overgangen fra tekst til scene. Så å si alle elementer i Ibsens tekst har vært gjenstand for endringer, strykninger og forflytninger.

I et slikt perspektiv er Mattis Herman Nyquists versjon på Torshovteatret en tekstnær og på mange måter tradisjonell versjon av stykket. Men når teatret i sin promotering av forestillinger sier de her har «løftet frem det tidløse og mellommenneskelige i Ibsens velkjente skuespill», så er det bare delvis riktig. For snarere enn tidløs, er dette i høy grad Et dukkehjem for vår tid, og, vil jeg tro, for én samfunnsklasse. Dette er oppsetningens styrke og svakhet.

Scenografien er enkel og abstrakt – midt i rommet en lysende hvit glassirkel, ca 40 cm høy, med en tilsvarende sirkelformet figur som «tak» over. På denne glass-sirkelen ligger to barn og tegner, og ser stille på en ipad sammen, mens publikum kommer inn og setter seg. I det selve forstillingen begynner, går barna ut. En ytre sirkel dannes så av fem hvite kuber, symmetrisk plassert langs publikums første rad, hvor skuespillerne sitter under forestillingen.

Scener fra et ekteskap

Her er altså alle karakterer tilstede fysisk gjennom hele forestillingen. Den sceniske framstillingen består av en rekke av scener som spilles ut; først den innledende scenen mellom Thorvald og Nora, dernest den første senen mellom Nora og Kristine Linde osv. Dette er altså sceniske opptrinn, i stort sett «kronologisk» rekkefølge, men uten noe forsøk på å knytte det hele sammen til én sammenhengende handling. Scenene avløser hverandre nokså abrupt, signalisert gjennom bruk av lys og musikk, som små pauser mellom de sceniske opptrinnene, der noen skuespillere går og setter seg mens andre reiser seg for å ta del i neste scene. Dette er ikke spesielt uvanlig, og det fungerer i og for seg godt på egne premisser. Eller det fungerer godt etterhvert – de innledende scenene er merkelig stive og livløse, men intensiteten øker, og mot slutten tror jeg ikke det noen i publikum som er nøytrale eller uberørt av det vi ser.

Men prisen å betale for det episodiske grepet er at man ikke lenger er helt forpliktet på det narrative forløpet i stykket – man går fra det ene til det andre, uten å måtte overbevise publikum om dette er de samme personene, som utvikler seg, som har flere bevissthetslag, som vet noe, men sier noe annet, som tier om ting de kanskje ikke er helt bevisst, men som er viktige for dem, som sier ting med dobbelt bunn, som betyr noe annet for den som sier det, enn for den hører. Derfor blir også noen av de sentrale scenene i stykket uforståelige eller underlig svake. Dette gjelder tarantella-scenen, som er viktig, og som skal vise noe annet og mer enn det som sies og gjøres på scenen. Her blir den nokså flau, syns jeg. Det samme gjelder «strømpe-scenen», hvor Nora hos Ibsen viser dr. Rank sine silkestrømper – her vipper Nora opp mobiltelefonen sin og viser Rank et eller annet på telefonen, før hun stikker den ned i lommen igjen. Publikum kan selvsagt fantasere om hva det er hun viser ham, men det blir ikke gitt mening på scenen, og framstår mer som en ubegripelig raptus, eller pinlig hendelse, uten betydning for karakterer eller handling.

Problemet her er kanskje at selv om vi isolert sett tror på Nora og Helmer i den siste oppgjørsscenen, den er gjenkjennelig og fra vår egen virkelighet, så har vi ikke sett den utviklingen som har funnet sted for å kunne komme dit. Vi har ikke sett at disse overflatiske og egoistiske menneskene utvikler seg, at de kjemper seg fram til ny erkjennelse. Vi ser bare at den er der, og da kan vi tror på den i øyeblikket, men selvsagt tenke vårt om dens ekthet. Og hvis denne oppsetningen forsøker å si noe om flyktigheten i mellommenneskelige relasjoner i dag, og flyktigheten i mange menneskers relasjon til seg selv, så er det litt problematisk at den samme flyktighet og episodiske karakter preger den sceniske framstillingen selv.

Det dagsaktuelle er der i form av mobiltelefoner, meldinger og eposter (selv om Krogstads første, avgjørende brev merkelig nok leveres i papirform) – og språket er fullstendig modernisert. Det siste fungerer godt, og er imponerende gjort. Og fokus er altså på det relasjonelle – på forhold mellom mennesker i dag, i kjærlighet, konkurranse og vennskap. Skuespillerne gjør en fin innsats i å framvise folk som er mer forelsket i forelskelsen enn i kjærlighetsobjektet, som lever innelukket i sine innbilninger, og som bruker hverandre som midler til å nå sine mål, helt inn til det innerste og dypeste i dem selv (hvis de har noe slikt). Nils Jørgen Kaalstad er en minneverdig Thorvald i all sin naive egoisme, og Mariann Hole som en minst like egoistisk, men vesentlig modigere, Nora. Thorbjørn Harr framstiller en stillfaren, skadeskutt og bitter Krogstad og Lena Kristin Ellingsen er en fornuftig og klok Kristine Linde. Men det er forholdet mellom ekteparet Helmer som dominerer oppsetningen.

Et dukkehjem foregår i privatsfæren, men det handler også om frigjøring, og om hvordan storsamfunnets juridiske og økonomiske logikk trenger inn i det private – derfor har det også siden starten vært et politisk drama. I denne versjonen er de politiske aspektene så å si fraværende, og det er merkelig nok også de seksuelle understrømmene i stykket. Her handler det om relasjoner mellom mennesker som er merkelig aseksuelle – og kan hende er dette et viktig poeng i en iscenesettelse hvor det hele tiden er en understreket avstand mellom karakterene. De gir hverandre klemmer og en slags omfavnelser, men føttene følger ikke med: de lener seg fram i «omfavnelse», med føttene plantet i én meters avstand. Denne formen for regimessig symbolisering fungerer godt, men blir stående merkelig isolert, eller lukket inne i de private relasjonene.

Vildanden

Hanne Tømta har valgt å avslutte sin periode som teatersjef på Nationaltheatret med Vildanden. Og det er i sannhet en

Vildanden

Regissør: Hanne Tømta

Scenograf og kostymedesigner: Nora Furuholmen

Lysdesigner: Øyvind Wangensteen

Musikalsk ansvarlig: Per Christian Revholt

Maskør: Hege Ramstad

Dramaturg: Oda Radoor

Nationaltheatret, Hovedscenen torsdag 10. september 2020

perle av en oppsetning. Det er virkelig trist å tenke på at teateret må spille med så redusert publikumskapasitet, for dette er en forestilling som fortjener å gå for fulle hus og vel så det.

De siste årene har vi sett flere versjoner av Ibsen på Nationaltheatret som har vært fulle av det jeg vil kalle metateatralt fjas, altså metateater, gags og illusjonsbrudd som ikke hadde noen annen funksjon enn å være «gøy» og holde folk våkne. Denne versjonen av Vildanden begynner også med noen metateatrale grep, men de er nennsomme og intelligente – sceneteppet er nede, og i front av scenen står 3x3 publikumsseter, identiske med de vi selv sitter på. Mens publikum kommer inn og setter seg, rusler skuespillerne rundt på scenen og småprater litt seg imellom – det er stille i salen, og Anne Krigsvoll (som spiller fru Sørby) vender seg mot publikum og sier «Vi har ikke begynt ennå, altså…» Her brytes altså skillet mellom scene og sal delvis ned, og det er et poeng også i forestillingen – skuespillerne går til tider rundt i salen, og i teaterillusjonen er publikumssalen mørkeloftet. Skuespillerne ser inn i publikums mørke, og snakker om de høns og harer som lever der, i dette illusjonenes og fantasienes uvirkelige og drømmeaktige halvmørke.

Helhetlig tragikomedie

Noe av kunststykket i denne forestillingen er hvordan man har klart å integrere noen få slike grep i den overordnete helheten i forestillingen. Og i denne helheten har man hatt mot til å stole på tekstens evne til å bære opplevelse og innsikt, eller rettere; man stoler på skuespillernes evne til å gi kropp og stemme til teksten, uten å legge noe til. Slik er det en avstemt og behersket, men veldig intens forestilling. Helene Naustdal Bergsholm er en Hedvig som tilskueren vil bære med seg lenge – stillfaren og sårbar, men også sterk, undrende og klok gestalter hun denne ungpiken/barnet som slites og ødelegges av de selvsentrerte og blinde voksne (mennene) rundt henne.

Vildanden er en tragikomedie, her blandes de to, ikke bare i form og innhold, men også ved at tragedien og komedien nærmest spilles ut mot hverandre som to motsatte livsanskuelser, legemliggjort av Gregers og Relling. En felle man kan gå i ved iscenesettelsen av Vildanden er å gjøre karakterene til karikaturer; den kyniske doktoren og den fanatiske Werle junior kan bli for mye av en kyniker og en fanatiker. Men her evner skuespillerne å balansere de forskjellige sidene i karakterene – Erland Bakker gir oss en Gregers som steller i stand mye elendighet og som tror fullt og fast på sin «ideale fordring», men han er også et naivt menneske som mener vel. Håkon Ramstad uttrykker Rellings kyniske resignasjon, men også hans menneskekjærlighet og omsorg. Og man aner hvordan de begge har sin bagasje, de forsvares også som mennesker som er blitt skadeskutt, hver på sin måte. Tydeligst for meg er denne balansen i rolletolkningen, og forståelsen av stykket, hos Trond Espen Seim, som spiller Hjalmar Ekdal. Det skal veldig lite til før Hjalmar til tider blir direkte latterlig på scenen, men Seim forsvarer karakteren på en måte som gjør at vi kan forstå, ja, nesten føle med ham, også når han er på sitt mest egosentriske og livsudugelige. Disse tre mennene er farlige typer, og her framstilles de på måter som gjør at vi kan kjenne dem igjen, og se hvor aktuelle de er.

Anne Krigsvoll på sin side gir oss en fru Sørby som også er kompleks, og som har sin forhistorie med seg på scenen i hver replikk. Tone Mostraum viser med varme og humør hvordan Gina er den drivende kraft, det samlende sentrum og den sunne fornuftens stemme i denne familien, men hun har måttet være det på usynlig, nærmest selvutslettende vis – noe som gjør henne sårbar for de kreftene som settes i spill.

«Skogen hævner!», sier gamle Ekdal, og skogen er også med i oppsetningen i form av store trær som er satt opp på scenen mellom møbler og interiør. Det fungerer utmerket, og gir scenografisk uttrykk til en rekke tema i stykket. Det bidrar også til å skape flere lag bakover i scenebildet når det spilles med scenens fulle dybde. Nora Furuholmens scenografi er kompleks og enkel på samme tid, som forestillingen forøvrig. Vildanden inneholder flere scener der det er lett å få publikums følelser i sving, men her har man valgt å spille ut de mest hjerteskjærende scenene, der man ser hva de voksne utsetter barnet for, i bakgrunnen, mellom trærne. Det er modig gjort av Tømta, men nettopp det at teateret slik gir avkall på noe av følelsesappellen, og toner ned det melodramatiske i stykket, virker merkelig sterkt på publikum. Barnets lidelse er rørende nok, og på denne måten får vi bedre innblikk i de onde og nedbrytende mekanismene som er i spill mellom og i disse menneskene.

Slutten har man her endret på – og etter min mening på en måte som står til den mesterlige helheten som forestillingen er. Her bæres ikke den døde Hedvig inn på scenen, og de avsluttende replikkene er strøket. Dette står fint til den reflekterte beherskelse som preger forestillingen forøvrig, og her syns jeg det åpner slutten opp at vi ikke får servert den avsluttende motsetningen mellom Relling og Gregers. Det eneste skår i gleden for meg er at man slipper en levende and ut på scenen i det det hele er over – det framstår som umotivert, og direkte uklokt, ikke minst i et stykke som på så mange måter handler om farene ved å blande eller misforstå forholdet mellom overført og bokstavelig mening. Men dette er kun et lite skår i gleden over en forestilling som vil føre til at vi kommer til å savne teateret og hovedscenen enda sterkere i de årene oppussingen skal vare.

Fruen fra havet

Fruen fra havet er ikke blant Ibsens mest populære stykker. Det er også omdiskutert, og mange mente alt i Ibsens samtid

Fruen fra havet

Regissør og scenograf: Trine Wiggen

Kostymedesigner: Cathrine Engehagen Bråthen

Lysdesigner: Phillip Isaksen

Lyddesigner: Sven Erga

Maskør: Wibke Schuler

Dramaturg: Olav Torbjørn Skare

Malersalen, fredag 11. september 2020

at det var mindre vellykket. Men det har allikevel stått seg godt på verdens scener, også langt utenfor den vestlige kulturkrets. At det er en utfordring å levendegjøre dette stykket om en landsens doktor og hans plagede hustru, med to døtre fra hans første ekteskap, er hevet over tvil.

Humorens alvor

Desto mer imponerende er det at Trine Wiggens oppsetning på Malersalen lykkes så godt. Dette er virkelig intimteater, gjort enda mer intimt av de begrensingene som settes av pandemien. Vi er tretti tilskuere, plassert langs tre sider av spillets firkant, så tett på at de som sitter på første rad, bokstavelig talt, kan strekke ut hånden og ta på skuespillerne. De spiller stykket, uten noen større grep satt inn for å aktualisere det hele. Men det føles altså allikevel, eller kanskje nettopp derfor, slående aktuelt.

Takket være fantastisk gode og svært opplagte skuespillere blir dette intime scenerommet en intens opplevelse, med nydelig veksling mellom humor og alvor. Samtidig blir det også et refleksjonsrom, hvor tilskueren kan kjenne igjen viktige temaer fra dagsaktuelle debatter. Kjønn og seksualitet, og deres politiske aspekter, er viktige nok i Ibsens stykke, men her heves de fram med en letthet og humor som treffer tilskueren med kraft.

Underveis tenkte jeg flere ganger på den amerikanske filosofen Kate Mannes to siste bøker, Down Girl! og Entitled, hvor hun analyserer de mangslungne mekanismene som holder kvinner nede også i dag, som patruljerer grensene for hva som tillates, og som slår ned på kvinnelig oppførsel som kan krenke menns følelse av å ha «rettmessige krav». Kvinnene i stykket, Ellida (Mariann Saastad Ottesen), Bolette (Hanna-Maria Grønneberg) og Hilde (Dagny Backer Johnsen) står alle overfor menn som mener de har de mest opplagte og naturlige krav på deres omsorg, følelser, oppmerksomhet, offervillighet og kropp.

Fruen fra havet er også et stykke som framviser hvordan intime relasjoner kan være infisert av økonomiske forhold, hvordan det som ser ut som og utgir seg for å være personlige og genuine relasjoner egentlig er transaksjoner, bytter og rene handler. Og det er gjensidig ødeleggende, noe Ellida innser – det var galt av Wangel å dra ut dit og kjøpe henne, som det også var galt av henne å selge seg. Slik viser oppsetningen flere ganger ut mot vårt eget samfunn, mot diskusjoner om hvordan dagens nyliberalisme trenger inn i menneskenes innerste, slik at vi tenderer til å bli vår egen merkevare, som må gis et design, markedsføres godt og selges til så høy pris som mulig, om og om igjen.

Noe av det som gjør dette til en minneverdig forestilling er imidlertid at tanker som dette inviteres inn, men de presses aldri på noen, og man kan gjerne se forestillingen uten å tenke en tanke på noe utenfor dette intime rommet. For det er intenst, og det er morsomt. Et av mange slike høydepunkt er en scene der den tragiske og lattervekkende unge kunstneren Lyngstrand (Kim S. Falck-Jørgensen) beiler til Bolette samtidig med hennes gamle lærer Arnholm (Jan Gunnar Røise). De sitter på kne på hver sin side av henne og framfører sine urimeligheter, mens hun sitter mellom dem uten helt å vite hvordan hun skal komme seg fri fra disse sammenhengene. Imens gir Hilde sin tause kommentar ved å skli ned en liten trapp i utkanten av scenen, på ryggen, med hodet ned. Man evner altså å bruke humoren, som her er overalt – takket være fremragende skuespillerprestasjoner – til å si noe alvorlig og sentralt i forhold til stykkets tema, og vårt eget samfunn. De komiske elementene blir her del av alvoret, de leder oppmerksomheten mot de mørkere temaene i stykket i stedet for å distrahere eller avlede.

Noe av det som er blitt kritisert i Fruen fra havet er den tilsynelatende harmoniserende slutten. Trine Wiggen og hennes kunstneriske team har her gitt sitt bud på hvordan den skal forståes, og det er en overbevisende og dyster slutt – i tråd med den spesifikt alvorlige form for humor og komikk som preger forestillingen. (Publisert 14.09.2020)